Svært mange, både elever, lærere og ledere, trekker frem at den lave kompetanseoppnåelsen i videregående opplæring i Finnmark har historiske røtter. Ei 17-årig jente på studiespesialisering uttrykte dette slik:
«Våre foreldre har hatt båt som de kunne klare seg på hvis de ikke tok utdanning, eller så var det bondegårder eller så har det vært rein. De fleste av våre foreldre, altså generasjonen før oss, har også hatt en annen mulighet enn å gå på skole, så det går jo generasjoner tilbake. Det har ikke vært noe seriøst behov for utdannede mennesker her før nu».
Hennes forklaring er at det folk historisk sett har arbeidet med i Finnmark ikke har krevd utdanning. En skoleleder var enig med henne i dette: «Du har ikke trengt å ta deg utdanning for å få deg en jobb.
Utdanning var langt, langt borte. Før. Det tar tid å komme til at vi har samme utdanningsnivå som i resten av landet».
En av de mange informantene som også er enig, eksemplifiserer med situasjonen innenfor fiskeriene:
«Det har ikke vært krav til utdanning i noen av de kategoriene egentlig, bortsett fra han som førte båten, han måtte ha kystskippersertifikat. Så ut på 80-tallet besto mesteparten av ufaglært arbeidskraft» (leder). Her trekkes også frem et annet poeng som også flere peker på, at denne situasjonen har vart ganske langt opp mot vår tid.
I tillegg til at store deler av Finnmarks befolkning tradisjonelt har livnært seg gjennom
primærnæringene jordbruk, reindrift og fiske, har gruvedrift hatt en sentral plass gjennom så godt som
hele 1900-tallet. Et eksempel er hjørnesteinsbedriften AS Sydvaranger som hentet jernmalm ut av fjellet ved Bjørnevatn nesten uavbrutt fra oppstarten i 1906 og frem til gruva blei stengt i 1996. Et annet eksempel er Bidjovagge Gruver nordvest for Kautokeino som drev på gullførende kobbermalm i perioden 1970-1995. Heller ikke arbeid innenfor gruvedriften (selvsagt med unntak for gruveingeniører og noe annen spisskompetanse) krevde mye utdanning: «Det samme var det i gruvesamfunnet i Sør-Varanger. Fagopplæringa i forbindelse med den enkeltes jobb i gamle dager på AS Sydvaranger, den foregikk inne i fabrikken. Det kan være noe som henger i veggene» (leder).
Konsekvensen av at folk bare «hoppa om bord i sjarken, eller gikk i fjøset» (leder), og at det har vært slik langt opp mot vår tid, og til en viss grad er slik fortsatt (se avsnitt om ungdom som slutter i videregående skole for å begynne å jobbe) er at Finnmarks befolkning i snitt har et lavt
utdanningsnivå. I Finnmark hadde i 2010 38,2 prosent av befolkningen over 16 år grunnskole som høyeste utdanning. Ingen fylker har høyere andel; Hedmark er nærmest med 36,1 prosent i denne gruppen (SSB 2011b).
Flere av våre informanter påpeker at et lavt utdanningsnivå i foreldregenerasjonen får konsekvenser for motivasjonen og interessen for å ta utdanning hos dagens unge: «I Finnmark har vi generelt hatt et lavere utdanningsnivå. Og jeg tror jo at det som skjer i hjemmet i stor grad påvirker elevenes valg og interesser og ikke minst den oppfølgingen de kan få» (leder).
Dersom de unge ser at foreldrene har jobb uten at de har tatt utdanning, kan de påvirkes av det: «Vi har nesten bare vanlige jobber her. Blant de voksne er det mange som jobber f.eks. på et verksted og som ikke har gått likedan skole som vi har i dag. Og da blir det kanskje enkelt for ungdommen som går på skole ser at ja, ok, han pappa gikk ikke på skole, så da trenger ikke jeg heller det». Det denne 17-årige kommende bilmekanikeren her forteller er at uten voksne rollemodeller påvirkes ikke de unge til å ta utdanning. Et annet aspekt ved lavt utdanningsnivå hos foreldrene kan være at de voksne har et ambivalent forhold til utdanning. De vet på et teoretisk plan at det er nødvendig med utdanning i dagens samfunn, men samtidig er kanskje ikke denne holdningen helt internalisert hos dem, de har jo selv klart seg bra uten. Konsekvensen kan være at de ikke pusher barna, og syns kanskje heller ikke det er en katastrofe om barnet slutter i videregående.
En leder sier det slik: «Utdanningsnivået hos foreldrene vil jeg tru har mye å si her også. Det er nu sjelden jeg ser at der foreldrene har høy utdanning eller er i godt betalte jobber, det er ikke så ofte at de elevene faller fra. Så antagelig er det sånn her også. Det er jo hvilken kultur er det for skole og utdanning i hjemmet. Hvis det gjennomsyrer hjemmet at ja selvfølgelig så skal du gjennom det der.
Det der det merker ungene fra de er 6-7 år gamle hvor viktig skole er i hjemmet».
Elevene slutter opp om dette når vi spør dem om de har valgt utdanning selv. De mener at det har de, men mange forteller også at de har fått tydelige råd fra foreldrene. I de historiene vi hørte hadde elevene i hovedsak fulgt i foreldrenes fotspor, med å velge en yrkesfaglig eller akademisk retning på sin videregående opplæring. Et eksempel er en elev som vi spurte om hvor mye foreldrene hadde betydd i forhold til det valget han har tatt, og som svarte: «Veldig mye. De er opptatt av at man skal få en høy utdanning».
