Kort eller lang sikt, prosjektifisering forstått som mer prosjektstøtte

prosjektifisering forstått som dreining mot mer prosjektstøtte på bekostning av langsiktig institusjonsstøtte. En første ansats til politisk tenkning i denne retningen finner man i 80-tallets kulturmeldinger. I en periode med økende økonomisk bekymring heter det:

Det er mindre sannsynleg enn før at det vil bli innført nye allmenne tilskotsordningar på kulturområdet. I staden for slike allmenne ordningar vil det vere grunn til å leggje større vekt på å utvikle og støtte gode forsøksprosjekt som kan ha verdi i landsmålestokk. Departementet reknar med at dette vil bli eit mykje viktigare verkemiddel i kulturpolitikken i åra framover enn hittil (St.meld. nr. 23 (1981-82,), s. 60).

Når man likevel ikke ser noen reell dreining mot mer prosjektorientering i kulturpolitikken på 80-tallet, skyldes dette at den grunnleggende holdningen til opprettholdelsen av sterke institusjoner består: ”Departementet ser det som viktig at aktivitetsnivået ved kulturinstitusjonane kan haldast oppe, og vil leggje vekt på dette i budsjettdrøftingar […]” (St.meld. nr. 23 (1981-82), s. 53).

Til tross for en viss skepsis til langsiktig støtte og den positive vektingen av prosjektvirksomhet, signaliserer 80-tallets meldinger derfor først og fremst at det er en viktigere oppgave å begrense kunst- og kulturaktørers muligheter for overgang fra tidsbegrensa støtte til fast støtte, enn å omdisponere midler fra faste satsinger til mer

prosjektstøtte. Dette står i kontrast til holdningen i 70-tallets meldinger. Der fremstår forholdet mellom kort og langsiktig støtte som lite motsetningsfullt. Tvert i mot synes det å være en naturlig del av politikken å videreføre vellykkede forsøk over stadsbudsjettet etter at forsøksperioden er over. Kulturnasjonen skal bygges, og utprøvende, tidsbegrensa forsøksvirksomhet er et viktig verktøy for å prøve ut og få i gang aktivitet som skal bidra til den kulturelle oppbyggingen og kortvarig og langsiktig støtte ses i nær sammenheng. Mens den tidsbegrensa støtten på 70-tallet kan forstås som fødselshjelper for mer langsiktige satsinger, er den på 80-tallet først og fremst forstått som et supplement til satsing på etablerte institusjoner. Med det oppstår også et tydeligere skille mellom prosjektene og institusjonene som to ulike deler av kulturfeltet.

Det er med 90-tallets melding at kulturpolitikkens angivelige prosjektifisering skal ha blitt særlig synlig. I St.meld. nr. 61 (1991-92), Kultur i tiden, løftes prosjektsatsing fram som en positiv, og ønsket, måte å støtte kulturfeltet på. Det heter for eksempel:

Departementet mener det er viktig å disponere en del frie budsjettmidler til støtte til forsøksvirksomhet og prosjektorientert virksomhet.

Departementet vil legge vekt på å se bruken av de statlige midler til slike formål mer i sammenheng, slik at de kan brukes på en mer systematisk måte (St.meld. nr. 61 (1991-92), s. 12).

Her ser vi tydelig hvordan prosjektbegrepet knyttes til organisering og systematikk, eller det Blomberg kaller ”prosjekt som rasjonelt system” (2003, s. 89). Uttrykket

”prosjektorienterte virksomheter” bærer bud om en utvikling på kulturfeltet der prosjekt er et eget organisatorisk prinsipp for virksomheter med en viss kontinuitet.

Mens den tidsbegrensa støtten tidligere tydelig har vært et supplement og er forstått å være knyttet til aktivitet som avgrenses klart i tid, kan uttrykket prosjektorientert virksomhet forstås som en mellomting mellom enkeltprosjekter og stabile institusjoner. Viljen til mer systematisk støtte til slike satsinger kan derfor forstås som en vilje til å dreie politikken mot en type satsing som ligger midt mellom satsing på enkeltprosjekter og tradisjonelt drevne institusjoner. Prosjektet anses, i denne

meldingen, også som et godt egnet verktøy for å imøtekomme sammensatte behov på kulturfeltet. Den peker for eksempel på at ”[m]ange oppgaver på kultursektoren er sysselsettingsintensive, de egner seg for prosjektetablering og gir faglig kompetanse.

De er dermed meget vel egnet for midlertidig sysselsetting” (St.meld. nr. 61 (1991-92), s. 31). og at ”[b]ruk av forsøksprosjekter har vist seg å være en viktig stimuleringsfaktor” (St.meld. nr. 61 (1991-92), s. 55). Støtteordninger som forvaltes av departementet, foreslås dessuten overflyttet til noen av institusjonene. Dette gjelder for eksempel støtteordningen for frie sceniske grupper, som foreslås overført til Riksteatret, med øremerkede midler på Riksteatrets budsjett. Denne ordningen havner etter hvert under Norsk kulturråd, og det er omleggingen av den, fra driftsstøtteordning til prosjektstøtte, som er det hyppigst brukte eksemplet på den angivelige prosjektdreiningen av støttesystemene man mente å se rundt årtusenskiftet.

