Akkurat som hvert enkelt individs valg påvirker samfunnet som helhet, vil samfunnet virke inn på valgene individet tar. Dagens velferdssamfunn har ordninger som skal fange opp de som faller utenfor. Samfunnets holdninger og verdier vil påvirke hvordan disse godene skal deles ut. Hvem fortjener hva i et livsløpsperspektiv? Velferdssamfunnet er grunnlagt på likhetstanken, men kan det tenkes at dette sikkerhetsnettet kan være med på å opprettholde forskjellene? Kan rettigheter og velferdsgoder føre til at noen velger å la være å legge ned den innsatsen som kreves for å oppnå ønsket mål? En av informantene tenker at samfunnet
påvirker dette, fordi det ofte tar for lang tid før en ser konsekvensene av valgene man tar, før man må ta konsekvensen av valget.
Hvordan skolesystemet er bygget opp; fag og læreplaner, styrer det som skjer i skolen. Det ser ut til at det kan være en utfordring å rekruttere elever til lærlingplasser med kunnskap nok til at bedrifter kan gjøre seg nytte av elevene, samtidig som det skal være mulig å kunne bygge videre med studiekompetanse, med de mulighetene det gir. Det krever stort fokus på både praktiske og teoretiske fag. Elever opplever at allmennfagene i liten grad er rettet inn mot yrket de sikter seg inn mot, og mye av undervisningen vil da kunne oppleves som uvesentlig og bortkastet. Motivasjonen til å møte opp på skolen, og især til denne undervisningen, vil kunne falle betraktelig. En informant uttrykker det slik:
Matematikken på restaurant- og matfag var mye knyttet opp mot mål, vekt, dobling, reduksjon og prosent. Det var linjeperspektiv på det. Det er helt borte. Nå er det lik matematikk enten du går på byggfag, restaurant- og matfag eller på media og kommunikasjon. Så den yrkesbiten er vekke fra fellesfagene, og det er veldig synd. For da får ikke elevene den linken mellom praksis og teori.
Dette er strukturer ved skolen som eleven ikke eller i liten grad kan påvirke. I mange tilfeller er det ikke elevens ønske om å komme ut i arbeidslivet ved å få seg en yrkesutdannelse det skorter på; dette kan være et eksempel på at skolen som system kan påvirke elevenes opplevelse av å gå en meningsfull vei. Reform -94 skulle sikre at alle fikk samme rettighet til utdannelse, allikevel, 18 år senere er en enige om at flere kunne fullført videregående skole enn de som gjør det per i dag. Vi vet at frafallstall er bekymringsfulle, det koster samfunnet milliarder dersom store deler av ungdomskullene faller ut av utdanningsløpet, og ikke fullfører en utdannelse. I dagens samfunn etterspørres papirer og fagbrev innenfor nær sagt alle bransjer, og muligheten for å få seg fast jobb uten formell kvalifikasjon er bort imot fraværende.
De (næringslivet) sier at det ikke er plass til så mange (ufaglærte) lengre som før. Jeg er ikke riktig sikker på det. Før kunne du kanskje gå ut å jobbe som 14-15-16-åring, når de sier at du ikke kan det nå lengre, er jeg ikke helt sikker på om det er riktig eller om det bare er at de ikke vil ha deg. Det er ikke det at de ikke kan gjøre en jobb. Men de kan kanskje ikke gjøre en jobb de kan leve av, sånn det ser ut i hvert fall. Også isteden for å tilrette legge i skole for at variasjonsmulighetene er store, så tilrettelegger vi for at alle skal gjøre det samme. Når de slår klasser sammen for å gi dem undervisning i større grupper, så har de jo tro på at alle lærer på samme måte, men sånn er det jo ikke. Så vi må nok løse mer opp på det enn vi har gjort.
Samfunnsmessige endringer har ført til at maskiner har erstattet mange av de tyngste jobbene vi hadde før. Skolen ønsker å tilpasse seg den utviklingen som skjer i samfunnet. Men samfunnet i dag kan betegnes som flyktig og foranderlig. Det skjer en utvikling hele tiden, og en vet ikke akkurat hva som etterspørres av kunnskap og ferdigheter i fremtiden. Nedlegging av arbeidsplasser og endring i teknologien kan føre til at en er redd for å velge feil. Samtidig som en har mange muligheter til å øke sin kapitalmengde og status ved å velge riktig.
Tidligere var det kanskje mer tradisjon for å velge som faren sin, men med den endringen som har vært i samfunnet er ikke det lengre noe selvsagt (Heggen et al., 2003).
Det er i denne sammenhengen interessant å reflektere over hvordan makt blir utøvd, Foucault kaller dette makt som aktivitet. Han sier at makt sirkulerer i et konstant spill der ulike krefter og virkninger griper inn i hverandre. Styrkeforhold endrer seg, og det å være i en overlegen posisjon kan endre seg til en underlegen posisjon, og omvendt. Forandringer kan skje hvor som helst, og være et resultat av utilsiktet eller uoverskuelige forandringer, eller det kan være et resultat av bevisste handlinger.
