Prosjektbegrepets feiekostfunksjon

Når scenekunstutvalget vil konsentrere seg om ”kunstnerisk begrunnede prosjekter,”

eller Byrådet i Oslo vil gjøre Oslo Nye til et ”talentenes teater” gjennom en omorganisering til prosjektteater, er det ikke bare et signal om hva de vil gjøre, men også en bedømmelse av det som har vært. Det ligger en kritikk av det bestående og de aktører som utgjør den bestående strukturen. Skuespiller Birgitte Victoria Svendsen ved Oslo Nye setter fingeren på et vesentlig moment i diskusjonen når hun sier: ”Jeg opplever at det ligger en kritikk mellom linjene fra ham. (Byråd Bjercke, red.anm.) Han ønsker et «talentenes teater»: Er vi ikke talentenes teater?” (Gravklev, 2013).

Skepsisen fra etablerte grupper til omleggingen av støtteordningen for fri scenekunst

femten år tidligere, reflekterer det samme. Det de står for, blir ikke lenger verdsatt.

”Vi er små teatergrupper som har spesialisert oss på å spille for barn og som reiser i hele landet. […] Vi vet at publikum trenger oss! Men støtteordningene domineres av store eksperimentelle prosjekter. […] Hjelp oss!” skriver Anne Helgesen til kulturministeren på vegne av åtte teatergrupper som meldte seg ut av DTS etter omleggingen av støtteordningen (Helgesen, 1998). Revidering av ordninger og omlegging av organisasjon blir en måte å nedprioritere kunstnere man mener ikke lenger er kunstnerisk interessante, som ikke lenger anses å ha et kunstnerisk prosjekt.

En annen konkret erfaring med prosjektteaterbegrepet brukt som feiekost på denne måten, er omleggingen av Göteborg Stadsteater i 1997. Etter å ha slitt økonomisk i flere år med å drive teatret som et tradisjonelt ensembleteater med 180 faste stillinger, måtte noe gjøres. Løsningen ble artikulert som en omlegging til prosjektteater. På bakgrunn av at teatret skulle stenges for ombygging, ville man si opp alle de ansatte og reengasjere de man behøvde fra produksjon til produksjon etter nyåpningen.

Forslaget ble ikke gjennomført så radikalt, men situasjonen endte med at drøyt halvparten av de ansatte mistet jobben, mens resten fikk bli. Resultatet var at nesten ingen av dem som mistet jobben, ble hyrt inn igjen som frilansere på prosjektbasis.

Skuespiller Johan Gry uttaler i intervju med Aftenposten et drøyt år etter omleggingen: ”I dag tar teatret inn freelancere og ikke de som ble sparket” (Enger, 1998, s. 52). Prosessen handlet altså mye om å skaffe seg mulighet til å bruke andre folk i produksjonene enn dem man i utgangspunktet hadde tilgang til, og i det ligger det en tydelig, om enn implisitt, kritikk av dem som var på huset fra før. Stenging av teatret og omorganisering til prosjektteater ble en måte å kvitte seg med folk som er kunstnerisk uinteressante, uten å måtte si nettopp det.

Dette peker fram mot noe av det Fogh Jensen ser som et sentralt trekk ved prosjektsamfunnet. En viktig kompetanse i prosjektsamfunnet er å kunne holde seg interessant og aktuell for nye prosjekter. Evnen til å forstå dynamikkene i hvordan

man blir med videre, når nye situasjoner oppstår og andre anses som avsluttede, er prosjektmenneskets viktigste kompetanse og det som avgjør hvorvidt man lykkes på arbeidsmarkedet eller ikke. Sett med Fogh Jensens briller kan både prosessen i Göteborg, omleggingen av støtteordningen og dagens situasjon ved Oslo Nye Teater se ut som eksempler på overgangen fra disiplinært til prosjektært styringssystem. Det er videre logisk at det, i en overgangsfase, vil være brytninger mellom gammel og ny logikk, og da vil det være fort gjort å ty til vikarierende motiver. En av dem som mistet jobben ved Göteborg Stadsteater i prosjektteaterprosessen der, Leo Cullborg, påpeker nettopp vikarierende motiver i omorganiseringsprosessen der: ”Nedleggelse på grunn av ombygging var en ren løgn. Trodde de vi var idioter? Det fantes ingen planer, ingen tegninger” (Enger, 1998, s. 52). Han opplever det også som urimelig å måtte gå både med henblikk på lang og tro tjeneste og kunstnerisk begrunnelse. ”Med små pauser har jeg jobbet i Stadsteatern i 30 år”, sier han, og fortsetter, som Svendsen på Oslo Nye Teater 15 år senere: ”Jeg føler meg ikke talentløs!” (Enger, 1998, s. 52).

Men å argumentere med hva man har gjort, kommer, som vi har sett, til kort i møtet med en tenkning som representeres gjennom prosjektteaterbegrepet. Hva man har gjort, tones ned. Hva man kan gjøre framover, er viktigere. Dette bryter med det velferdsorienterte innretningen som har preget den norske kunstnerpolitikken i hele etterkrigstiden, der behovet for sikkerhet er forsøkt ivaretatt, og ansiennitet og lang fartstid langt på vei har vært kvalifiserende i seg selv.⁶⁷ Derfor er prosjektbegrepet særlig godt egnet til å skape endring i en situasjon der normer har fått satt seg, og der det som har vært gjort, er en viktig referansebakgrunn for det som skal gjøres. Det er dette vi ser i tilfellet med omleggingen av støtteordningen for fri scenekunst og også i eksempelet med Göteborg Stadsteater. Det er også det som står på spill i situasjonen rundt Oslo Nye Teater i 2013.⁶⁸ Hvor nytt skal man våge å tenke, og hvor radikalt

67 I forvaltningen av prosjektstøtteordningen for fri scenekunst er det ikke uvesentlig hva søkeren har gjort tidligere. Tvert i mot er det ett av flere aspekter som skal vurderes i behandlingen av søknaden. God kjennskap til søkernes kunstneriske utvikling og ulike arbeider regnes også som viktig kompetanse for scenekunstkonsulenten og medlemmer av fagutvalget.

Likevel er ikke tidligere arbeider utslagsgivende i seg selv dersom ikke også det prosjektet det søkes støtte til, er kunstnerisk interessant.

68 Omlegging av Oslo Nye til prosjektteater har vært diskutert tidligere. Også i 1998 var situasjonen den at spørsmålet om prosjektteater var oppe i forbindelse med driften av teatret. Den gangen ble imidlertid utviklingen ved Göteborg Stadsteater

skal man gå til verks i en situasjon hvor det både handler om en kulturinstitusjon med en lang historie og tradisjon og om folks arbeidsplasser? Begrepene man bruker når slike politiske situasjoner oppstår, er, som Koselleck peker på, budbringere og markører for en tenkt fremtidig utvikling. Slik har prosjektteaterbegrepet vært brukt før, og slik er det også i dagens situasjon rundt Oslo Nye Teater.