U TFORDRINGER FOR JORDBRUKET I H EDMARK

69

imidlertid at denne effekten for Hedmark trolig er vesentlig mindre nå enn tidligere. Både fordi det har blitt færre bønder (det er vanskelig å tenke seg at jordbruket forsvinner helt), og fordi mange av brukene etter hvert får forholdsvis liten del av sin husholdningsinntekt fra landbruket, herunder jordbruk.

Gjennomgangen viser imidlertid store regionale forskjeller. I Østerdalen utgjør jordbrukshusholdningene fortsatt en betydelig del av kundegrunnlaget for øvrig

næringsaktivitet. Svekkelse her vil sterkere redusere kjøpekraften i lokaløkonomiene enn i f.eks, Hamarregionen. Det er også store forskjeller mellom brukerne. For enkelte brukere, heltidsbrukere med svake muligheter for alternativ sysselsetting, er rammevilkårene for jordbruket svært bestemmende deres eget og husholdningenes inntektsnivå.

70

har foretrukket at eksisterende anleggsstruktur i stor utstrekning har blitt beholdt.²⁶ Politiske føringer har også bidratt til dette. En kan muligens hevde at det har vært en underforstått allianse mellom lokale krefter innenfor jordbruket, ansatte i

foredlingsindustrien og politikere. På grunn av disse "bremsene" i systemet er det - på tross av store endringer på 80- og 90-tallet - trolig fortsatt et stort uutnyttet potensiale for strukturrasjonalisering i retning av større enheter innenfor hele verdikjeden til

landbruksproduktene.

I denne situasjonen opplever jordbruket at den politiske aksept for overføringsregimet og bosettingsmålsetningene er i ferd med å forvitre. Selv om det er lite sannsynlig med en rask og dramatisk omlegging av jordbrukspolitikken. er en skjerping av rammevilkårene blitt gjennomført og ytterligere endringer er signalisert gjentatte ganger. Dette gjelder både nivå og innretningen på overføringsordninger rettet mot primærproduksjonen. I tillegg har det kommet signaler om at "markedet" i større grad skal være bestemmende for hvor jordbrukproduksjonen i fremtiden skal finne sted.

I tillegg opplever jordbrukets foredlingsindustri stadig sterkere prispress. Prispresset stammer både fra en dramatisk konsentrasjon og sentralisering på innkjøpssiden i dagligvarehandelen og fra overkapasitet både hos primærprodusentene og på

industrileddet. Særlig gjelder dette verdikjeden for kjøtt. Meieriene opererer fortsatt i praksis innenfor et lukket samvirke uten noen særlig konkurranse fra private aktører slik som kjøttindustrien.²⁷ Vi kommer litt tilbake til dette i kapittelet om

næringsmiddelindustrien.

Når det gjelder endringer i importvernet representerer ikke dagens internasjonale handelsregime (WTO) noe vesentlig trussel i overskuelig fremtid. Imidlertid har

Regjeringen allerede foretatt en nedbygging av tollvernet ut over det som er avtalt i WTO.

Det er grunn til å tro at denne politikken vil fortsette i årene som kommer. Samlet utgjør dette en alvorlig trussel for primærprodusenter som produserer i et marked preget av

26 Dette er selvfølgelig ikke ment som et uttrykk for hva industrien inkl. landbrukssamvirket ”bør” gjøre.

Det er imidlertid ikke til å komme bort fra at det har skjedd en avskalling og spesialisering innenfor foredlingsanlegg og at mange bruk er lagt ned. Det mangler da heller ikke på røster som er kritiske til den utviklingen som har vært. Vi mener bare å kunne slå fast at dersom en innenfor disse systemene

utelukkende hadde tatt bedriftsøkonomiske hensyn, så ville høyst sannsynlig disse prosessene kommet vesentlig lengre enn det de har per i dag. I forhold til kostnadene ved produksjonen ville dette utvilsomt vært effektivt. Derimot er det ikke gitt at lønnsomheten for resterende bøndene og på foredlingsleddet, ville ha vært bedre. Det avhenger av hvordan en tror støtteregimet, herunder prisfastsettelsen, ville ha blitt påvirket under disse betingelsene.

