Organisering av rom

Dersom begge gudstjenester søker mot opplevd fellesskap, vil bruken av rommet avsløre at de gjør det på svært ulike måter. Kanskje er ikke fellesskap én opplevelse? På overflaten virker det som at hverdagsmessa med sin fysiske konsentrasjon og samling i rommet, er den som lykkes med å skape nærhet og samhørighet, mens høymessa feires i et rom som oppleves

179 Verbatim Dnk. 14

spredt og fragmentert i måten det brukes på. Romlig nærhet var i det minste et hovedpoeng hos en av informantene i Bymisjonen, en av dem som var svært bevisst på at høymesse er noe annerledes enn hverdagsmesse:

Du sa noe (til S) som jeg har lyst til å – at det er veldig annerledes enn i vanlige kirker?

S: Mindre høytidelig her enn i andre kirker.

M: Hva ligger da i høytidelig?

S. Det er ikke…Kanskje feil ord?

R/H: Veldig enig med deg.

S. De er veldig sånn - samla gudstjenestene her. I andre kirker sitter de mer hver på sin kant og hører på det presten sier ordrett, fra boka, mens her er det litt avstikkere fra boka og programmet for her blir det slengt baller i lufta hele tida som gjør at det blir veldig interessant å være her (latterrespons)¹⁸⁰

Det går an å innvende at når «baller slenges i lufta», blir det knapt en opplevelse av samling.

Samtidig kan det være nettopp den sterke erfaringen denne menigheten har med

uforutsigbarhet som gjør at den fysiske samlingen oppleves viktig. Dersom utøverne – både presten med sin frihet fra manus og mennesker som uttrykker seg gjennom lystenning – er uforutsigbare, kan det bety at å sitte nær hverandre, se hverandre, gi hverandre lyd- og ordrespons, høre hverandres sang, er noe som nærmest er nødvendig. Ritualer er kjent for å virke disiplinerende¹⁸¹, og i denne sammenhengen hadde de helt konkrete erfaringer med at det var nødvendig å disiplinere messa for at den skulle være trygg for alle. Kropper som lever i uro, kan ha et sterkere behov for de andres kroppslige nærhet for å kunne falle til ro.

Dersom denne menigheten hadde noen «kollektiv gestalt» i bakgrunnen for sin messefeiring, vil jeg mene at denne handlet om den nokså nære erfaringen av at ritualer kan ødelegges gjennom for mye avbrytelser og uro, og – enda viktigere – i fellesskapet fantes det mange erfaringer av uverdighet, usynliggjøring og utestenging. I akkurat dette fellesskapet var det maktpåliggende å arbeide fram en helt konkret, merkbar nærhet, slik at gudstjenesten ble et sted for å «hjelpe hverandre», for å bruke ord informantene brukte ofte. For meg som utenforstående ble nærheten både god og litt overveldende, og jeg fant det nødvendig å spørre, med særlig henvisning til de personlige uttrykkene i lystenning:

M; Er det noen gagner dere tenker: Nå blir det for mye her, dette kunne du kanskje tatt et annet sted?

S: Jeg har aldri opplevd det, nei – i ti og et halvt år!

180 Verbatim Bymisjonen, 8

181 Stephenson, Ritual, 47

Dette svaret kom så raskt og kontant at mine idéer om en form for «intimitetstyranni» falt til bakken nokså ettertrykkelig. Det utelukker likevel ikke at noen skygger unna hverdagsmessa fordi de ønsker å unngå den nærheten den legger opp til. I den sammenhengen vil jeg minne om at det store kirkerommet fortsatt var tilgjengelig som mer avsondra kontemplativt rom. I prinsippet var det mulig å oppleve gudstjenesten som en «satellitt» fra andre steder i rommet.

