4.1 Hverdagsmesse
4.1.4 Prestens utøverstil generelt og prekenen spesielt
To ganger ble jeg merkbart overraska i hverdagsmessa. Første gang da jeg oppdaga at jeg skulle feire gudstjeneste i en annen del av rommet enn der jeg forventa, andre gang var da presten etter nådehilsen og samlingsbønn satte i gang med å fortelle om hva han hadde opplevd rett før gudstjenesten. En bakgrunn for overraskelsen lå kanskje i at han nettopp hadde fortalt både meg og andre den samme historien mens han var på vei inn, og jeg forventa antakelig at han nå hadde gjort seg ferdig med å fortelle om hvorfor han kom i siste liten. I min forforståelse av hvordan en prest skal oppføre seg, lå det en idé om at denne «private»
fortellingen skulle være tilbakelagt før rollen som gudstjenestefeirende prest ble inntatt.
Dette utøvergrepet er dristig i liturgisk sammenheng, men jeg har allerede beskrevet hvordan resten av anslaget til gudstjenesten veide opp for det som kunne blitt et litt pinlig privat utbrudd fra presten. Jeg vil sitere hans første ikke-foreskrevne ord fra transkripsjonen. Det kan være verdt å nevne at denne presten snakka en tydelig dialekt, som også hører til stedet der gudstjenesten ble feira, hver gang det var hans egne ord. Slik ble det et nokså klart skille mellom liturgisk tekst og individuelle uttrykk:
Jeg kan ikke si noe annet enn at det er godt å være her. Jeg trodde for noen timer siden at jeg ikke skulle ha rukket å komme hit i kveld, for jeg har vært en tur på (utydelig stedsnavn). Jeg skulle inn på Esso, jeg skulle kjøpe meg en Farris, og når jeg kom ut var
bilnøklene borte. (fra rommet: Næhh…)
(…) Og jeg skulle hit og feire messe sammen med dere.135
Det som nettopp har vært en liturgisk dialog med foreskreven tekst, blir avløst av en uformell dialog, der presten forteller – nesten like vennskapelig fortrolig som han nylig snakka med enkeltmennesker han traff på vei inn – om noe han har opplevd. Han avrunder fortellingen med: «Jeg tenkte jeg måtte si det til dere nå, for det her er – for meg så er det så nært –
opplevelsen av å være fortvila.»136 Han forteller så hvordan problemet hans løste seg, og hvor glad han ble når han fikk hjelp fra en navngitt hjelper og dermed kunne komme fram i tide til messe. Jeg fikk inntrykk av at mange i menigheten har personlig kjennskap til både presten og hjelperen hans, og at de også var vant til anekdoter av denne sorten. Responsen underveis var preget av smil og empatiske utbrudd. «Så fint at du fant nøklene dine»137 ble nevnt under lystenningsdelen kort tid etterpå. I min samtale med informantene ble det tydelig at denne fortellingen har engasjert:
(…) klarte han å formidle ganske klart, synes jeg, hvor redd han var for å ikke kunne gjøre jobben sin, jeg veit han er veldig glad i kirka, og hvor viktig det er for ham å holde de her prekenene og klare å nå oss138
I denne åpningsfortellingen legger presten an både det Modéus ønsker seg som å «være personlig» i gudstjenesten, men også det Angell kaller relasjonell retorikk. Her har vi en prest som lever ut et ideal om å være tilgjengelig som troverdig og nærværende samtalepartner for menigheten sin. Han nevnte selv at det «dialogiske aspektet» er viktig for ham.
Dette lever han videre ut i en preken som preges av interaksjon med menigheten. Her er et utdrag fra prekenen transkribert, den ble utført uten et eneste blikk i manus, og av en prest som holdt en svart mappe inntil kroppen, og som bevega seg rundt mellom alteret og menigheten mens han fortalte:
…så han var på oppdrag og skulle ta folk til fange og likvidere dem. En religiøs fanatiker. (…) i våre dager så ser vi det hele tida. Han var på tur til Damaskus på oppdrag. (stemme fra rommet – gir kort utveksling om Damaskus’ alder). Han er på vei til byen, han, på oppdrag.
Er de noen som husker hva som skjer? Som kan bibelhistorien? Det her er jo
135 Verbatim Bymisjonen, 1
136 Ibid. s.2
137 Verbatim Bymisjonen, s. 2
138 Ibid. s. 11
barnelærdom egentlig, men det er greit å gjennomgå det en gang ekstra.
Informant-stemme: Han ble kasta av hesten.139
I feltnotatene har jeg noen stikkord om hvordan han agerte i rommet og om hvordan jeg reagerte på uttrykket: Går omkring – peker – et snev av slitenhet over intensiteten. Noen få linjer ned i notatene står det imidlertid: Hånda på skulder til informant – «bror» / RØRT!
Dette står i sammenheng med det som i transkripsjonen ser slik ut:
(…) han går bortover gata – i Damaskus. Går inn i huset, kommer fram til Paulus, som sitter og ikke har spist på tre dager, ikke har drukket. Og så – legger han hånda på’n.
Helt rolig, forsiktig (legger hånda på én i menigheten/informant).
Og vet du hva han sier? Han sier: Bror (pause)
Bror.