27Dette kan imidlertid endre seg raskt. Et eksempel på det er Synnøve Findens ”invitt” til samarbeid med Fellesmeieriet, omtalt bl.a. i Dagens Næringsliv 19.9.i år. Under gitte omstendigheter vil dette betydelig endre markedsstrukturen i markedet for meieriprodukter i Østlandsområdet.

71

overkapasitet til kostnader langt over sluttforbrukerprisene på det internasjonale markedet.

Etter alt å dømme vil jordbrukspolitikken bli lagt om slik at utviklingen innenfor jordbruket i langt større grad enn hittil vil bli bestemt av "markedet". En nedbygging av støttenivåene, og selv begrenset lettelse i importvernet, vil redusere lønnsomheten for primærprodusentene. De negative utslagene på lønnsomheten vil kanskje bli størst for de delene av systemet som i dag mottar de høyeste overføringene. Disse finner vi i

Østerdalen. Samtidig vil den relative konkurranseposisjonen til områder med de beste produksjonsforholdene, dvs. i Hamar- og Glåmdalsregionen bedres. En omlegging av jordbrukspolitikken langs de linjene som ble trukket opp over, kan derfor medføre at jordbruket i Østerdalen taper på bekostning av jordbruket i resten av fylket.

Under endrede rammevilkår preget av pressede marginer og markedsbestemte

allokeringsmekanismer for hvor produksjonen skal lokaliseres vil den interne solidaritet i jordbruket komme under press. Dette har allerede gitt seg utslag i at bøndene har stilt sterkere krav til effektivisering innenfor sin egen foredlingsindustri, og disse kravene vil sannsynligvis forsterkes over tid. I hvilken grad dette vil påvirke dagens struktur innenfor den jordbruksbaserte næringsmiddelindustri i fylket (viktigst her er kjøttindustrien og meieriene), avhenger av en rekke forhold. De viktigste momentene er sannsynligvis potens iale i form av bedret oppgjørspris for leverandørene ved endret struktur i foredlingsindustrien og de politiske føringene som vil bli lagt på slike prosesser.

Oppsummeringsvis kan vi si at på hvilken måte og hvor sterkt de ulike regionene vil bli påvirket av at strukturen endres i jordbruket, bl.a. avhenger hvor viktig

jordbruksnæringen er for regionen og behovet og muligheten for alternativ sysselsetting.

Behovet for alternativ sysselsetting kan man få en indikasjon på ved å se på i hvilken grad brukernes husholdningsinntekt hviler på inntektene fra jordbruket. I Hedmark er det relativt mange som arbeider innenfor jordbruket. Påfallende mange av disse har imidlertid landbruket som biinntektskilde. Dette betyr at en evt. nedbygging av landbruket ikke får slike dramatiske konsekvenser for den personlige økonomien og dermed

etterspørselsnivået lokalt og i fylket, som det en kan få inntrykk av ved utelukkende å se på sysselsatte og årsverk i jordbruket i Hedmark. I tillegg vil ulike trygdeordninger avdempe fallet i den lokale kjøpekraften dersom jordbruket faller fra som inntektskilde.

Imidlertid er det slik at i de områder som sannsynligvis blir rammet sterkest av en omlegging av jordbrukspolitikken (Nord-Østerdalen), har brukerne med den høyeste andelen av sin inntekt fra jordbruket og samtidig minst mulighet for alternativt arbeid.

72

73

5 Næringsmiddelindustrien i Hedmark

Omtalen av næringsmiddelindustrien innledes med en generell gjennomgang av industrigrenens lokalisering i fylket. Vi tar for oss utvikling i sysselsetting i næringsmiddelindustrien på 90-tallet. Deretter ser vi på hvilke typer

næringsmiddelindustri som finnes for til slutt å kommentere de viktigste grenene og aktørene innenfor næringsmiddelindustrien i Hedmark.

Vi gir først en kortfattet oversikt over endringer i næringsmiddelindustriens

markedsbetingelser og omgivelsesfaktorer. I noen grad er denne drøftingen overlappende med forrige avsnitt om utfordringer for jordbruket i Hedmark.