Det er også denne ordningen jeg ser nærmere på i neste kapittel når jeg diskuterer prosjektbegrepets konstituerende kraft på scenekunstfeltet.

I 90-tallets melding ligger det følgelig flere signaler om økt prosjektsatsing. Ikke bare som supplement til institusjonenes aktivitet, men som potensiell strukturell endring i den kulturpolitiske tenkning og innretning. Meldingen anerkjenner at tidsbegrenset støtte kan være særlig egnet for å nå viktige, kulturpolitiske mål, og den knytter dette tettere opp til prosjektstøtte som et systematisk, kulturpolitisk grep. Heller ikke i denne meldingen er det imidlertid tegn på at selve grunnstrukturen i kulturpolitikken skulle dreie mot mer prosjektorientert finansiering. Behovet for å utvikle bedre målstyringssystemer understrekes, og det er dette som gjerne ses som New public managements gjennomslag i kulturpolitikken. Logikken i et slikt mål- og resultatstyringssystem følges imidlertid ikke fullt ut, fordi den i liten grad er knyttet til forutsigbarheten i institusjonsstøtten. Det ligger ingen eksplisitt trussel om kutt i støtten dersom målene og resultatene ikke nås. Ingen institusjoner foreslås heller lagt ned, og ingen institusjoner som får rammetilskudd, foreslås omorganisert til mer prosjektfinansierte organisasjoner. I kapittel 5, ”Prosjektmidler, privat finansiering, forskning og utvikling”, heter det da også:

Det er en forutsetning at basisvirksomheten på de ulike områdene er dekket ved et nettverk av institusjoner og organisasjoner med faste og stabile budsjetter. Prosjektmidler vil komme som et tillegg for å kunne initiere nye tiltak og stimulere visse områder som treger en ekstra innsats (St.meld. nr. 61 (1991-92), s. 66).

Når alt kommer til alt, er altså prosjektets funksjon i kulturpolitikken fortsatt supplementets. Det skal først og fremst supplere kulturfeltet med aktivitet som ikke de faste institusjonene og organisasjonene selv ivaretar til enhver tid, for eksempel utprøving, ekstrainnsats og engangshendelser.

Den positive anerkjennelsen av supplementenes, eller prosjektenes, plass i kulturpolitikken, fortsetter også i den foreløpig siste norske kulturmeldingen, St.meld.

nr. 48 (2002-03): Kulturpolitikk fram mot 2014. Frie grupper, tidsavgrensa prosjekt og lignende holdes fram som viktige tiltak for å nå målene i kulturpolitikken allerede i meldingens innledende avsnitt, og trekkes deretter fram i flere sammenhenger (St.meld. nr. 48 (2002-03), s. 8 og 221). Likevel følges dette av grunnholdningen vi kjenner igjen fra alle de tidligere meldingene:

[D]ei store institusjonane [må] framleis vera hjørnesteinane i gjennomføringa av kulturpolitikken. Dette er permanente strukturar som er bygde opp over lang tid, og som forvaltar ein svært stor del av dei statlege driftsressursane til kulturføremål (St.meld. nr. 48 (2002-03), s 8).

Meldingen er også klar på at den ikke legger opp til omfattende endringer i den statlige virkemiddelbruken (St.meld. nr. 48 (2002-03), s. 17). Når prosjektet likevel løftes fram som viktig, anerkjennes det først og fremst gjennom en vilje til å styrke den ikke-institusjonelle virksomheten, eller det frie feltet økonomisk gjennom økte tildelinger til Norsk kulturråds støtteordninger (St.meld. nr. 48 (2002-03), s. 221).

Når denne meldingen tas til inntekt for økt skepsis til å binde opp midler i langsiktige tildelinger, gjelder dette altså først og fremst på et retorisk plan. Også her knyttes store forventninger og anerkjennelse til den aktiviteten prosjektene tilfører kulturfeltet, uten at det reflekteres i den politiske virkemiddelbruken. Noen

forflytning av midler bort fra langsiktig og fast driftsstøtte til institusjoner over mot mer prosjektbasert og tidsavgrenset støtte, representerer derfor heller ikke 2000-tallets kulturmelding.

En gjennomgang av de norske kulturmeldingene viser dermed at det ikke er åpenbart at det har foregått en prosjektifisering av kulturpolitikken i betydningen økt vektlegging av prosjektstøtte som politisk grep. Heller ikke om man legger bevilgningene til Norsk kulturråd til grunn, er det lett å se en slik dreining. Støtte til enkelttiltak og tidsbegrensa innsatser er Kulturrådets kjernevirksomhet. Dersom kulturpolitikken på noe tidspunkt hadde blitt mer prosjektorientert, ville det derfor vært logisk at det ga seg utslag i økt bevilgning til Kulturfondet. Dette er imidlertid ikke tilfelle. I fondets første fireårsperiode fra 1965-68, utgjorde det omlag 25 % av alt staten bevilget til kunst- og kulturvernformål. I 1975 utgjorde det ca 10%, i 1983 ca. 7% (Simonsen, 2005, s.21), og i 2003 ca 6% (St.meld. nr. 48 (2002-03), s. 223). I 2011 var fondet på 512 millioner kroner, noe som utgjorde ca 8% av Kulturdepartementets samlede bevilgning til kulturformål under programkategori 08.20 (Prop 1S (2010-2011), s 22).⁴⁰ Selv etter den betydelige økningen av midler som satsingen på Kulturløftet 1 og 2 har innebåret de siste årene, kan en angivelig prosjektdreining av kulturpolitikken altså heller ikke spores som relativt økt støtte til Norsk Kulturfond.

