4.1 Hverdagsmesse
4.1.6 Lystenning og iscenesettelse, kort om nattverden
En markant side ved utøverteologien i hverdagsmessa, er lystenningens plass og utføring.
Dette er et ledd som ikke bare bryter med høymessens ordo, men som gir et performativt brudd: Her er det ikke forhåndsbestemt hvem blir iscenesatt – hvem som velger å innta en
147 Modéus, Mänsklig gudstjänst, s. 101
148 Verbatim bymisjonen, s.13
149 Verbatim Bymisjonen, s. 17
synlig rolle. Leddet gir en tidslomme med relativ frihet i type uttrykk som utfolder seg. I mitt materiale var det flere som ikke sa noe, men som tente lys i stillhet, i ulike positurer. De som sa noe, valgte svært ulike måter å utføre sin bønn eller fortelling. Særlig én virka scenevant, og henvendte seg tydelig til de andre deltakerne med en liten fortelling framført med klar stemme og et gjennomtenkt poeng. Noen var vanskelige å høre – antakelig fordi henvendelsen var mer mot lyset eller steinene enn mot de andre i rommet. Halle sier om lystenning i
bymisjonsmessa at den «…knytter sammen handling og tale, kropp og tilstedeværelse, objekt og ord.»150 Dette er et ledd som ikke lar seg analysere performativt i detalj uten videoopptak, men feltnotatene har stikkord som flere i bevegelse i rommet – spenning – latter og respons i rommet. Viktigere er det at respondentene mine sa dette om det å tenne lys:
J: Den er veldig viktig – lystenninga. Ja.
(…)
M: Jeg la merke til at det var ganske forskjellig: Noen knelte og var helt stille, noen ble stående litt, noen fortalte en fortelling, og noen ba om noe konkret - det er sånn det pleier å være?
H: Ja.
S: Det fører til at det er litt inkluderende, det her.
M: Er det noen ganger det kan oppleves litt rart, ubehagelig, at det gir uro – det er mange stemmer, liksom?
S: Jomen, alle blir hørt uansett hva som kommer ut av munnen! Om det er klage eller bannskap eller – alle blir hørt!151
Dette er bakgrunnen for at jeg kaller lystenninga for et utvida samlingsledd. For mine informanter var det åpenbart fellesskapsbyggende at det var rom for å bli synlige – i ulikhet.
Der refleksjonene de hadde om medliturg-rollen kunne tolkes i retning av at det gjør godt å få være blant «de flinke» som leder messe, var de minst like bevisst på hvordan det var et felles ansvar å ta imot de ulike uttrykkene som kunne komme fram – da særlig i lystenningsdelen.
Med lystenning i forgrunnen for analysen, er det verdt å minne om en viktig bakgrunn for informantenes refleksjoner: I denne menigheten har de mange erfaringer med spontane ytringer som kan dukke opp når som helst i gudstjenesten. Én la det fram på denne måten:
R: Også er det noen som kan forstyrre messa hele tida for du er så dritings og er så lei deg og skal ha oppmerksomhet og da altså… er det ganske krevende.
150 Halle, Liturgi og mening, s. 40
151 Verbatim Bymisjonen, s. 11 og 13
S: Beundrer prestene – roer ned situasjonen.
J: De lar seg ikke – de kommer ikke ut av det.152
To ting skal vi merke oss fra dette: Det opplevdes som viktig at det fantes en leder.
Forsamlingen trenger trygghet for at det er ett menneske som har særlig ansvar for å ramme inn situasjonen og som kan gripe inn dersom noe blir ubehagelig og truende. Det andre er det mer psykologisk og performativt interessante: «…lei deg og skal ha oppmerksomhet». På overflaten er det en beskrivelse av barnslig og berusa oppførsel, men gjemmer seg en aldri så liten utøverteologi i denne kommentaren. Å få oppmerksomhet er jo et basalt menneskelig behov som ikke forsvinner etter barndommen. I Bymisjonen heter det seg at de arbeider spesielt for mennesker som er utafor153. Det å få rom for å uttrykke seg i en ritualisert sammenheng er nettopp et tiltak for å skape et mulig «innafor».
Dette står i spenning til det Halle beskriver i sin analyse av hverdagsmesse og lystenning:
Generelt kreves det å være norsktalende og inneha god språkbeherskelse, en aktivitetspreferanse knyttet til egenaktivitet og meget høy grad av synlighet, og personlige egenskaper som selvtillit: «…det krever noe mot å gå frem og tenne lys», som daglig leder uttrykker det. Å være gudstjenestevant innebærer at deltakeren kan sosialiseres inn i rollen.154
Uttalelsen fra R over tyder snarere på at noen av dem som tar seg til rette og får «høy grad av synlighet» gjør det ut fra et desperat behov for bekreftelse mer enn ut fra «selvtillit». Selv om hun akkurat i denne replikken henviste til berusa folk som kunne bryte inn i messa uavhengig av det regulerte lystenningsleddet, så slo det meg at lystenningas rom for liturgisk innramma
«allmenn iscenesettelse» kunne møte et behov for synlighet som har en helt annen nød bak seg for mennesker som ofte er «usynlige». Halle peker på gudstjenestens mulighet for å
«sosialiseres inn» i en mer akseptert form for synlighet enn den forstyrrende og ubehagelige.
Denne sosialiseringa er i realiteten også en slags performativ trening som foregår i dialog med et større vi.
