Presten er den personen som vanligvis har mest makt til å bestemme hva slags performativ dynamikk en gudstjeneste får, ettersom hen har ansvar både for ledelse av liturgi og prekenen – et ledd som i luthersk sammenheng stadig står svært sentralt. I faglitteraturen virker det imidlertid som at det er få som går inn på hvordan liturgisk handling og ledelse samspiller med rollen som predikant. Det akademiske behovet for detaljerte og presise observasjoner og lesninger fra et avgrensa område som liturgikk eller homiletikk, kan gjøre at skillet mellom gudstjenestens oppgaver overdrives i litteraturen. Samtidig arbeider presten i praksis hver uke med å utfolde en sammenhengende rolle i de ulike ritualene hen har ansvar for å lede.
I Marianne Gaardens Prædikenen som det tredje rum synes jeg å se at denne problematikken
67 Kvalbein, Henvendt. Overgitt. 72
avslører seg: I hennes empiriske arbeid får hun fram hvordan resepsjonen av prekenen utfolder seg som en slags indre dialog i gudstjenestedeltakerne, og at denne dialogen flyter sammen med andre impulser fra gudstjenesten. Sett fra mottakerne av prekenen er det vanskelig å separere ut det forkynnende og homiletiske elementet fra resten av liturgien.
Den implicitte dialog – hvad enten det var den kontemplative, den associerende eller den kritiske dialog – synes at ske uafhængig av predikantens intentioner. Den
kontemplative tilstand synes nærmere at være afhengig af hele situationen, hvor både prædikant, kirkegængeren selv, den liturgiske kontekst med musik og bøn, og det fysiske kirkerum med medigheden influerer. 68
Min erfaring fra intervjuene er den samme: At inntrykk fra gudstjenesten som helhet kan komme tett sammen med refleksjoner over prekenen og over predikantens måte å opptre på.
Det var imidlertid et noe overraskende funn for meg at flere av respondentene spontant nevnte prekenen og bibeltekstene som det første når jeg spurte etter generelle, overordnede inntrykk fra gudstjenesten som helhet. Dette tyder på at prekenen stadig står svært sentralt, ikke bare i luthersk teologi, men også i hva gudstjenestedeltakere forventer, trenger og opplever i en messe, selv etter en slags «sanselig vending» i forståelsen av hva en gudstjeneste skal være.69 I Folkekirke 2000-undersøkelsen rangerer prekenen under høytid, musikk og stillhet som de faktorene i gudstjenesten som medlemmene setter mest pris på, men den er fortsatt over for eksempel fellesskapet og kirkerommet.70
Reint dramaturgisk er prekenen også sentral i gudstjenesten, når jeg ser på den relative tiden prekenene i materialet mitt tar i gudstjenesteforløpet. Det å analysere prekenutøvelse- og resepsjon er med andre ord en vesentlig del av å forstå en helhetlig gudstjenestedramaturgi.
Det andre Gaarden får tydelig fram ved siden av at prekenresepsjonen utfolder seg som en indre dialog i tilhørerne, er at prestens person og ethos71 er avgjørende for kommunikasjonen
68 Gaarden s. 127
69 Repstad, Tysnes (red.) Fra forsakelse til feelgood og Repstad et. al. Sanselig religion
70 Ida Marie Høeg, Harald Hegstad, Ole Gunnar Winsnes: http://www.kifo.no/wp-content/uploads/2016/09/Folkekirke-2000-.pdf, s. 43, lest 29. okt 2018
Det er viktig å ikke overdrive denne undersøkelsens betydning. Det har gått nesten to tiår siden den ble utført, og her er det antakelig metodiske variabler som gjør at svarene kunne vært annerledes. Ikke minst gjelder dette om jeg setter data herfra i relasjon til menighetene i Bymisjonens hverdagsmesser, som neppe sammenfaller med utvalgsgrunnlaget til Folkekirke 2000.
71 Hentet fra den tradisjonelle retorikkens skjelning mellom talerens logiske, argumentative kraft: Logos, en emosjonell kraft: Pathos – og talerens troverdighet og person: Ethos.
– altså for hvordan den indre dialogen kommer i stand.
Forkyndelsen af evangeliget er alt andet end person-uafhængig – nærmere tvertimod.
