Prosjektbegrepet i dialogen mellom kulturaktører og Norsk kulturråd

som er preget av generell oppbygging av kulturell infrastruktur og forvaltning. Den første etterkrigstiden preges kulturpolitikken av optimisme, nyetablering av

kulturinstitusjoner og offentlige ordninger som understreker det offentliges vilje til å støtte kunsten og kulturen. (Mangset, 1992, s. 129). Aktørenes forventninger til Kulturrådet farges av dette. Deres forhold til Kulturrådet er videre ganske nytt.

Organet er nyopprettet og dets rolle i kulturfeltet preget av utprøving og nyetablering.

Dette er derfor perioden for utforming av den type dialog mellom kulturaktører og forvaltning som etablering av Kulturrådet la opp til og medførte. Samtidig har det offentlige etablert seg som en stabil og ekspanderende bidragsyter til kulturfeltet gjennom hele etterkrigstiden. Aksepten av og forventningen til at det offentlige skal og vil bidra økonomisk er derfor veletablert. Det samme er den politiske konsensus om at kulturpolitikken er et ledd i en allmenn velferdspolitisk utvikling som skulle sikre hele landet lik tilgang til goder uavhengig av sosial tilhørighet, økonomisk status eller bosted (Dahl og Helseth, 2006, s. 267). Samtidig står forestillingen om kunsten og kulturens autonomi sterkt både som grunnlag for politikken og i kunst- og kulturfeltets forståelse av seg selv. Både den politiske konsensus om at støtte til kunst og kultur er et politisk ansvar, og den veletablerte anerkjennelse av kunsten og kulturens autonomi, gjør at kulturfeltet står forholdsvis fritt til å definere egne behov og markere egne verdier. De trenger ikke snakke politikere etter munnen.

Kulturfeltets selvforståelse sannsynliggjør snarere et språk som reflekterer en viss skeptisk avstand til den politiske sfæren. Derfor er det også logisk at aktørene tar i bruk prosjektbegrepet i denne perioden. Men det hentes ikke fra det politiske språket.

De navngir ikke sin aktivitet som prosjekter for å tilpasse den til benevnelser på støttedsordninger. Det er altså ikke slik at de tilpasser seg den kulturpolitiske retorikken. Tvert imot kan bruken av prosjektbegrepet ses som et forsøk på å bringe inn i dialogen et begrep som de kan identifisere seg med i større grad, enn det de kan med begrepene tiltak og formål, som begge dominerer den kulturpolitiske språkbruken i denne perioden.³⁶

36 Søkere kaller også sin aktivitet for tiltak i tidlige søknader.

Statsviter Torvald Sirnes har pekt på hvordan den norske kulturpolitikken gjennom å vektlegge utbygging av kulturlivet som et ledd i en allmenn velferdspolitikk, har redusert kultur til noe materielt. Den norske, kulturpolitiske diskursen etter andre verdenskrig har gjort det naturlig å se kultur som et type velferdsgode på linje med inntekt, forsikring, helsetjenester, bolig, transport og lignende Konsekvensen, mener han, har vært at begreper som har hatt å gjøre med innhold, ”oppdrag”, og kunstintern logikk, har falt ut av det kulturpolitiske språket, og er henvist til eufemistisk, eller forskjønnende, nivå der de ikke har hatt noe innflytelse som retningslinjer for kulturpolitisk tenkning. Slik har det oppstått to separate diskurser for kunst- og kulturspørsmål: en kulturpolitisk om organisering og økonomi og en kunstintern om innhold (Sirnes, 2003, s. 308). Sirnes hevder videre at denne situasjonen har tvunget kunstnere og kulturarbeidere til å gå inn i dialogen med politikerne på det kulturpolitiske språkets premisser. Imidlertid ser aktørenes tidlige bruk av prosjektbegrepet i mine kilder ut som et eksempel på det motsatte. I lys av prosjektbegrepets pedagogiske erfaringsrom, som vi har sett i forrige kapittel, kan bruken av prosjektbegrepet hos søkerne se ut som et forsøk på å fremheve nettopp kunstinterne aspekter som motivasjon, lyst, kreativitet og skaperkraft. Dette viser til kulturlivets aktivitet som noe større enn det formålsrettede eller tiltaksmessige, noe som har egenverdi. Nyskapning, fleksibilitet, utprøving og frihet, som ligger i prosjektbegrepet, er knyttet til både tradisjonelle kunstnerroller og til oppfatningen av kvalitet i kunsten. Det uklare og diffuse, lite gjennomførbare som lå i det tidligste prosjektbegrepet, er omskrevet til eksperimentering, frihet og kreativ kraft og benevner slik positive erfaringer i kulturlivet. Samtidig passer begrepets tilknytning til det tidsavgrensede med mye av produksjonsprosessene og logikken i de konkrete aktivitetene på kulturfeltet. Bruken av prosjektbegrepet i disse årene kan derfor være en måte å unngå å redusere egen aktivitet til politisk regulert tiltak og holde en viss avstand fra den politiske logikken. I dette perspektivet kan man si at prosjektbegrepet tidlig brukes til å fremheve særegenheter ved egen aktivitet – det kunstinterne - samt å signalisere en motstand mot å gå inn i dialogen på det politiske språkets premisser.

