• No results found

Gudstjenesten som helhet – dramaturgi

In document Vi og jeg – (sider 83-87)

4.2 Høymesse

4.2.3 Gudstjenesten som helhet – dramaturgi

Høymessa varte i drøyt 1 time og 18 minutter, pluss 5 min klokkeringing i starten.

Leddene gikk som følger:

- 4 min: Presten informerer om gudstjenesten (og min tilstedeværelse)

- 3:30 min: Preludium og prosesjon og over i første salme: «Så grønn en drakt» NoS 845, 1-3 - 1:08 min: Nådehilsen og samlingsbønn (5-tegnsbønnen)

- 2 min: Kyrie og Gloria

- 4:45 min: Innledning til DÅP med tekster og trosbekjennelse - 4:30 min: Bønn ved døpefonten og 1. dåpsfølge

- 4 min: Siste dåpsfølge og barn som leser dikt

- 2 min: Menigheten synger «Jeg er trygg hos deg» dåpssalme NoS 786 (14:08 min: HELE dåpsliturgien fra innledning til dåpssalme)

- Kort og i sammenheng med dåpssalmen: Kollektbønn leses

- 2:06 min: Lesing av tekster fra Jesaja 50, 4-5 og Romerbrevet 8, 28-30 - 3:37 min: Prekentekst leses av prest – halelujavers og prosesjon før og etter - 15:20 min: Preken.

- 3:16 min: Salme «Deg lysets Fader» NoS 285

- 0:57 min: Syndsbekjennelse og tilsagnsord (som går direkte over i:) - 4:07 min: Forbønn med lystenning i globe og minneopplesning av 7 navn - 3 min: Salme «Såkorn som dør i jorden» NoS 162 (innsamling av offer)

- 4:03m min: NATTVERDLITURGI: Bønn for offeret, prefasjonsdialog, prefasjon, sanctus (1:24), verba, «Stort er troens mysterium», Vår Far (1:34), fredshilsen, brødsbrytelse og Agnus dei (1:20)

- 0:42 min: Informasjon fra presten om nattverden

- 5:56 min: Nattverdutdeling, Salme «Måne og sol» NoS 240 – seinere stillhet under utdeling - 1:04 min: Nattverdønske og bønn etter nattverd

(14:45 min: HELE nattverden fra salme til bønn)

- 1:50 min: Salme «Jeg tror på jordens forvandling» NoS 899 - 1:14 min: Velsignelse, 3 x 3 klokkeslag

- 1:30 min: Informasjon fra presten

- 2 min: Postludium

Tidsmessig har denne gudstjenesten tre tyngdepunkt: Dåp, preken og nattverd. Av disse er det kun prekenen som framstår som en helhet for den som ikke har spesialkunnskap om liturgien eller følger spesielt godt med på hovedoverskriftene i agenden. Både dåp og nattverd er dialogiske i sin struktur, i motsetning til prekenen. Ikke uventa, er denne gudstjenesten langt mer «ordo-korrekt» siden sakramentsutøvelsen i første og siste del av messa gjør at forløpet her er et gjennomført bad – ord – bord – løp.

Anslaget er det for min del lett å feste til prosesjonen. Masse som skjer! står det i mine

notater, og jeg husker det som en nesten-kaotisk og feststemt oppstart prega av lys og kraftfylt musikk, mye bevegelse i rommet og bunadskledde dåpsfolk. Informantene mine framheva derimot klokkeklangen og samlingsbønnen da jeg spurte om hva som starter gudstjenesten.

Klokkeklangen satte starten delvis til utafor kirkerommet, og til det å skifte fra sosial prat til noe annet. Det er så Schechners tenkning om det «store ritualet» som starter og slutter på grensa mellom hjemmet og den sosiale og offentlige sfæren163 klinger med:

V: Ja, jeg synes det ofte er liksom en slags sånn fin, (…) da stopper du å prate med naboen eller lissom roer du litt ned inn til det som kommer etterpå. Det å få de slaga…

Ja, vi bor jo så nærme så vi hører jo liksom klokkene før vi kommer hit. Altså at..