Prædikantens rolle er som en samtalepartner eller teologisk reflektor, der aktiverer en indre dialog hos tilhørerne.72
Denne indre dialogen er altså knyttet sammen med gudstjenestens kontekst og prestens person. Sivert Angell utfolder dette ytterligere når han redegjør for hvordan dette ethos beskrives av Gaarden:
Holdningen finner hun at tilhørerne tolker ut fra parameterne kroppsspråk, forståelig språk og ikke-dømmende holdning. Autentisitet finner hun utrykkes som predikantens mot og evne til å være seg selv, predikantens personlige engasjement og nærvær, samt i predikantens integritet, det vil si om predikanten synes å tro på det han eller hun
formidler.73
Autentisitetsidealet bør ikke overraske: Vi har vært inne på hvordan vår samtid nettopp vektlegger den enkeltes valg og troverdighet framfor lojalitet til store fellesprosjekt, og det er derfor forståelig at predikanten og gudstjenestelederens person kommer mer i søkelyset i det tjueførste århundre, sammenlignet med tider der presten hadde autoriteten sin forankret i hierarkiske strukturer i et mer enhetlig og felleskapsorientert samfunn.
Det Gaarden imidlertid mangler i sin analyse, er gode verktøy for å føre sammen en «empirisk opplevelse av prædikenen og den teologiske forståelse av prædikenen»74 Hun beskriver prester i sitt intervjumateriale som er klar over hvordan predikantens person er avgjørende for resepsjonen, samtidig som de kunne ønske det ikke var slik. Presten opplever seg forpliktet på den forståelsen som uttrykkes i ordinasjonsløftet. Presten skal «forkynne Guds ord klart og reint». I det ligger det implisitt at predikantens person ikke skal stå i veien for ordet. En kan også ane et dualistisk menneskesyn, der «person», som innebærer kropp, står i et
motsetningsforhold til den «reine» ånd. Gaarden framholder det som et dilemma at det uttrykkes i «Confessio Augustana artikel 5 – at Gud selv kommunikerer i prædikenen og setter sin virkning igennem Helligånden»75 og at dette synes vanskelig å forene med empirien som viser at menigheten legger så stor vekt på prestens person.
72 Gaarden s. 119
73 Angell s. 78, Gaarden s 55-75
74 Gaarden s.141
75 Gaarden, s. 141
I tillegg kommer en faktor som er velkjent også i kunstdiskursen – å skjelne mellom privat og personlig. At «prædikanten sætter seg selv på spil og har noget på hjerte»76 skal helst ikke være et spørsmål om en privat eller intimiserende kommunikasjon. Gaarden er imidlertid ikke særlig presis eller utfyllende når hun tar opp personlig-eller-privat-problematikken.
Her mener jeg utøverbegrepet kan komme oss til hjelp. I gudstjenestens performative setting er ikke presten privat. Liturgiske klær er en av de klareste markørene for å slå det fast.
Likevel er det svak bevissthet – som jeg også leser hos Gaarden – om at den performative konteksten gjør noe med selvbevisstheten til utøverne. Dette er en holdning som viser seg i kroppsspråk og praksis og som strekker seg ut over det som markers av liturgiske artefakter som liturgisk drakt eller gjenstander som håndteres i liturgien. Det synes som det mangler en klarhet i at også prekenen preges av den offentlige, rituelle situasjonen den er en del av, og at det spillet som foregår mellom klokkeringing og postludium er prega av andre regler enn annen sosial omgang. Vi er inne i «behaviour heightened, (...) and publicly displayed»77, for å bruke Schechner.
Kari Veiteberg har tatt tak i et annet begrep fra Schechner som kan gi en utøverbevissthet i liturgiens ramme: Utøveren er not-not-me. Altså: Vi snakker ikke om en privatperson (me), eller en skuespiller som har gjort et metodisk, psykologisk arbeid for å gestalte en annen (not me). Utøveren i gudstjenesten er seg selv, men ikke bare privatpersonen. Den kirkelige utøveren er en som er satt i spill for andres øyne, ikke i en teatral rolle, men i en liturgisk funksjon. Personen som blir iscenesatt, er mer enn bare seg selv.
Vi lever i en tidsalder der denne not-not-me-posisjonen utfolder seg nær sagt overalt. Med det minner jeg om Anne-Britt Grans karakterisering av vår teatrale tid som iscenesettelsens tid.
Det finnes flere arenaer for å være en slags opphøyet versjon av seg selv – offentlig framvist.
Sosiale medier og reality-tv er de klareste eksemplene på utfoldelse av populærkulturens not-not-me-roller. Nå er gudstjenesten langt unna noe reality-program, men den er en del av en større tendens der «folk flest» får mulighet til å innta søkelyset. Når gudstjenesten, særlig etter liturgireformen i 2011, inkluderer mange små iscenesettelser i form av medliturg-oppgaver og ministrant-tjeneste, gjør det at gudstjenesteforberedelser ikke bare er forberedelser utført av profesjonelle utøvere, men at det ligger en pedagogisk oppgave på gudstjenestelederen som
76 Ibid. s.147
77 Omtalt i annet delkapittel Høibye/Schechner
ikke har vært så uttalt før. Det gjør at måten presten forstår og gestalter sin utøverrolle er en nøkkel for å «låse opp» gudstjenesten som performativ arena for flere enn de profesjonelle.