Perioden mellom 1975 og 1995 er i større grad preget av at mye av infrastrukturen på kulturfeltet kommer på plass. Norsk kulturråd har vært en viktig, og levedyktig satsing, som i tillegg til å bidra med ressurser også gir et faglig kvalitetsstempel når de innvilger støtte. Å få støtte fra Kulturrådet gir faglig integritet. Hva som forventes i og av en dialog mellom kulturrådet og søkerne, har etablert seg. I takt med økningen i antall kulturaktører og -søkere, øker også konkurransen om midlene rådet disponerer. På 1980-tallet står landet dessuten over for trangere økonomiske tider enn i tiåret før. Når prosjektbegrepet første gang benyttes som navn på søknadsordninger i Kulturrådet, faller det i tid sammen med St.meld. nr. 23, som understreker at strammere økonomiske rammer ikke tillater en videre oppbygging av kultursektoren, men at utvikling må skje via omprioriteringer. I samme melding understrekes også troen på ”å utvikle og støtte gode forsøksprosjekt som kan ha verdi i landsmålestokk”

(St.meld. nr 23 (1981-82), s. 60). I denne perioden ser vi også at aktørene selv i økende grad omtaler sin aktivitet som prosjekter. Dette kan både forstås som en forlengelse av hvordan begrepet brukes tidligere, men premissene for bruken endres også. I tillegg til at man fortsatt kan finne mening i prosjektbegrepet for å fremheve det motivasjons- og lystbetonede i en kulturaktivitet, kan det virke som om prosjektbegrepet ikke lenger markerer avstand til det politiske språket, fordi det politiske språket selv i økende grad tar begrepet i bruk. For å vinne fram i en økonomisk trangere periode trenger aktørene å understreke sine særlige aktiviteter som litt viktigere enn alle de andre søkerne sine. Prosjektbegrepet blir anvendelig til å bygge opp et bilde av aktiviteten som særlig aktuell, særlig dynamisk og gjennomførbar, i et klima der kampen om de kulturelle støttekronene blir hardere.

Man kan altså se en utvikling som minner om den Blomberg beskriver i Polarissatsingen, der prosjektbegrepet først og fremst brukes for å legitimere en aktivitet som særlig aktuell og i mindre grad henviser til organiseringen av den aktuelle aktiviteten. At prosjektbegrepet i de politiske dokumentene knyttes til særlig ønsket og prioritert satsing, kan ha forsterket en slik logikk hos søkerne.

Allerede i meldingene fra 80-tallet ser vi nemlig at prosjektbegrepet konsekvent er omgitt av positive ja-ord både når det vises til tidligere aktivitet, status, og ikke minst når det gjelder vegen framover. Dette gjelder både når det brukes referensielt og mer generelt. Ord og begreper som ”positiv” ”initiativ”, ”viktig”, ”utvikling”, ”nye/nytt”,

”stimulerende”, ”interessant”, ligger rundt prosjektbegrepet sammen med ”fremtid”

og ”fremover”. Særlig går begrepene ”stimulere” og ”viktig” igjen. Dette bekrefter det bilde av prosjektbegrepets positive vending som ble tegnet i forrige kapittel, men det bidrar også til å farge de kulturpolitiske signalene. For parallelt med at prosjekter fremstår som en positiv, viktig og dynamisk aktivitet, er språkføringen rundt de etablerte kulturinstitusjonene langt mer dempet og nøytral. Institusjonsbegrepet omgir seg med begreper som ”tryggje”, ”sikre”, ”stabile”, ”forutsigbar”, ”fast”.³⁷ Dette bidrar til et inntrykk av at det er i prosjektene ting skjer, det er der den spennende, interessante, nye utviklingen foregår, mens institusjonenes virksomhet i liten grad omtales med lignende verdiladet retorikk. Følgende sitat illustrer poenget. I kapittel 5,

”Prosjektmidler, privat finansiering, forskning og utvikling” i St.meld. nr. 61 (1991-92) heter det at det for den økte og mer systematiske bruken av prosjektmidler er

en forutsetning at basisvirksomheten på de ulike områdene er dekket ved et nettverk av institusjoner og organisasjoner med faste og stabile budsjetter. Prosjektmidler vil komme som et tillegg for å kunne initiere nye tiltak og stimulere visse områder som treger en ekstra innsats (St.meld.

nr. 61 (1991-92), s. 66). (min uthev.)

