1.4.1 Frafall
I litteraturen brukes begrep som bortvalg, frafall og drop-out. Markussen et al. (2008) skriver i Bortvalg og kompetanse:
Flere begreper bør brukes, avhengig av situasjonen. For sitt formål vil bortvalg være riktig, i andre sammenhenger bør vi heller snakke om push-out, pull-out eller ease-out. Og kanskje det til og med hender at noen bare dropper ut eller faller fra? (s. 37)
Vi har valgt å bruke begrepet frafall, uten at vi oppfatter det som om ungdom viljeløst faller ut av utdanningsløpet. Siden vi har valgt å snakke med elevtjenesten i videregående skole, vil fokuset være på de elevene som begynner, men slutter, eller fullfører uten å bestå i ett eller flere fag.” I Norge defineres det som frafall når man fem år etter å ha begynt, har gått mindre enn tre år og ikke lenger er i videregående.” (Markussen, 2011, s.2)
De elevene som slutter eller fullfører uten å bestå i alle fag, får et kompetansebevis på oppnådd kompetanse. Kompetansebeviset er en dokumentasjon for de moduler og fag det er gitt eksamens- og eller standpunktkarakterer i, i følge forskrift til opplæringsloven (2006, § 3-3). Dette kalles grunnkompetanse. Elever med grunnkompetanse eller kompetanse på lavere nivå, kan deles i to grupper. Den ene er de elevene som har gjennomført hele løpet uten å bestå i alle fag, og den andre gruppen er de som har sluttet videregående opplæring før de blir ferdige. Begge grupper får kompetansebevis.
Ikke alle som slutter før de tre første årene har gått, avslutter for alltid. Noen tar seg et friår for så å vende tilbake og fullføre den videregående skolegangen. Disse elevene oppfatter ikke vi i denne oppgaven som falt ut av skolen. De som har falt ut i vår sammenheng er de som har sluttet eller ikke bestått innenfor de fem årene en har rett til videregående opplæring.
Vi har ikke tatt opp forhold knyttet til lærlingtiden eller fagprøven.
1.4.2 Elevtjenesten
I opplæringsloven (1998) blir det blant annet beskrevet rettigheter til visse tjenester elever i videregående opplæring har. Noen av disse tjenestene har ved flere skoler blitt organisert under avdelingen Elevtjenester, med en egen leder for avdelingen. Det ligger ikke tydelige føringer for hvordan disse hjelpetjenestene for elevene skal organiseres, men kravet om at tilbudet skal finnes ved skolene er hjemlet i denne loven. Derfor kan det være noen ulikheter fra skole til skole, men tjenestene skal være representert. Vi har gått inn i disse tjenestene for å se på hva som er den enkelte tjenestes oppgave, sett fra tjenestepersonalets side.
Rådgivningstjenesten
”Alle elever har rett til nødvendig rådgivning om utdanning, yrkestilbud og yrkesvalg og om sosiale spørsmål” (Opplæringsloven, 1998, § 9-2).
Rådgiverens hovedoppgave er å gi elever rettledning og råd, blant annet i forbindelse med valg av studieretning, linje og valgfag, gi eller formidle yrkesorientering og individuell rådgivning i yrkesvalgspørsmål.
Rådgiveren skal søke å hjelpe elever som måtte ha personlige og sosiale vansker som har betydning for skolearbeidet (NOU 2009 18, 8.3.1).
Rådgivningstjenesten skal gi både karriereveiledning og sosialrådgivning. Dette er to oppgaver som krever kompetanse på ulike områder. NOU (2009 18), viser at det ikke er fastsatt om dette skal utføres av samme person. Det er heller ikke fastsatt hvilken kompetanse en ønsker at rådgivere skal ha; det brukes ofte lærere, og slik det kommer frem av kan
rådgivere ha en undervisningsoppgave ved siden av (NOU 2009 18).
Pp-tjenesten
Hver kommune og fylkeskommune skal ha pp-tjeneste, men den kan organiseres sammen med andre kommuner eller fylkeskommuner. Elevene har også krav på en sakkyndig
vurdering før eventuelt vedtak om spesialundervisning. Da kartlegges det hvilke behov eleven har og fastsettes hvilket opplæringstilbud som skal gis (Opplæringsloven, 1998, § 5-6). Det skal da lages en individuell opplæringsplan (IOP). Det stilles heller ikke her statlige krav til organisering, bemanning eller formalkompetanse, men det påpekes at det er god kompetanse innenfor denne tjenesten (NOU 2009 18).
Tjenesten skal hjelpe skolen i arbeidet med kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling for å legge opplæringen bedre til rette for elever med særlige behov. Tjenesten skal sørge for at det blir utarbeidet sakkyndig vurdering der loven krever det. Pp-tjenesten har dermed både systemrettede og individrettede oppgaver. Departementet vil likevel presisere at det må vere balanse mellom arbeidet med sakkunnig vurdering og andre meir systemretta og
førebyggjande oppgåver (NOU 2009 18, 8.1.1).
Skolehelsetjenesten
Denne tjenesten ligger under ansvarsområdet til helsedepartementet. Kommunen skal tilby skolehelsetjeneste til barn og unge, opptil 20 år. Deres oppgave er blant annet å skape et godt oppvekstmiljø og godt psykososialt og fysisk arbeidsmiljø i skolen. Tjenesten skal primært være lagt til den enkelte skolen, men i noen tilfeller kan den, hvis en har tungtveiende grunner, organiseres utenfor skolen, i følge forskrift til Opplæringsloven (2003, § 2.1).
Det påpekes i NOU (2009 18, 10.1.1) at ikke alle skoler har en slik tjeneste til tross for at det er lovpålagt. Årsakene kan være: ”... kapasitetsproblemer, økonomiske forhold og at
helsestasjon for ungdom dekker tilbudet.”
Skolehelsetjenestens formål er:
(...) å arbeide for å fremme elevens totale helse, forebygge sykdom og skade, samt fremme gode sosiale og miljømessige forhold. Tjenesten skal, i samarbeid med hjem, skole og det øvrige hjelpeapparat, skape en helsefremmende skole gjennom å tilrettelegge for et godt lærings- og arbeidsmiljø når det gjelder helse, trivsel og sikkerhet. Tjenesten skal arbeide for å identifisere og bidra til å løse de helsemessige problemer som knytter seg spesielt til
skoleelevers situasjon. (NOU 2009 18, 10.1.1)
Oppfølgingstjenesten
Denne tjenesten er hjemlet i Opplæringsloven (1998 § 3-6). Den er rettet mot ungdom som ikke er under opplæring eller i arbeid frem til fylte 21 år, med tanke på at all ungdom skal være sysselsatt. Fylkeskommunen er forpliktet til å ha en slik tjeneste. Denne tjenesten skal også ivareta elever som har sluttet videregående skole.