Man kunne imidlertid se for seg en politikk der departementet selv i større grad dreide sin politikk mot å gi mer tidsbegrensa prosjektstøtte over statsbudsjettet, og at dette ville gi seg utslag i utskifting av aktører med post på budsjettet. Her kan det hende at man ser tegn til endring. I 2011 overførte Kulturdepartementet ansvaret for tiltak som tidligere har fått tilskudd over post 74 på statsbudsjettet, til Norsk

40 Programkategorien kulturformål omfatter ikke medieformål eller samfunns- og frivillighetsformål. Inkluderer man disse i regnestykket blir prosentandelen noe lavere.

kulturråd.⁴¹ Samtidig ble Rikskonsertenes kveldskonserter nedlagt og midlene overflyttet til Kulturrådets musiker– og arrangørstøtteordninger. Disse strukturelle endringene skjedde samtidig som støtten til kulturlivet økte betraktelig i kroner og ører. Man hadde derfor hatt råd til å beholde alle postene på post 74 og både beholde Rikskonsertenes kveldskonserter og samtidig øke tilskuddet til arrangørstøtteordningen. Når man valgte å prioritere annerledes, kan dette forstås som et forsøk fra departementets side på å ”reprosjektifisere” aktivitet som har gått veien fra prosjekt til fast tiltak.⁴² I så fall er det et trekk ved kulturpolitikken vi ikke har sett tidligere, og det blir interessant å se om det forfølges i kommende kulturmeldinger, eller om andre aktører med faste bevilgninger utsettes for lignende praksis. Samtidig er dette små endringer økonomisk sett og trenger ikke signalisere noe ideologisk skifte mot en mer prosjektstøtteorientert kulturpolitikk. Dette poenget blir særlig tydelig om man vurderer disse endringene opp mot den type institusjonsbygging som nytt operahus og nytt Nasjonalmuseum for kunst, arkitektur og design samt nye regionale institusjoner som Teater Innlandet representerer og som skjer i samme periode. Satsinger som økonomisk sett langt overgår ”småutgiftene” til post 74-tiltakene, og som langt på vei representerer en manifestasjon av institusjonssatsingenes fundamentale rolle i den norske kulturpolitikken. Fortsatt skal kulturnasjonen Norge bygges ved hjelp av store, synlige og stabile kunst- og kulturinstitusjoner.

Det er altså vanskelig å hevde at prosjektbegrepets inntreden i den kulturpolitiske retorikken henger sammen med en økende prosjektifisering av selve politikken.

Faktisk er det tvilsomt om en slik prosjektifisering overhodet kan sies å ha funnet sted. Riktignok er hele kulturfeltet tilført betydelig friske midler de siste femten

41 Post 74 hadde lenge vært forvaltet av Norsk kulturråd, men størrelsen på bevilgningene var bestemt av

Kulturdepartementet. Fra 2011 ble forvaltningen av posten utvidet til at Kulturrådet fikk fullmakt til å fordele bevilgningene på posten etter eget kunst – og kulturfaglig skjønn (Norsk kulturråd, 2013b).

42 Evalueringen av post 74 viser at tiltakene der har hatt til dels svært ulik vei inn på statsbudsjettet. Flere har imidlertid bygget seg opp ved hjelp av tidsbegrenset støtte fra en eller flere av Kulturrådets støtteordninger, for eksempel Grenland Friteater og Stellaris Dans Teater.

årene, også prosjektene og aktivitetene utenfor institusjonene. Noen dreining mot mer systematisk bruk av prosjektorganisert virksomhet for å nå de kulturpolitiske målene, på bekostning av institusjonssatsing, kan man likevel ikke se. Det betyr imidlertid ikke at den økte bruken av begrepet ikke har hatt konsekvenser for utformingen av den norske kulturpolitikken de siste 20 årene. Det har den. Hvis vi med Skinner velger å se begrepsbruk som trekk i en argumentasjon, ”moves in an argument”, kan vi spørre med hvilken intensjon, eller illukosjonær kraft, prosjektbegrepet er brukt i kulturpolitikken. Hva har man brukt begrepet til å gjøre? Som vi skal se, handler dette om andre forhold enn avveiningen mellom kortsiktig og langsiktig støtte. Først og fremst spiller prosjektbegrepet en rolle i diskusjonen om hva som skal være i fokus i politikken, og dernest om hvilket syn på kultur som skal legge premissene for den.

Det handler dermed ikke så mye om hvorvidt retorikk og praktikk sammenfaller, men hva slags praktikk retorikken er.