Mens institusjon følges av begreper som ”fast” og ”stabil”, knyttes prosjektet til

”initiativ”, ”det nye” og ”stimulerende”. Som vi skal se, er det politiske signalet i dette sitatet ikke det samme som det retoriske. Her legges føringer for hvor departementet skal legge inn sin økonomiske hovedsatsing, i fortsatt stabil institusjonsstøtte. Retorisk derimot bygger det opp det ikke-institusjonelle kulturlivet som det mest interessante og fremtidsrettede. Den delen av kulturlivet som det brukes minst penger på, fremstår som den mest spennende.

37 Eksempelvis St.meld. nr. 27 (1983-84), s. 34, St.meld.nr. 23, s 173.

Denne tydelige ulikheten i hvilke forventninger som knyttes til henholdsvis prosjektene og institusjonene er imidlertid først og fremst et fenomen fra og med 90-tallets melding. I 80-90-tallets meldinger omtales nye initiativer innenfor de etablerte institusjonene eller i forlengelsen av dem i lignende ordelag som prosjektene gjør det ti år senere. I St.meld. nr. 23 omtales for eksempel etableringen av teatrenes biscener på følgende måte:

Departementet ser desse biscenane som viktige tiltak på fleire måtar. Dei gir betre grunnlag for eksperiment og fornying av scenekunsten, unge dramatikarar kan få framføre verk som det ikkje er naturleg å setje opp på dei store scenane, og teaterkunstnarane får fleire stimulerande oppgåver (St.meld. nr. 23 (1981-82), s. 178). (Min uthev)

Videre i samme melding anses regionteatrene som ”ei interessant og viktig nyskaping i norsk scenekunst” (St.meld. nr. 23 (1981-82), s.180). I 90-tallets melding er slike positive begreper langt på vei forbehold prosjektbegrepets semantiske felt, og dermed ser vi også framveksten av det som har etablert seg som en grunnleggende dikotomi i kulturpolitikken, nemlig dikotomien prosjekt versus institusjon. Dette er en dikotomi som har fått stor betydning for forståelsen av kulturfeltet både politisk, organisatorisk og dels også estetisk. Jeg vil komme tilbake til dette om litt.

Når søkere i større grad griper til prosjektbegrepet utover 80-tallet, kan dette derfor også forstås som et uttrykk for hvordan aktørene tar i bruk politikkens eller maktens språk på politikkens premisser, slik Sirnes hevder. ”They simply had no choice, if what they said was to be considered relevant and important” (2003, s. 309). I Sirnes’

argumentasjon blir det politiske språket en diskurs som handler om organisering, økonomi og disiplinering. Dette faller sammen med at det i denne perioden også innenfor prosjektteorien er særlig prosjektets egnethet som rasjonelt målstyringsverktøy som vektlegges og understrekes. Gjennom prosjektteoriens historiske utvikling ser Blomberg en vekslende betoning mellom prosjektarbeidets egnethet til særlig rasjonell målstyring og dets egnethet til å få fram kvalitetene i gode

mellommenneskelige relasjoner (2003, s. 89). På det tidspunkt da prosjektbegrepet tas opp i det kulturpolitiske språket, er det prosjekt som rasjonelt system som vektlegges, ifølge Blomberg. I dialogen mellom kulturpolitikken og kulturlivets aktører kan det derfor se ut som det blir prosjekt som organisatorisk prinsipp, med vekt på rasjonalitet som blir det dominerende, selv om det ikke nødvendigvis var det som lå nærmest aktørenes grunn til å finne begrepet meningsfullt i utgangspunktet.

Mens kulturaktørene bruker begrepet tidlig og på en måte som må ses i lys av det pedagogiske prosjektbegrepets betoning av lyst og motivasjon, tyr politikerne til begrepet når tidsavgrensning og disiplinering av støtte blir økonomisk ønskelig. Det ser derfor ut til at kulturfeltets prosjektbegrep og politikkens prosjektbegrep betoner ulike deler av prosjektbegrepets meningslag. Man kan kanskje si at kulturlivets egen etablerte bruk av prosjektbegrepet blir innhentet av det politiske språkets tiltakende bruk av det, og at det politiske språkets prosjektforståelse deretter blir den dominerende i dialogen mellom kulturaktører og politisk system. Kulturaktørene kan tilsynelatende ikke lenger gjøre annet med begrepet enn å anerkjenne den logikken politikken utformes etter.