I Dnk var «satellitt-plasseringen» mer av en normal bruk av rommet. Bare dåpsfamiliene framsto som tydelig samla i rommet, mens vi andre fordelte oss bakover. Utfordringen her, er ikke at det nødvendigvis går dårlig med fellesskapsfølelsen, men snarere at det stilles helt andre performative krav når rommet er spredt. Det er ganske enkelt vanskeligere å samle oppmerksomhet. Presten og de andre utøverne trenger enda større klarhet i måten de bruker blikk, retning, kroppsspråk og retoriske ressurser, og de risikerer stadig å bli «bakspilt» av noe som foregår i andre deler av rommet, eller av rommets utforming og utsmykning i seg selv. I så måte svekket det samlingen i rommet når presten ikke plasserte seg sentralt i rommet, men holdt seg på siden og tidvis vendte seg sidelengs.

Menighetens behov var imidlertid annerledes i Dnk. I samtalen viste det seg et helt annet behov for å hvile, for å slippe å prestere eller være synlig. Respondentene her fortalte ikke om erfaringer av utestenging eller uverdighet, de presenterte seg snarere som deltakere i et godt og ressurssterkt fellesskap som de gjerne hadde sett var større. For dem var fellesskapet og de rituelle erfaringene en god grunn til å komme, men de brukte en god del av samtalen på å reflektere over de andre, de som ikke tok del i den menighetskjernen som møtes til

gudstjeneste relativt ofte. Plassert inn i rommet i den konkrete gudstjenesten, er det som om dåpsfølget på de fremste benkene ble representanter for en «usynlig menighet». Den

«kollektive gestalten» som kan antydes her, var bildet av en menighet som skulle vært større.

Den spredte plasseringen i rommet bekrefter også dette helt fysisk: Her er mange tomme plasser, og dere som kommer en sjelden gang for å gjennomføre dåp, dere får en egen plassering. Faktisk reflekterte en av informantene selv direkte over dette med rom:

K: Hva. skal. til. for at alle som skulle vært her, var her?

Jeg mener. Det er vel det evige spørsmålet. Vi hadde veldig mange, eh, høy

kirkesøkning en periode. Det er presteavhengig, kanskje, men det avhenger av mange ting. Men…

H: Jeg satt og tenkte på.. Hva med - skal jeg si frimenighetene, frikirken, baptistkirken, metodistkirken, og hvorfor klarer de bestandig å fylle kirken, eller sine rom, så tenkte

jeg samtidig at – ja, gjør de det? Det er jo ikke sikkert at de gjør det, det er en

innstilling jeg sitter med. Og – det er det ene. Og det andre er: Deres rom er jo mindre!

Det skal … tredve mennesker - enkelte steder så er det helt fullt omtrent.¹⁸²

Det jeg opplevde i Bymisjonen var imidlertid at en har gjort grep for å skape et mindre rom i det store. Det gir ikke bare en opplevelse av at rommet fylles slik at menigheten kan føle seg mer fornøyd med arbeidet sitt, men en oppfyllelse av en dialogisk intensjon med messa.

Om jeg har endret syn på noe i møte med materialet, så ligger det her i dette: At erfart

fellesskap og romlig nærhet har en sammenheng som ikke er til å komme utenom. Jeg kom til studien fortrolig med det romlige mønsteret som preger de fleste Dnk-gudstjenester; At menigheten setter seg spredt i rom som er store og som sjelden fylles. Ut fra denne erfaringen var jeg opptatt av å se etter balansen mellom den individuelle spiritualiteten som utfolder seg under en gudstjeneste der noen av oss sitter for oss selv, og mer direkte fellesskapsbyggende handlinger. Selv finner jeg stor glede i den formen for fellesskap som kan kalles «vi er sammen om å la hverandre i fred», og den ble reflektert i Dnk, men ikke i Bymisjonen.

Faktisk ble de knapt forstått, spørsmålene som forsøkte å sirkle inn en individuell åndelighet innenfor gudstjenesten:

M: «Føler du deg i et fellesskap eller var du litt aleine – i gåseøyne..?» Jo mer jeg snakker med dere nå, jo mer skjønner jeg at det med å være aleine kanskje var feil stilt?

S: Jaa, veit du, det ble helt feil for meg, det der!¹⁸³

S opplevde seg aldri aleine i denne sammenhengen, og for henne var det godt. Vi har sett at en del av bakgrunnen for dette er romlig – «kirkekoreografisk».