K: ..du kan gå til klokkeklang på veien. og rekke det. (…)

Mellom klokkeklang og prosesjon hadde presten drøye tre minutter med informasjon, altså en praktisk del som verken jeg eller informantene mine opplevde som oppstart. Det vil si at allerede før det jeg opplevde som anslaget har presten tatt ansvar for informasjonsoverføring.

Han ønsket velkommen til en «stor og fin» gudstjeneste, presenterte min

forskertilstedeværelse nokså grundig, og ga meldinger om bruk av agenden. Han kom også med en direkte oppfordring til «å delta i gudstjenesten med salmesang og i liturgien – som dere finner i programmet.»164 I tråd med det jeg har beskrevet som predikant- og utøverstil, har presten altså før preludium og prosesjon presentert seg som en hovedutøver med et eksplisitt uttrykt ønske om merkbar medvirkning fra menigheten. Det er mulig å tolke det oppdelte anslaget i Dnk som bærer av et budskap om at gudstjenesten er noe presten ser fram til at vi skal få til sammen, mer enn at den allerede var i ferd med å utfolde seg. Det raske

163 Gjengitt i Høibye, Teologien i gudstjenestens performative aspekt, 13

164 Verbatim Dnk, 1

ganglaget presten brukte for å rekke ned til prosesjonen, bekrefta et inntrykk av at presten kan ha opplevd seg selv på vei til å starte, mens andre kanskje opplevde at høytiden hadde begynt for flere minutter siden, men bare fikk en slags pause midt i anslaget, siden en

informasjonsdel ikke har særlig dramaturgisk framdrift.

Signalene i Dnk-anslaget gikk i retning av at her skal du kunne hvile i fellesskapet (vi kan være stille sammen etter at klokkene har blitt stille) presten vil gjerne at du henger med på en flott gudstjeneste (info-delen) og dåpsfolket, musikeren og alle de medvirkende vil gjerne ha en festlig dåpsfeiring (prosesjonen). Den enkelte deltaker fikk imidlertid ikke noe egentlig rom for å være med, verken kontemplativt eller aktivt, før etter prosesjonen var over. Siden prosesjonen var så full bevegelse og oppdrift (musikalsk), ble det en dramaturgisk nedtur å falle inn i den regelmessige rytmen som tok oss inn i en salme som ikke lød spesielt kraftig fordi menigheten satt så spredt (og salmen virka heller ikke så kjent).

Én informant kom fort i gang med å snakke om helheten da jeg spurte om oppstarten, og hun brukte et talende kroppsspråk mens hun beskrev gudstjenestens «bølgebevegelser»:

K: Eller så er det jo noe med hele gudstjenesten - ja, det begynner absolutt med orgelbrusen for meg og klokkene, men du har liksom bølgene som slår, så har du alle ledda i liturgien, og så...

M: Ja, nå bare sier jeg til båndet her at nå tar du en hånd etter den andre og lager en bølgebevegelse – så du kjenner det litt som en bølgegang? En gudstjeneste?

K: Ja, jeg kjenner det helt, det er så godt.165

Jeg kunne knapt ha bestilt en klarere uttalelse som får fram hvordan dramaturgi er noe som erfares kroppslig, og som kan gi en form for estetisk tilfredsstillelse som kan merkes, og som også ber om at kroppen brukes når opplevelsen skal beskrives i etterkant.

I tråd med denne bølge-tenkningen, vil jeg si at samlingsbønnen som ble utført med

bevegelser (fem-tegnsbønnen166), ble en viktig «andre bølge» etter prosesjonen, og at dåpen ble den første store bølgen. Det er imidlertid litt uklart for meg om dåpen kan oppleves som én hendelse. Selv for meg som har utøvd liturgien selv, er det vanskelig å beskrive denne

165 Verbatim Dnk, 10

166 Ibid. 1 «ML: Kjære Gud, du er hos oss. Tenn lys i oss. (Hendene i kryss foran brystet) Kjære Jesus, du går med oss. og la oss få leve i din fred. (Hendene mot hverandre foran brystet med fingertuppene opp) Kjære Gud, du ser oss. Ta imot våre tanker og stille bønner.(Hendene strakt ut foran oss med håndflatene opp) Kjære Jesus, du tar våre hender i dine. Led oss på din gode vei.(Vi tar dem som sitter ved siden av oss, i hånden) Jeg holder i barn over midtgang.» Denne bønnen er ofte i bruk i menigheter som har aktive deltakere med

utviklingshemminger. Som performativt uttrykk hadde denne fortjent en analyse i seg selv, men det blir ikke her.

