Det pedagogiske prosjektbegrep – erfaring og forventning

Det kan altså stilles spørsmål ved hvorvidt prosjektbegrepets bruk ved italienske og franske arkitekturutdanninger må forstås som en bevisst pedagogisk idé eller ikke.

Dette underkjenner likevel ikke at prosjektbegrepets utvikling i tilknytning til pedagogikk som kunnskapsområde lader begrepet i en tidlig fase med erfaringer som knytter det til en tidsavgrenset aktivitet fram mot en ”deadline” for konkurranser innenfor arkitekturstudiene. Dette aspektet av tidsavgrensethet har vi sett er sentralt også i organisasjons- og prosjektteoriens prosjektbegrep. At prosjektpedagogikken tidlig knyttes til praktisk arbeid og gjennomføring av konkrete oppgaver, er også mulig å se i sammenheng med det prosjektbegrepet som senere etablerer seg i prosjektteorien.

Når Kilpatricks essay kommer i 1918, åpner det imidlertid for tydelige og nye forventning til det pedagogiske prosjektbegrepet, knyttet til en bevisst metode. Hans vellykkede etablering av prosjekt som pedagogisk metode lader prosjektbegrepet med både en erfaring med, og ikke minst en forventning til at et prosjekt innebærer motivasjon og helhjertethet. Et prosjekt er i dette perspektivet en lystbetont, motivert handling som betyr noe viktig for den som utfører den. Den er frisettende og utviklende. Det er holdningen som ligger investert i aktiviteten, som gjør den til et prosjekt, ikke hvorvidt den er tidsavgrenset eller organisert på en særlig måte. Denne ladningen er interessant sett i lys av prosjektbegrepets positive semantiske felt som vi har sett på tidligere, for eksempel knyttet til Lindgren og Packendorffs poenger.³¹ De fremhever hvordan prosjektbegrepet omgir seg med positive ja-ord som overskygger de negative eller belastende konsekvensene av prosjektarbeid, og knytter dette til en slags manipulerende utnyttelse av arbeidstakere. Men allerede i 1918 ser vi en betoning innen pedagogikken av prosjekt som noe lystbetont, noe særlig utviklende og positivt, som altså 50 år senere blir et viktig retorisk omdreiningspunkt i prosjektteori og prosjektorganisering. Prosjektbegrepets positive ladning kan i lys av dette vanskelig ses kun som et retorisk knep utviklet innenfor en profitt- og effektivitetslogikk. Snarere må man forstå dette som at det allerede lå investert erfaring og forventning til motivasjon og egenutvikling i begrepet som også bidrar til å forklare hvorfor det ble meningsfullt å kalle et nytt organisatorisk prinsipp for nettopp prosjekt. I lys av både de eldste betydningslagene og prosjektpedagogikkens prosjektbegrep blir det derfor logisk at nettopp dette begrepet blir tatt i bruk om særlig motiverende aktivitet. Dette er interessant også sett i lys av Fogh Jensens teorier om prosjektsamfunnet, hvor nettopp motivasjonen og ”lysten til lyst” er så viktige egenskaper for prosjektmennesket.

31 Jf. avsnitt 3.7.

Prosjektets tilknytning til motivasjon er slik en ytterligere grunn til den positivitet begrepet har blitt omgitt med. Investert i begrepet ligger både en erfaring med og en forventning til deltagernes motivasjon og lyst. Når vi kaller våre ulike dagligdagse og fritidsbetinga aktiviteter for prosjekter signaliserer vi kanskje i større grad enn at aktiviteten er tidsbegrensa eller unik, at aktiviteten er lystbetont, ønsket og kanskje også personlig utviklende. Dette aspektet av særlig motivasjon og lyst kan også forklare hvorfor begrepet har blitt meningsfullt på så mange områder. Det ligger en positivitet i det som ikke bare handler om organisering og resultater, men om positive verdier som motivasjon og helhjertethet, som er meningsfulle å løfte fram og identifisere seg med på alle samfunnets og livets områder. Pedagogikkens bruk av prosjektbegrepet kan dermed forklare noe av grunnen til at begrepet har kunnet spre seg til alle samfunnsområder, også til dem som man i utgangspunktet skulle anta ville være kritiske til et profittrasjonale. Måten det lades med forventning om motivasjon, om egenutvikling og om en progressiv, alternativ tenkning, gjør at det også imøtekommer verdier som står sentralt for eksempel på kulturfeltet. I den forbindelse kan det også være verdt å nevne at innenfor filosofien dukker prosjektbegrepet opp i eksistensfilosofiens definisjon av selve det å være menneske. Mennesket er det vesen som har prosjekter, hevder den (Fogh Jensen, 2009b, s. 192). Prosjektdimensjonen i det menneskelige handler her om at vi har mulighet til å bøye verden eller oss selv (Kierkegaard). Vi er kastet inn i verden og i stand til å ta den opp og ville noe med den (Heidegger). Det er altså ikke evnen til å få og ha ideer som løftes fram, men evnen til å gjøre noe med dem. Hos Sartre er dette bundet til ikke bare det å være menneske, men til individets arbeide med å bli seg selv. Det å realisere sine prosjekter er å bli seg selv. Derfor velger man også seg selv ved å velge sine prosjekter (Fogh Jensen, 2009b, s. 192). Igjen ser vi forventning om handling investert i begrepet. Dette belyser også prosjektmakeriets negative klang. Det som ifølge Fogh Jensen skiller prosjektmakeren fra en som har prosjekter, er viljen og evnen til gjennomførelse. Prosjektmakeren kaster bare fram en idé uten å makte å omsette ønsket i realiseringens arbeid. Selve ideen er imidlertid ikke et prosjekt, det er det arbeidet med ideen som er. ”Prosjektet er arbeidet med at realisere ideen, aktiviteten hvormed det mulige gøres virkelig” (Fogh Jensen, 2009b, s. 192). Slik er

prosjektbegrepet ubønnhørlig knyttet til gjennomføring, realisering og fremadskridende aktivitet. Dette ser vi igjen både i prosjektteorien og pedagogikken der nettopp gjennomføring av praktiske arbeidsoppgaver er det som får navnet prosjekter. Det prekære i dette aktivitetsaspektet, dette å gjennomføre ideer, makte å realisere og oppnå faktiske resultater finner vi også i eksistensfilosofiens forståelse av hva et menneske er. Tidsdimensjonen her er knyttet til individets livsløp så vel som til hele den menneskelige eksistens. Når vi hører folk snakke om egne eller andres livsprosjekter, er det derfor denne selvrealiseringsforståelsen, eller arbeidet med å bli seg selv som klinger med i større grad enn prosjektteoriens fokus på tidsbegrensning og mål.