Det er høyt prioritert fra styrende myndigheter å arbeide mot frafall i videregående skole. En ønsker å endre det til det bedre, men noen ganger kan gode intensjoner gi utilsiktede konsekvenser. En konsekvens av utdanningssamfunnet er endring i hvilke egenskaper som er verdifulle. Det er ikke mange tiår siden makt og status lå i det å være en skikkelig
”arbeidskar”, robust, kroppslig utholdende og sterk; å kunne løfte eller bære mye hadde en verdi i seg selv. Nettopp fordi mye av yrkeslivet besto i tungt kroppsarbeid, hadde styrke en nytteverdi som ble verdsatt i arbeidslivet. Det var status å kunne et fag, det å ta fagbrev hang svært høyt. I dagens samfunn er dette verdier som ikke lenger verdsettes i samme grad, om enn noe. Der man før ville ha et overlegent utgangspunkt for å få jobb, vil en i dag være i en underlegen stilling. Dette er et eksempel på hvordan makt er i aktivitet, og at maktposisjoner snus om på, både ved hjelp av bevisst strategi, men også av samfunnsmessige endringer. Det er andre kvalifikasjoner en arbeidsgiver etterspør. Allikevel er det skrikende behov for fagarbeidere innenfor ulike yrker; industri og næringsliv etterspør kvalifiserte fagfolk i mange bransjer. Det er et paradoks.
Foucault mener at makt og kunnskap er uløselig knyttet sammen og forbundet til hverandre.
Han mener det ikke er mulig å utøve makt uten kunnskap, og at kunnskap nødvendigvis vil fremkalle makt. Han beskriver en makt-viten-relasjon mellom mennesker, og spør hva disse relasjonene gjør med oss. Vi kan spørre oss om dette er noe en ungdom som velger å slutte på
og den som av ulike årsaker ikke knekker ”teorikoden” vil sakke akterut innenfor stadig flere felt. Praksisrelatert undervisning og opplæring kan synes å ha fått en ringere verdi. En sier:
”etter hver reform blir det mer teori, blant annet på yrkesrettet.” At skolen er blitt teoritung kan være med på å føre til at skolen ikke passer for alle. Der det før var mulig å komme igjennom med ingen eller et minimum av fellesfag, er nå blitt standardisert og teoretisert, opplever mange. Vi har skrevet tidligere om den historiske utviklingen hvor fagopplæringen har gått fra å være organisert på utsiden av skolesystemet, til å få en mer lik form som den studiespesialiserende opplæringen. Det ser ut til at mange av informantene mener at dette ikke bare har hatt positive konsekvenser for elevene, og kanskje spesielt ikke for de elevene som
«sliter».
Alle våre informanter sier noe om det samme, at videregående skole etter dagens utforming ikke er for alle. ”Man skal sitte og høre på læreren, så skal du besvare spørsmål, skriftlig gjerne, og det er ikke alle gitt å lære på den måten!” sier en informant. ”Det handler bare om å lese og skrive, og høre og sitte stille. Det er direkte trist!” fortsetter han.
En annen sier:
(...) de må kunne få bevege seg, det er naturlig for mennesker å bevege seg, det er ikke naturlig for mennesker å sitte helt dønn stille. Skolene må være veldig fleksible og åpne (...) for det er noe med dette systemet som er helt kvelende. Og det er jo klart at elevmassen er og blir mer og mer komplisert. Alle går i videregående og verden er mer komplisert(...) man har forskjellige forutsetninger og blir puttet sammen i store grupper og skal ta i mot det samme.
Jeg tror at en del lærer best gjennom praksis, gjennom å gjøre, det er ikke naturlig å sitte og ta i mot hele tiden.
Å sette spørsmålstegn ved om vi går i riktig retning kan være legitimt. En av informantene forteller også at hun ser en utvikling på hvordan ungdommene har det utenom skolen. Hun forteller:
Verden er ikke blitt noe enklere utenom skolen. Det er ikke mindre stoff enn det var før, slettes ikke. Det er ikke mindre uro i familier, tvert imot. Mer brudd og unger som blir utsatt for traumer. (...) det er også stort sprik i hvilken bakgrunn elevene har noen kommer fra helt andre kulturer i forhold til skolesystem og forretninger og har ofte med seg en helt annen bagasje som ikke er så enkel. (...) de er så store fysisk de ungdommene, men små barn på mange måter inni. Det er et system som ikke passer for alle, og jeg tror ikke man vil finne noe som passer for alle.
Det er samfunnsmessige utfordringer som preger elevens liv og skolehverdag. Det vil ha avgjørende betydning, som vi har skrevet tidligere om å se den enkelte elev og møte han der han er. Ved å være bevisst på den makten som ligger i å besitte kunnskap og å være en del av forvaltningen, vil en også bli en forvalter av makt. Ved å åpne for et bredere
normalitetsperspektiv og anerkjenne andres verdier kan en åpne for at makten kan bli mer utjevnende. Elever som opplever ikke å kunne influere over eget skoleliv og egen fremtid, kan slutte på skolen for å ta makten tilbake over eget liv. Da vil systemets arbeidere bli underlegen i maktforholdet. Det var flere informanter sier noe om dette: ”(…) jeg er avhengig av at de vil ta imot hjelpen.” En annen sa at de var avhengig av å selge grunnkompetanse inn som et godt alternativ. Om elevene ikke ønsker å ta i mot hjelpen som tilbys, kan det være hjelperne som opplever maktesløshet.