liturgien som én «bevegelse». Måten jeg har delt den inn i det skjematiske oppsettet over, røper litt av hvordan den framsto i gjennomlyttingen i etterkant. Uansett er forløpet i

dåpsliturgien en kompleks struktur i seg selv. Dette har også vært tatt opp i forbindelse med liturgireformen167. Performativt ligger kompleksiteten i at utøverne blir mange, de er

festkledde og høytidsstemte, og skiller seg dermed noe fra gudstjenestens andre utøvere. I mitt materiale ble dåpsliturgien også prega av at mange barn ble iscenesatt som tekstlesere.

Det overordna festpreget som dåpen ga, kom også fram i denne tidlige delen av

gruppesamtalen. Her tar jeg med et lengre strekk, ettersom flere viktige moment kom her:

M: Sånn helt overordna, hvordan opplevde dere gudstjenesten i dag? Hadde dere det bra der inne? Var det noe som slo dere…?

V: Ja, jeg synes det var en… lett tone, samtidig som du skal på en måte holde den litt…

liturgi og sånn for å på en måte få disse hjørnestenene…så var det en lett tone underveis.

M: Ja. Hjørnesteiner sa du..?

V: Ja men altså liturgien og på en måte den ramma rundt, da.

M: Ja, formen

V: Ja at det liksom er en del av forventningen, eller. En gudstjeneste skal på en måte kjennes igjen på et vis.

K: Ellers så er det jo en fest (…) det er jo en fest når det er dåp, da, det er jo fantastisk.

Du ser jo hele dåpsfamilien, hele selskapet er jo med, det er jo fantastisk. (Ler litt) Jeg kjenner så mange av dem, så jeg ble bare stående å prate litt. Men, det er jo i alt det vesentlige folk som går veldig sjeldent i kirken, men de er jo, de har jo troa, jeg tror ikke de gjør det for moro skyld. Å døpe dem, barna sine.

M (til H): Deg da, sånn overordna i dag?

H: Nja, det… jeg istemmer med de andre, men når det gjaldt preken, så synes jeg det var liksom litt mye… springer litt, så jeg klarte ikke å samle meg akkurat der jeg satt.

Han har bestandig noe veldig fine, mange fine poenger og veldig engasjert, men jeg hadde litt vanskelig for å samle meg.

Samtalen får fram tre moment som gir meg utfordringer i analysen: 1) Informantene syntes å være opptatt av forholdet mellom det sosiale, lette preget, og elementer i liturgien som gir større skille mellom hverdag og hellig handling. Her var de ikke helt samstemte. 2) Det syntes å være et underliggende tema for informantene mine at menigheten ikke har så mange

deltakere som den kunne hatt. Dåpsfolket «går veldig sjeldent i kirka» var ikke den eneste kommentaren som viste til mennesker i lokalmiljøet som gruppa gjerne skulle sett mer i kirka.

3) Prestens preken (og, antar jeg, utøverstil generelt) ga utfordringer som H nokså tydelig beskriver som at «jeg klarte ikke å samle meg akkurat der jeg satt.»

167 Dokka, «Dåpsliturgien» i Gudstjeneste á la carte, 80-97

Noen av momentene kommer vi tilbake til litt seinere, men dramaturgisk vil jeg si at H har satt ord på et generelt problem i nettopp denne høymessa: Den var en kompleks og rik hendelse, men ga liten hjelp til samling. At en underliggende oss-og-vi forestilling spilte inn på at jeg også opplevde det krevende å samle meg, er en påstand som vi må undersøke noe nærmere, men i kombinasjonen rombruk og dramatrurgi fantes det en konkret, materiell faktor som bidro: Dåpsfølget hadde en plassering i rommet som sammen med påkledning og det at «deres» iscenesettelse konsentrerte seg i én del av gudstjenesten, ga en opplevelse av separasjon. Presten forsøkte å kompensere for dette med å aktivt søke dåpsfølget og barna i dette med blikket under prekenen. Dette grepet blir en del av analysen av prestens utøverstil.

In document Vi og jeg – (sider 83-87)