«Alle blir hørt!» sa S i sitatet over. At dette fungerer så godt som det gjør i akkurat denne menigheten har ikke blitt til over natta. Mine respondenter var bevisste på at de var en del av
152 Verbatim Bymisjonen, s. 8
153 «I Norge i dag er det altfor mange som står utenfor. Noen mangler en seng i sove i, andre har ingen å snakke med.» heter det i informasjonen om Bymisjonens TV-aksjon høsten 2018 https://giverstafett.no/om-tv-aksjonen lest 1. november 2018
154 Halle, Liturgi og mening, s. 77
et felles prosjekt over tid, og de hadde erfaringer som gjorde at det virka nødvendig. I denne menigheten står mye på spill både for den enkelte og fellesskapet, og for R var det viktig at gudstjenesten spilte en rolle i å skape noen beskytta soner.
R:… Det må vi få lov til å ha i kirka, altså. Ærlig talt.
M:… litt fred og ro.
(…)
R: … utøve ritualene våre. Det helt fint at det er åpent for alle, selv om du ikke har noen tro, eller har ei anna tro, men vi må få såpass respekt. Jeg tror det er viktig óg.155
Jeg la spesielt merke til at informantene mine brukte et nokså informert språk. I sitatet over handler det om «ritualene», i andre tilfeller ble det henvist til «høymesse» som kontrast til hverdagsmesse. Jeg oppfatta det som at informantene ikke egentlig skilte mellom liturgisk og diakonalt ansvar, samtidig som de framheva liturgien som en særlig beskytta samling.
Gudstjenesten, og kanskje mest tydelig lystenninga, var for dem en arena for å utøver toleranse og respekt for hverandres uforutsigbare uttrykk.:
R: …her i kirka så øver vi oss sakte men sikkert på å hjelpe hverandre og ta vare på hverandre og støtte hverandre i stort og smått. Og det er jo en vesentlig del av hva ….
kirke er. Og jeg føler at det vokser seg sterkere og sterkere.156
Gyrid Gunnes beskriver hvordan Bymisjonens gudstjenestepraksis dermed utfordrer Lathrops ordo. Her skildres en praksis som jeg ikke opplevde, men som jeg antar vil falle inn som en del av nettopp lystenning når det er aktuelt:
The service does not easily fit the ordo. There is no baptism. There is prayer, but no rubric called “Gloria» (praise). When a person belonging to the community (…) dies, funeral elements are inserted into the service. Words are spoken about the deceased, a rose is placed on the cobblestone alter and candles lit by those gathered. According to the field notes, the emotional presence of the gathered in this part of the service far exceeds that relating to the celebration of the Eucharist.157
Det stemmer med min dramaturgiske opplevelse at hverdagsmessa får et tyngdepunkt i lystenning som nærmest gir et sakramentalt preg, mens nattverden blir en mindre lada hendelse. Er dette et teologisk problem?
155 Verbatim Bymisjonen, 6
156 Ibid. 9
157 Gunnes, The Ordo of Care, 80
I det jeg kan kalle et utøverteologisk perspektiv, er det ikke det. Med det mener jeg at erfarte, kroppslige behov skal tillates betydning i den gjennomførte gudstjenesten, ettersom det er en samla menighet som faktisk utfører den. Dersom menigheten er prega av marginaliserte mennesker, folk som ofte mangler synlighet og posisjon i samfunnet, så er det kanskje en slags diakonal nødvendighet at det gis rom for å presentere seg, for å tre opp (opptre!) og bli synlig for fellesskapet før det gir mening å feire nattverd sammen. At flere av informantene snakka om problemer med å se seg som verdig til nattverd, peker i denne retningen. Om vi trekker dette enda videre, kan vi si at de som «byr på seg selv» – ved å dele liv og ta imot de andres liv, lager et alternativt offertorium: «Din er jorden og det som fyller den.» – også vi.
Av nokså forståelige grunner har hverdagsmessa ingen pengeinnsamling før nattverden, men å ha en mulighet til å gi er også et spørsmål om verdighet. Samlingen rundt brosteinene er performativt stort sett en henvendelse mest mot hverandre158, med det er underforstått at alt som foregår i denne delen er bønn – vendt mot Gud. Antakelig leder det inn mot en helt ny studie å skulle utforske dette mer teologisk inngående. I første omgang får det stå som et forslag ut fra en enkelt gudstjenesteerfaring og refleksjonene til noen av dette fellesskapets sentrale stemmer.
I tråd med den relative varigheten og dramaturgiske posisjonen lystenning fikk i hverdagsmessa, vil jeg ikke gå inngående inn i nattverden. Den ble delt ut av prest og
medliturg rett foran alteret, og den korte liturgien, den lille romlige avstanden og de relativt få gudstjenestefeirende gjorde at avviklinga tok noe kortere tid enn lystenningsdelen.
Refleksjonene som ble delt om nattverden i gruppesamtalen, dreide seg om at flere av dem har opplevd en prosess der de først ikke gikk til nattverd, og til dels har fått beskjed om at de ikke var verdige til det, til at de nå satte stor pris på å være faste nattverdgjester: «R: Hadde det vært opp til meg kunne vi hatt hver dag. Jeg synes det er fantastisk, det fyller meg med noe. S: Du får en slags fred.»159 Vi ar allerede nevnt den avgjørende betydningen det har hatt for enkelte av dem å få være den som deler ut elementene sammen med presten. Andre kommentarer om nattverden kommer i den sammenlignende analysen.
158 Jeg har ingen minner eller notater om at noen som vendte blikket mot alteret eller opp. Brosteinene er mellom de gudstjenestefeirende og de fleste som snakka vendte seg mot de andre.
159 Verbatim Bymisjonen, s.18