Prestens utøverstil generelt og prekenen spesielt

Noen av momentene kommer vi tilbake til litt seinere, men dramaturgisk vil jeg si at H har satt ord på et generelt problem i nettopp denne høymessa: Den var en kompleks og rik hendelse, men ga liten hjelp til samling. At en underliggende oss-og-vi forestilling spilte inn på at jeg også opplevde det krevende å samle meg, er en påstand som vi må undersøke noe nærmere, men i kombinasjonen rombruk og dramatrurgi fantes det en konkret, materiell faktor som bidro: Dåpsfølget hadde en plassering i rommet som sammen med påkledning og det at «deres» iscenesettelse konsentrerte seg i én del av gudstjenesten, ga en opplevelse av separasjon. Presten forsøkte å kompensere for dette med å aktivt søke dåpsfølget og barna i dette med blikket under prekenen. Dette grepet blir en del av analysen av prestens utøverstil.

Dette er ikke stedet for en innholdsmessig analyse av prekenen, men i tråd med Gaardens tenkning, vil jeg se etter om denne prestens performative uttrykk fungerer som hjelpende for tilhørerens indre dialog.

Det er verdt å minne om at et performativt uttrykk består av mye mer enn utøverens bevisste valg. I dette tilfellet, vil jeg anta at det er et bevisst valg å preke ubundet av manus, og at predikanten brukte plassen mellom koret og de første benkene, ikke prekestolen. Andre deler av uttrykket kan ha mer tilfeldige begrunnelser – gjerne helt praktiske. Én observasjon fra denne gudstjenesten er at det gir et særegent uttrykk å bruke halvbriller i en performativ situasjon. Når presten så på menigheten over kanten på brillene, fikk han en spesiell vinkel på hodet, og blikket kunne lett oppfattes som mer intenst enn det var ment. Prestens halvbriller bidro antakelig til at jeg flere steder har notert at presten «følger med våkent blikk» eller lignende der hvor andre utøvere gjorde sine oppgaver, og presten antakelig har vært opptatt av å støtte dem i sine oppgaver.

Jeg har nevnt at presten vendte seg i en uvanlig retning under utøvelse av et liturgisk ledd:

Gloria fra siden (blar i rød perm). Tendensen var at han holdt seg på siden av korpartiet og unngikk plassen midt foran alteret.

Høyt tempo i ganglaget har jeg notert meg begge steder presten skulle gjøre seg klar til en prosesjon. Hos meg etablerte det seg nokså tidlig en opplevelse av en prest som har mye oppmerksomhet retta utover, har et slags hektisk «normaltempo» og en viss uforutsigbarhet i hvordan han bruker rommet og blikket. Det kan tyde på at han hadde sterkere nærvær «der ute», mens kontakten med egen opplevelse og plassering var svakere. I sammenligning med presten i Bymisjonen, blir dette slående: Der kunne presten observeres med lukkede øyne – tilsynelatende i lyttende eller hvilende ro.

Feltnotatene mine er umiddelbare reaksjoner i situasjonen og en blanding av observasjoner og smak-og-behag, så de kan ikke aleine gi grunnlag for noen veldig bastante slutninger, men de går noenlunde i samme retning som hva informantene mine uttrykte. Jeg skrev under

prekenen: Jeg er trøtt, litt forvirra, kanskje imponert – skremt? «Alt» er spennende og viktig.

Og etterpå: Endelig sang «hvile». Prekenen ga meg behov for beskyttelse. Min indre dialog under prekenen ble rett og slett prega av mine egne behov i situasjonen, og jeg kan ikke huske at det oppsto noe performativt eller tematisk tyngdepunkt innenfor forløpet.

«I dag handler det om nettverk», var en måte å åpne prekenen på, som minte om aller første

setning i informasjonen presten ga før prosesjonen starta. Da sa han «Hjertelig velkommen til stor og fin gudstjeneste…»¹⁶⁹ Begge disse utsagnene kan oppfattes som «oppskrifter» for hva som skal følge. Dersom det er et ideal å åpne for en indre dialog hos mottakeren, er dette knapt den beste retoriske strategien.

Prekenen var, i likhet med prekenen i Bymisjonen, svært engasjert, noe mine notater om prekenens gester, lyder og kroppsspråk forteller om. På meg virka det imidlertid ikke engasjerende, men snarere utmattende. I det lille sitatet fra prekenens anslag, kommer det også fram at formen skifta mellom småfortellinger, refleksjoner, direkte henvendelser («nå må dere høre godt etter»), språk ment for barn («sier vi voksne») og referanser som må være ment for mennesker som er bevandra i bibelhistorien. Det virka noe forvirrende at predikanten søkte blikk-kontakt med barn og dåpsfolk, samtidig som innholdet i det han sa ofte krevde voksne referanser og høy konsentrasjon. I min resepsjon ble det opplevd som vanskelig at prekenen stadig skifta retoriske virkemidler, samtidig som kroppsspråket vitna om at presten hadde sterkt behov for å få fram poengene sine: Knyttnevegest med kraftfylt lyd, står det på et punkt i notatene under prekenen. At vi i gruppesamtalen etterpå strevde litt med å plassere hvorfor denne bevegelsen kom, røper at sammenhengen mellom innhold og kroppsspråk kan ha vært svak.

K: …jeg må jo si at det er ikke alle ganger at jeg får noe ut av den prekenen. Den kan være springende og mange gode tanker og sånn, men det går jo i hytt og gevær noen ganger, men da har vi igjen ritualene og har helheten - og så er det så fint.¹⁷⁰

Kommentaren tyder på at det var flere enn meg som nærmest søkte tilflukt i det rituelle, som en motreaksjon mot måten presten har utøvd sitt individuelle uttrykk. I

efficiacy-entertainment-språket, vil jeg si at denne prekenen gikk langt i retning av å forvandle

menigheten til et passivt publikum, overlatt til å evaluere, framfor å følge presten i hans møte med Bibelteksten. Dersom Angel har rett i at en preken ideelt sett skal løfte Bibelordet for å virke i gudstjenesten, er det predikantens utfordring å lete etter strategier som styrker

Bibeltekstens mulighet til å stå i forgrunnen. Det fragmenterte, assosierende inntrykket jeg og informantene satt igjen med, risikerte å etterlate tekstene som bare noen elementer blant mange som hadde med prestens poeng å gjøre.

169 Verbatim Dnk, 1

170 Verbatim Dnk, 11

I denne gudstjenesten ble bibelboka løfta høyt opp i evangelieprosesjonen. Jeg forstår imidlertid ikke Angel slik at løfting av bibelen som ting er noe han er ute etter når han

anbefaler å løfte Bibelordet. Faktisk er dette en performativ detalj med muligheter til å røpe et syn på Bibelen, prekenen og predikantutøverens rolle. Jeg tenderer mot å tolke den som løfter bibelen høyt i retning av at handlingen sier: «min jobb er å vise dere Ordet». Den som bærer tekstboka på en måte som får fram at boka veier noe, og denne vekta påvirker min kropp, den sier noe i retning av: «Jeg lar meg se og lytte til, mens jeg forteller hva dette Ordet gjør med meg».