Begrepshistoriens modernitetstese

Oppdelingen av begrepers innhold i erfaringsrom og forventningshorisont kan på mange måter forstås som den begrepshistoriske teoriens nullpunkt, eller som et gitt utgangspunkt man ikke kommer unna. ”Følgelig indikerer vore kategorier noget almenmenneskeligt”, skriver Koselleck, og fortsetter: ”man kan sige, at de henviser til noget antropologisk givet, som ingen historie er mulig eller blot tænkelig foruden”

(2007, s. 31). Med disse erkjennelseskategoriene i bunn bygges så opp en analytisk metode som brukes for å belyse sosial og politisk endring slik den har nedfelt seg i begrepene. Dette er også utgangspunktet for Kosellecks mest kjente arbeid, det monumentale åttebinds verket Geschichtliche Grundbegriffe som han utga over en periode på 20 år sammen med Werner Conze og Otto Brunner. Hovedmotivasjonen bak dette verket var ”å studere oppløsningen av den gamle og framveksten av den moderne verden gjennom historien om hvordan den har blitt begrepsliggjort”

(Koselleck sitert i Jordheim, 2001, s. 152). Geschichtlich Grundbegriffe gjennomgår de begreper som har sitt opphav i det førmoderne Europa, men som transformeres inn i den nye tid gjennom å tilpasse sitt betydningsinnhold uten at selve ordet endres.

Dette er begreper som i dag står som politiske og sosiale kjernebegreper i vår forståelse av den moderne tid, eksempelvis ”stat”, ”politikk”, ”revolusjon”,

”framskritt”, ”historie”, ”samfunn” (Jordheim, 2001, s. 152). Koselleck etablerer en forståelse av det han kaller die Sattelzeit, som er perioden mellom 1750 og 1850 da Europa forlater den gamle, førmoderne verdensanskuelsen, og trer inn i den moderne verden. Da blir også de politiske og sosiale nøkkelbegrepene som Geschichtliche Grundbegriffe behandler, grunnbegreper i forståelsen av virkeligheten. Denne overgangen mener Koselleck man ikke minst kan følge gjennom nettopp å se på begrepene og hvilke prosesser de går igjennom. Begrepene registrerer så å si overgangen til den moderne tid ifølge begrepshistorien.

Et sentralt eksempel hos Koselleck er begrepet ”revolusjon”, som han behandler i teksten ”Historische Kriterien des neuzeitlichen Revolutionsbegriffs” fra 1979.⁹ Den latinske termen revolutio pekte på en sirkulasjon, en naturgitt tilbakevending til en opprinnelig situasjon og ble før opplysningstiden brukt i både en politisk og en vitenskaplig kontekst. Vitenskaplig kunne termen henvise til himmellegemenes naturlige kretsløp (Koselleck, 2007, s. 7).¹⁰ Politisk innebar det imidlertid en naturlig veksling mellom de ulike klassiske styreformene, monarki, aristokrati, oligarki, demokrati og ochlokrati, pøbelvelde, som igjen la veien åpen for eneveldet, eller monarkiet, og bevegelsen startet igjen (Koselleck, 2007, s. 86). I løpet av opplysningstiden skjer det imidlertid en endring i hvordan begrepet brukes som har ført det mot den mening – eller de meninger - vi vanligvis legger i begrepet i dag.

Det blir et bevegelsesbegrep, et begrep som ikke bare beveger meningen, men som også derigjennom beveger den sosiale og politiske virkeligheten. I hovedsak skjer dette gjennom at revolusjonsbegrepet kommer opp som motbegrep til begrepet borgerkrig. Borgerkrig, sier Koselleck, var knyttet til de fanatisk religiøse væpnede konfliktene som tilhørte fortiden. Revolusjonsbegrepet derimot ble forståelsen av en omveltning uten vold og opptøyer, slik man hadde erfart var mulig med det som ble kalt Englands Glorious Revolution i 1688 (Koselleck 2007, s. 91). Dette innebar en omkalfatring av makt fra et forhatt kongehus til et parlament og foregikk uten blodsutgytelse. Denne erfaringen av en ny type dynamikk hvor styringssystemer kunne endres til noe som ikke lå i den gamle sirkuleringen av styringssett, er det som legges inn i det nye revolusjonsbegrepet. Der man ikke hadde et ord for å betegne en type endring eller omveltning hvor undersåtter selv blir herskere, kunne revolusjonsbegrepet fylle et rom og det ble derfor også ladet med en helt ny forventningshorisont, som et begrep fullt av muligheter og fremtidstro.