(pause)
Paulus blir aldri mer den samme. Etter de dagene i Damaskus. Ananias heller – aldri den samme. Dem som før hadde vært fiender. Dem som før hadde frykta og hata hverandre.
Står plutselig sammen og ser hverandre og sier: Du er min bror For en forvandling!
Jeg har gått fra å være litt sliten, til å bli dypt rørt på få sekunder. Jeg er fortsatt litt sliten, tyder feltnotene på, for brått står det: Så ser jeg ut i rommet – vil hvile – rommet klinger!
Det er som om jeg her har kunnet hente inn noe som ble satt både i førsteinntrykket av rommet og i preludiet: Her er et stort rom rett i nærheten, et rom med særegen klang, et rom som gjør at jeg kan se bak presten (bokstavelig talt) og finne hvile. Jeg blir altså beveget på godt og vondt av denne utøverens måte å gjøre preken, men tar for meg av kontekstens muligheter til å «hente meg inn».
Det var en heldig tilfeldighet at jeg hadde tilgang til responsen fra han som opplevde at presten tok ham i skulderen midt i prekenen. Ekstra sterkt ble det at denne responsen kom ut fra et helt generelt spørsmål:
M: Hvordan vil du beskrive gudstjenesten i dag – bare sånn stikkord. Gudstjenesten i kveld den var…
J: Den var ganske så konkret, da, med Paulus og den konfrontasjonen mellom jødedom og kristendom. Så det var veldig konkret akkurat det, da. Også, han presten.. da han la handa si på skuldra mi: Ah - det var en veldig god følelse. Det var en veldig god følelse.
139 Ibid. s. 3
M: Det kjente jeg nesten som satt bak deg óg.. det sa liksom; åh!
J: Ja, det var en fin opplevelse. God følelse altså, ja.
I tillegg fikk jeg noen klare vitnesbyrd om hvordan det har tatt tak i mine respondenter at presten bygde opp en fortelling med elementer som oppleves nære i nettopp denne menigheten. Riktig nok tok han seg kraftige friheter ettersom han brukte en fortelling om Paulus som ikke var lesetekst. Gal 3,23-29 ble lest, mens fortellingen om Paulus og Ananias fra Apostlenes gjerninger ble prekt over. En sannsynlig begrunnelse for dette valget, er at prekenen henviste til en av Bymisjonens deltakere som kom fra Damaskus, en som presten hadde snakka med i en av samlingene i Kirka140. Denne vektleggingen av det nære og gjenkjennelige gikk inn på mine informanter:
I det rommet her så sitter folk som er mistenksomme til hverandre, sinte på hverandre.
Altså også får vi den prekenen om han som gikk og snakka med Saul - Æ fikk rett og slett mot til meg til å ta en samtale sjøl (…)141
I praksis viste det seg også at prekenteksten har gjort inntrykk og ble referert til i gruppesamtalen, selv om den ikke ble direkte behandla i prekenen. Både preken og
prekentekst har sammen med blant annet prestens åpningsfortelling gitt en indre dialog hos mine respondenter – en dialog som gikk langt ut over gudstjenestehendelsen og direkte inn i tilhørernes liv. Jeg kan ikke ta med mer av den fyldige responsen som kom på prekenen i gruppesamtalen, men i sum er materialet mitt godt egna til å bekrefte Gaarden og Angell i deres antakelser, faktisk kan jeg sitere fra Angels konfirmant-respons fra en bestemt preken og overføre dette nokså direkte til min kontekst:
Det at konfirmantene ikke bare kan gjengi en del av innholdet i prekenen, men også reflekterer videre om hva prekenen fikk dem til å tenke på, hva de følte da de hørte den og hva den gjorde med dem, tyder på at den har vekket det Gaarden kalte en dialogisk respons i dem. Konfirmantenes positive uttalelser om predikanten bekrefter at dette kan ha å gjøre med den troverdighet predikanten framstår med.142
I tillegg til å beherske denne relasjonelle retorikken, vil jeg framheve at presten her maktet å veksle mellom ulike uttrykk gjennom gudstjenesten. Allerede det jeg har gjengitt fra
samlingsdelen, viser at den intensiteten jeg noterte meg noen reaksjoner på under prekenen
140 Fra prekenen: «Han kommer hver onsdag. Ikke bare for å spise pannekake, men mest for å … og for å bli venner. For ...i kirka handler om det samme som alt det andre vi gjør her (..): Være sammen, og se hverandre.» 3
141 Ibid. 15
142 Angel, «Talerens troverdighet» i Johnsen (red.) Gudstjenester med konfirmanter, 116 - med henvisning til Gaarden, Den emergente prædiken, 2014
(reaksjoner som kan noteres som uttrykk for smak og behag), den var ikke til stede i alle ledd.
Tvert imot: I blant kunne jeg feste blikket på en prest som sto eller satt rolig og lytta til musikken eller stillheten med lukkede øyne. Eller at han var den første som knelte ved brosteinene for å tenne lys.143 Om vi begrunner det med akkurat denne prestens kapasitet, kompetanse, trygghet eller trening: På hverdagsmesse fikk jeg oppleve hvor viktig det kan være med en prest som har tilgang til det vi kan kalle et rikt performativt register.