Mange informanter, både elever, lærere og ledere, fortalte om en kultur hvor man ikke har det travelt, det er ikke så nøye, det ordner seg. «Vi er jo litt sånn manjana, det er ikke så nøye. Det er alltids tids nok å ta en utdanning, det ordner seg bestandig» (rektor). Flere trekker også frem at man ikke er så opptatt av karriere og penger, der er andre ting som er viktigere. «For skal du opp og frem så flytter du til Oslo. Du flytter ikke til Finnmark. Flytter du til Finnmark – det er jo for at du får deg unger, du skal etablere deg, du skal roe ned. Skal du gjøre karriere så bosetter du deg ikke i Finnmark» (leder). Flere av de voksne informantene vi snakket med snakket uoppfordret om det gode liv. En ansatt i
fylkeskommunen som hadde flyttet tilbake til Vadsø etter flere år sørpå, fortalte om overraskelsen over tomme gater i helgene. «Folk er på hytta». Hennes poeng var at man har et annet levemønster, man bruker mer tid på det gode liv. Eller som en rektor sa: «Mange bor her fordi at man vil leve det gode liv. Det er masse jakt, fiske, fritidsmuligheter. Man er ikke så opptatt av å tjene så mye penger. Når man tjente så mye at man berget, var man fornøyd. Dette ligger litt i Finnmarkskulturen». Noen mente også at behovet for penger ikke er like stort som andre steder i landet bl.a. pga. lavere boligpriser, lavere barnehageutgifter og mindre utgifter til fritidssysler.
En annen informant som har bodd nesten 20 år i Sør Norge mener at det er mere statusjag der. «Og utdanning er en del av det statusjaget. Det er ikke det samme her. Ikke blant oss voksne føler jeg det samme statusjaget. Heller ikke kanskje blant ungdommen. Det er jo sett på som negativt å ikke ta videregående opplæring, det vil jeg jo si, men ikke i den grad» (lærer).
En annen lærer forteller at hun blir sliten av å prate med vennene sine sørpå: «Det er et så forferdelig press. Og det opplever man egentlig sjelden her syns jeg. Det er ikke det som dominerer samtalen.
Det er større konkurranse selvfølgelig også. Om jobber etterpå. Her er det litt mere laidback kanskje».
Også elever gir uttrykk for det samme: Det er for lite press, det blir stilt for lite krav, og blir det for tungt, så orker man ikke: «Vi fær på fjellet, heller».
Noen trekker også frem avstanden til statsmakta, man gjør som man vil: «Det er litt sånn udefinerbart, men det handler om kulturen på en måte. Søstera mi bruker å si at det er mere forskjell fra Tromsø til Alta enn fra Tromsø til Oslo. At det er noe her som er annerledes, i kulturen, mentaliteten. Det går tilbake til den her friheta igjen, det å nekte å underkaste seg lover og regler. Det er litt friere her. Det er sikkert flere som kjører utenfor scooterløypene enn du vil finne andre plasser. Selv om de prøver å presse alt inn i samme forma» (lærer). En annen lærer er inne på akkurat det samme: «Jeg tror folk i Finnmark tenker friere. Vier litt lenger fra maktapparatet og Oslo. Du kan jo se det på scooter-kjøringa.
Folk kanskje nekter å innordne seg. Velger å gå opp sine egne veier».
I intervjuene vi gjorde på de to samiske videregående skolene kom vi inn på forhold som har
sammenheng med dette. På vårt spørsmål om hva de oppfattet som det gode liv svarte en gutt at det er «å være i fjellet, med flokken». Og når man lever dette livet, kan man ikke ha det travelt. På vårt spørsmål om hva man gjør når man er på fjellet og uværet kommer, var det lakoniske svaret:
«Venter». Er det uvær, drar du ikke ut. Man har respekt for naturen og utfordrer ikke været. Man venter til det er klart. Også hensynet til flokken er avgjørende. Som vi har omtalt foran fortalte lærere både i Karasjok og Kautokeino oss at når ungdommene trengtes på fjellet, da forlot de skolen. Når to flokker har blandet seg og må skilles, da blir skolen uviktig. Da drar de og hjelper til i familien, og så kommer de tilbake når jobben er gjort. Innenfor reindriften bestemmer været og flokken mye, og da må man ta den tida man trenger.
Denne respekten for været, nødvendigheten av å vente og ikke ha det travelt, kommer også til uttrykk i forhold til kystbefolkningen og fiskeriene. «Det er jo fisk i havet. Om vi tar den i dag eller i morgen, det er ikke så farlig» (adm).
Det vi har observert her innenfor reindriften og fiskeriene er selvsagt ikke gyldig for hele fylket. Men vi skal huske at disse observasjonene er gjort innenfor næringer som historisk har vært helt sentrale og
inkludert store deler av Finnmarks befolkning. En hypotese kan derfor være at denne holdningen og livsanskuelsen har satt spor og vært med å prege levesett og verdier ellers i Finnmark også, og at disse verdiene fortsatt er med å definere hvordan folk lever og hva som er det gode liv.
6 En beskrivelse av noen tiltak for redusert bortvalg og bedre gjennomføring
Eifred Markussen
I dette kapitlet skal vi beskrive noe av det som gjøres i Finnmark for å redusere bortvalg og bedre gjennomføringen i videregående opplæring. Kapitlet bygger både på studier av plandokumenter fra fylkeskommunen og de fleste skolene, og på intervjuer i fylkeskommunen og på alle skolene.
Gjennom gruppeintervjuene supplert med en gjennomgang av plandokumenter ønsket vi også å skaffe oss oversikt over de tiltakene skolene har satt i verk for å redusere bortvalg og få flere til å bestå videregående opplæring. Vi gjennomførte en enkel gjennomgang av plandokumenter som skolene sendte oss etter selv å ha foretatt en vurdering av hvilke dokumenter som var relevante. Vi mottok og har sett på plandokumenter fra åtte av ti skoler samt fra fylkeskommunen.
Dette kapitlet er i hovedsak en ren beskrivelse av de tiltakene skolene og fylkeskommunen skriver om i sine plandokumenter og som de fortalte oss om i gruppeintervjuene vi gjennomførte i mai 2011. To av skolene har ikke sendt oss sine plandokumenter. Og sannsynligvis har flere av de åtte skolene som har sendt oss plandokumenter ikke sendt oss alt de har nedfelt skriftlig. Dette betyr, ettersom vi ikke har hatt tilgang til alle skriftlige relevante planer, at vi ikke har kunnet ha som målsetting å gi en fullstendig beskrivelse og analyse av plandokumentene. I tillegg ville en grundig analyse av alle plandokumenter fra alle skoler og fra fylkeskommune ikke vært mulig innenfor dette prosjektets ressurs- og tidsramme.
Hensikten med dette kapitlet er derfor, gjennom en beskrivelse av de plandokumentene vi faktisk har hatt tilgang til og de intervjuene vi har gjennomført, å presentere et overblikk over en del av de tiltakene som er iverksatt. Med dette overblikket håper vi, ettersom skolene har vært våre informanter, at vi kan gi leserne et bilde av det viktigste som skjer i Finnmark med tanke på å redusere bortvalget og bedre gjennomføringen.
Det er også viktig å presisere at det ikke har vært dette prosjektets oppgave å undersøke om tiltakene som er satt i verk på de enkelte skolene har hatt virkning. Dette har ikke vært, og skulle ikke være en effektstudie. Det ville krevd en helt annen studie med et helt annet design.