Jo længere oplysningen skred frem, desto mer syntes borgerkrigen at hensygne til en historisk reminiscens. […] Proportionalt herved blev

9 Dansk tittel: ”Historiske kriterier for det moderne revolutionsbegreb”, i Koselleck (2007)

10 Tittelen på Kopernikus’ hovedverk er eksempelvis De revolutionibus orbium coelestium (1543)

revolutionsbegrebet berøvet sin politiske fasthed, hvorved alle de utopiske forhåbninger, [...], kunne strømme ind i det (Koselleck, 2007, s. 92).

Slik har begrepet beveget seg fram mot den mening det har i dag. Ikke som en sirkulær tilbakevending til en naturgitt tilstand, men som en bevegelse inn i noe fremtidig, nytt og fundamentalt annerledes. ”[A] general concept projecting movement towards future goals and indeterminate outcomes”, som Koselleck sier i forordet Geschichtliche Grundbegriffe (2011, s 13). Eller ”rask endring, gjennomgripende omveltning” slik bokmålsordboka anno 2013 definerer det.

På lignende måte som revolusjonsbegrepet analyseres i ”Historiske kriterier for det moderne revolutionsbegrep”, gjennomgås 122 grunnbegreper i Geschichtliche Grundbegriffe, og til sammen utgjør dette verket en analyse av en historisk endring, en modernitetstese. Den forskyvningen i forholdet mellom erfaring (styringsformer går i sirkel) og forventning (det finnes ennå ikke oppdagede veier til endring), som illustreres i revolusjonsbegrepets utvikling, er kjernen i denne modernitetstesen. Ett av hovedpoengene i forhold til den språklige speilingen av fremveksten av den moderne tid, er en økt diskrepans mellom begrepshistoriens grunnkategorier erfaring og forventning. Mens forventningene i førmoderne tid i hovedsak sprang ut av allerede opparbeidet erfaring, man hadde ikke større forventninger til verden enn det man erfarte at verden var, er den moderne tid preget av at forventningene i større grad strekker seg utover erfaringene og sikter mot noe annet, noe mer, noe forandret. ”Min tese er,” skriver Koselleck,

at forskellen mellem erfaring og forventning bliver stadig større i nyere tid; nærmere bestemt, at nyere tid først har kunnet forstås som en ny tid, efter at forventningerne er begyndt at løsrive sig stadig mere fra alle hidtil gjorte erfaringer (Koselleck, 2007, s. 38).

Det er denne utviklingen han mener man får et tydelig bilde av gjennom å se på utviklingen av begrepene, endringer i meningsinnhold og fremveksten av nye. Ikke minst fordi det viser hvordan begreper oppstod som var avgjørende for konstitueringen av den nye tiden. Koselleck viser eksempelvis gjennom analyser av

begreper som ”Staatenbund”, ”Bundesstaat” og ”Bundesrepublik” (Koselleck, 2007, s. 51), hvordan slike begreper, ved å dra veksel på dels kjente, dels ennå ikke kjente erfaringselementer, var med på å bane vei for en ny type forfatning i Tyskland.

Netop fordi begreberne lagde utydelige, skjulte erfaringer til rette, indeholdt de et prognostisk potentiale, som aftegnede en ny forventningshorisont. Det handler altså ikke længere om begreber, der registrerer erfaring, men om begreber, som skaber erfaring (Koselleck, 2007, s. 52).

I denne avhandlingen er nettopp forståelsen av at særlig aktuelle og tidstypiske begreper er godt egnet som analyseobjekter for historiske overgangsfaser sentral.

Prosjektbegrepets tidstypiskhet gir grunn til å spørre om det også er et nøkkelbegrep i overgangen fra det moderne til det som gjerne blir betegnet som det senmoderne, eller postmoderne samfunn. En slik overgang kan neppe sammenlignes med overgangen fra førmoderne til moderne tid, som die Sattelzeit representerer. Like fullt blir vår tid gjerne betegnet som det senmoderne, eller postmoderne samfunn for å markere en endring, og spørsmålet er om prosjektbegrepet kan sies å være et av begrepene som representerer denne bevegelsen på en særlig måte.