Litt forenklet kan vi si at prestens utøverrolle i et gudstjenesteforløp veksler mellom å være bæreren av det kollektive – noe som gjennom ordinasjonsløftet er en klar forpliktelse og forhåndsstrukturert oppgave, samtidig som hen er den som har det største individuelle
uttrykksrommet. Om gudstjenesten kan beskrives som en flette av efficiacy og entertainment;
ritualer med effekt på fellesskapet kombinert med individuelle uttrykk som engasjerer den enkelte, så er det presten som har de klareste forutsetningene og det største ansvaret for å ivareta denne dynamikken.
Det kan være et konfesjonsspørsmål hvor stor spenning det er eller skal være mellom preken/forkynnelse og de rituelle sidene ved gudstjenesten. I praksis er det kanskje nettopp performativ form på menighetenes hovedsamlinger som gjør utslag for mange som velger sin menighets-tilhørighet? Det er i det minste lett å observere at karismatiske menigheters møter og katolske kirkers messer velger helt ulike løsninger. I DNK har det etablert seg en viss fleksibel mellomløsning, der det er et visst rom for den selvstendige «frie» predikant,
samtidig som en ønsker å hegne om et tradisjonsrikt liturgisk liv. Halvor Nordhaug diskuterer i sin innflytelsesrike lærebok i homiletikk hvorvidt det er ønskelig at prekenen «gir etter» for sin rituelle ramme. Svaret hans er et tydelig nei:
Den rituelle preken rommer (…) ikke særlig variasjon i stemmens volum eller i det personlige engasjementet slik det oppleves av tilhøreren. Også innholdsmessig får en slik preken gjerne et visst rituelt preg. Den forkynner tidløse sannheter for generelle livsforhold, og griper lett til tradisjonelle og velbrukte formuleringer. Det er ikke en slik preken denne boka vil oppmuntre til.78
Dette kan ses som et uttrykk for en «kjerneluthersk» forståelse av ritualet, der det skinner igjennom en viss skepsis til det forutsigbare og repetitive som preger ritualet. Nordhaug beskriver også det rituelle som en form for regresjon – altså en slags defensiv og
trygghetssøkende form som trenger å utfordres av en preken som vekker den troende til ny forståelse og handling79. Jeg vil kalle det en nokså grov forståelse av hva «rituelt preg» kan være, men dette er ikke stedet for en større drøfting av det motsetningsforholdet Nordhaug ser – og ønsker – mellom preken og ritual.
78 Nordhaug, …så mitt hus kan bli fullt. 90 – fra kapittelet Prekenen innenfor gudstjenestens arena, 87-91
79 Kvalbein, Henvendt. Overgitt, s. 77
Som et alternativ til denne tenkningen, beskriver Sivert Angell en performativ dynamikk der
«….prekenen ikke lanserer seg selv som en egen gudstjeneste, men som passer inn i gudstjenesten som helhet.» Der Nordhaug omtaler stemme- og språkbruk i prekenen, er Angell mer opptatt av hva prekenen gjør med bibelordets plass i gudstjenesten: «Predikantens oppgave er derfor ikke å forklare med begreper hva teksten egentlig handler om, men å bidra til at teksten igjen kommer til orde og gjør inntrykk»80 For Angell ligner bibelordet på nattverdbrødet. Det skal løftes opp, så det kan virke. Det er imidlertid stor forskjell på å symbolsk «løfte» fram en tekst eller fortelling slik at den blir «inkarnert»81 i vår tid gjennom prestens ord, og på å bruke kroppen til å løfte opp et høyst konkret brød under
nattverdinnstiftelsen. Prekenen «tvinger» presten til å bruke mer av sine personlige ressurser, sammen med sin praktiske kompetanse og teologiske faglighet. Har kan ikke personen å
«dekke seg» bak fastlagt tekst, liturgiske artefakter og ordinasjonsplagg. Mer enn noe annet fast element i gudstjenesten må den individuelle utøveren her våge å tre opp - opptre.
Predikanten er en not-not-me-skikkelse med en nøkkelrolle i å åpne opp for
gudstjenestedeltakernes indre dialog med tekst, tro og kristenliv. I motsetning til det som kommer fram hos Gaarden, tror jeg at denne bruken av personlige ressurser er en form for forståelse og praksis som lar seg oppøve gjennom konkrete performative innsikter.