Vi har spurt elevene om hvordan deres foreldre ville reagere om de ville slutte i videregående. De aller fleste forteller at de hadde ikke vært populært. «Ho mamma hadde klikka» (elev). Men noen få sier at det hadde vært greit, under forutsetning at de hadde fått seg en jobb. «Så lenge jeg ikke hadde vært trygdesnylter og ligget hjemme da» (elev). Ikke å gå i videregående er stort sett ikke akseptert, men noen gir uttrykk for at det hadde vært ok for foreldrene, så fremt de hadde hatt noe annet å gjøre. En lærer gir uttrykk for at blant elevene selv er det ikke sett ned på å avbryte videregående skole. En elev sier at «Det er ikke flaut nå lenger. Jeg syns det burde være det». Der det er aksept for å slutte, gir nok ikke det å ta utdanning like mye status som i andre miljøer, «(…) holdningene som henger igjen som sier at kom deg i arbeid, hva er det du roter med å gå på skole for?» (lærer). Det er arbeidet som gir status:
«Samtidig, selv om fiskeindustrien ikke har den betydningen som sysselsetting lenger, så er det ikke nødvendigvis slik at de lokale heltene er de som drar ut og blir ingeniører eller leger og kommer tilbake med en sånn kompetanse. De lokale heltene er jo de som, uten å fullføre en utdanning, hiver seg i sjarken og har stor brutto-omsetting og inntekt i ung alder. Sånn sett kan man si at de lokale helter ikke er utdanningshelter, de er actionhelter» (lærer).
Når foreldrene selv har tatt utdanning, mener våre informanter at dette påvirker barna til også å ønske seg utdanning: «Foreldrene mine har grei utdanning, og det påvirker jo meg, jeg har jo lyst å gå på skolene som de gikk på, på universitet og høgskole. Så jeg tror foreldrene er veldig mye med på å skape ambisjoner for ungene sine» (elev).
Dette betyr at det i Finnmark, som sikkert over hele landet, er både foreldre som er støttende og pusher barna sine til å ta utdanning, men også det motsatte, foreldre som mener at det viktigste er å begynne å jobbe. Noe av det som bidrar til lavere kompetanseoppnåelse i Finnmark er den høye andelen – nesten to av fem – som bare har grunnskolen, mener flere av våre informanter.
Noen av våre informanter legger vekt på at det er en endring på gang i næringsstrukturen og også i innholdet i de enkelte næringer, forhold som vil påvirke kompetansebehovene i fylket. Det pekes på at petroleumsnæringa, som så vidt er kommet i gang, vil ekspandere. «Jeg tror at Melkøya er med å snu dette. (…) Det kommer nærmere. (…) Og da tror jeg det trekker andre som også vil jobbe seg opp og frem. Jeg har press fra en del elever: Hvorfor kjøper ikke Finnmark Fylkeskommune plasser på andre videregående skoler innenfor brønn- og boreteknikk?» (leder).
Det samme vil skje innenfor bergverksindustrien, mener noen informanter. Sydvaranger er kommet i gang igjen med gruvedrift i Bjørnevatn, og det er planer om ny oppstart også i Bidjovagge gruver. Det understrekes også av noen informanter at selv i den tradisjonelle fiskerinæringen vil det komme til å kreves en annen og mer avansert kompetanse enn til nå.
Dette betyr, dersom disse informantene får rett, at det i årene som kommer vil bli opprettet mange kompetansearbeidsplasser i fylket. Derfor kan man ikke slå seg til ro med at utdanningsbehovene i Finnmark har vært lave, man må erkjenne at de er i ferd med å endre seg, mener de. Der vil i tiårene som kommer bli behov for høykompetent arbeidskraft særlig i petroleums- og bergverksindustrien.
Andelen arbeidsplasser som ikke krever utdanning vil synke. Skal Finnmarksungdommen være med å slåss om kompetansearbeidsplassene i Finnmark de neste tiårene, og ikke ende opp utenfor
arbeidsmarkedet eller med arbeid som krever lite utdanning, er det viktig, i følge disse informantene, at Finnmarksungdommen får opp øynene for dette og kvalifiserer seg for dette arbeidsmarkedet.
Alternativet vil være import av arbeidskraft, noe som til dels skjer i dag, både på Melkøya og i gruvene i Sør-Varanger.
At det er en sammenheng mellom arbeidsmarkedets behov og den utdanningen de unge er villig til å ta illustreres i Hammerfest og på Melkøya. På vårt spørsmål om Melkøya har endret innstilling til utdanning og hvilke veier ungdommen søker, svarer en lærer i Hammerfest:
«Det er ikke tvil om det er en stor faktor. Når vi ser at automasjonslinja har enorm oversøkning hvert år. De tar jo av på Melkøya de lærlingene, og det er jo veldig gulrot å komme dit. Det er ikke tvil om at det gjør noe med motivasjonen, og vi ser jo i år også at de fleste vil inn på auto, og el-energi har undersøkning. Der fyller vi ikke opp en Vg2-klasse. Vanlige elektrikere er det ikke det behovet for ute på Melkøya. Men automatikere…, og da ser vi at de flinkeste vil inn på auto. Så det har betydning. Så er det skriverier i avisene om at de flinkeste elevene kommer ut på Melkøya og Statoil skryter av dem, så det er klart at det er veldig påvirkning».
Her ser vi altså at etableringen av en kompetansearbeidsplass har ført til en dreining i de unges utdanningspreferanser. De søker seg til de utdanningene som gir jobbmuligheter på denne
arbeidsplassen. En konsekvens er at teoretisk flinke elever søker utdanningsprogram for teknikk og industriell produksjon, et program som tradisjonelt søkes av skolefaglig svake gutter. Grunnen til dette
valget er at det er dette Vg1 som er inngangsporten til Vg2 kjemiprosessfag, som også er en vei til jobb på Melkøya.