Oppsummering og implikasjoner for praksis

Lundahl m.fl. (2006) fant at familier med lav sosioøkonomisk status ikke får like stort utbytte av foreldretrening som familier med høy sosioøkonomisk status. Videre ble det funnet at familier med lav sosioøkonomisk status får best utbytte av individuell foreldretrening fremfor gruppebasert foreldretrening. Leijten m.fl. (2013) fant at familier med lav sosioøkonomisk status fikk mindre ut av foreldretrening umiddelbart etter behandlingsslutt når barna hadde lav problembelastning ved behandlingsstart, og mindre ut av foreldretreningen uansett nivå av problembelastning ved behandlingsstart ved oppfølging ett år senere. Det ser altså ut til at familier med lav sosioøkonomisk status har større vansker med å vedlikeholde de positive behandlingseffektene. Videre ble det funnet at foreldretreningsprogram er mest effektivt for familier med lav sosioøkonomisk status når de har barn med alvorlige atferdsproblemer ved behandlingsstart. Leijten m.fl. (2013) trekker inn motivasjon til endring og større mulighet til forbedring som en mulig forklaring på dette.

Disse funnene indikerer at sosioøkonomisk status modererer effekten av foreldretrening.

Funnene viser imidlertid at en bør tilby familier med lav sosioøkonomisk status individuell foreldretrening med økt fokus på motivasjon til endring. Det kan være hensiktsmessig med en omfattende foreldretreningsmodell, da familier med lav sosioøkonomisk status ser ut til å ha større vansker med å vedlikeholde de positive behandlingseffektene. PMTO er en omfattende individuell foreldretrening, dermed kan PMTO egne seg for familier som har lav

sosioøkonomisk status. BPT på den andre siden, kan være mindre passende for disse familiene, da det er en kort intervensjon. Det kan imidlertid være behov for større

oppmerksomhet til motivasjon til endring, og det kan være behov for å inkorporere moduler som fokuserer på motivasjon til endring.

Gruppebaserte intervensjoner er imidlertid vist å være mindre effektive for familier med lav sosioøkonomisk status (Lundahl m.fl., 2006). Funn fra norske studier på gruppebasert foreldretrening har imidlertid et utvalg med høy sosioøkonomisk status (Kjøbli m.fl., 2013), funnet at gruppebaserte intervensjoner er mindre effektive for familier med lav

sosioøkonomisk status er dermed ikke funnet i norske studier.

Reyno og McGrath (2006) drøfter at økonomisk stress kan øke foreldrenes psykiske plager.

Sosioøkonomiske vansker kan videre ha en indirekte effekt på oppdragelse ved å øke

mødrenes depresjon. Mødrenes depresjon kan påvirke kvaliteten på interaksjonen med barna,

52

persepsjoner av barnas atferd, og mødrenes respons til barna (Reyno & McGrath, 2006).

Dermed kan aspekter ved mødres depresjon øke sannsynligheten for tvingende samhandling mellom foreldre og barn. Kjøbli m.fl. (2014) fant at effektiviteten av BPT kan bli redusert av mødres depresjon og angst. Videre ble det funnet at lengere foreldretreningsintervensjoner kan være mer gunstig for mødre med høye nivåer av depresjon og angst.

Disse funnene samsvarer med funn fra Sigmarsdóttir m.fl. (2013) og Hagen og Ogden (2017).

Sigmarsdóttir m.fl. (2013) fant større økning av positiv foreldrepraksis hos mødre som hadde økt nedstemthet/depressivt humør i PMTO gruppen sammenlignet med mødre som hadde økt nedstemthet/depressivt humør i sammenligningsgruppen. Dette antyder at PMTO reduserer effekten av depresjon på mødrenes foreldrepraksis. Og resultatene tyder på at PMTO er fordelaktig for mødre med økte depressive symptomer. Hagen og Ogden (2017) fant at foreldrenes symptomer på depresjon og angst ikke predikerte lærervurdert eller

foreldrevurdert eksternalisert atferd og sosial kompetanse. Dette funnet antyder at moderate symptomer på depresjon og angst hos mor og far ikke påvirket utbyttet familiene fikk i foreldretreningen på en negativ måte. Videre fant Kjøbli m.fl. (2013) at gruppebasert foreldretrening har positiv effekt på foreldrenes psykiske helse, dermed kan gruppebasert PMTO også egne seg for disse familiene.

Disse funnene indikerer at depresjon kan moderere effekten av korttidsintervensjoner, i dette tilfellet BPT, ved at mødre med høye nivåer av depresjon får mindre utbytte av

foreldretreningen. Men den omfattende intervensjonen PMTO ser ut til å redusere de negative påvirkningene depresjon har på foreldrepraksis (Sigmarsdóttir m.fl., 2013). Dermed bør en tilby foreldre som har depresjon en omfattende foreldretreningsmodell som PMTO eller gruppebasert PMTO.

Wachlarowicz m.fl. (2012) fant at PMTO resulterte i en reduksjon av tvingende

foreldrepraksis hos mødre og stefedre to år etter behandlingsstart. Ettersom foreldrenes nivå av antisosiale karakteristika var høyere ved behandlingsstart, var reduksjonen av tvingende foreldrepraksis høyere. Det ser dermed ut til at foreldre som har høyere sammenlignet med lavere nivåer av antisosiale karakteristika ved behandlingsstart kan ha større utbytte av PMTO. Funnene indikerer at PMTO er en effektiv intervensjon for å forebygge

atferdsproblemer hos barn som har foreldre med antisosiale karakteristika. Det ser også ut til at foreldrene og familiene som hadde størst behov for intervensjon, fikk mest utbytte av den.

53 Dermed kan PMTO, som legger vekt på å redusere barnas problematferd gjennom å utvikle og styrke foreldrenes oppdragelsesferdigheter, være passende for å hjelpe disse familiene.

Forgatch m.fl. (2016) fant at PMTO hadde en positiv effekt på foreldrepraksis sammenlignet med en kontrollgruppe, og endring i foreldrepraksis generert av PMTO påvirket reduksjon av tilknytning til avvikende jevnaldrende. I tidlig til midten av barndommen ble relasjonen av forbedret foreldrepraksis på tilknytning til avvikende jevnaldrende moderert av familiens sosioøkonomiske status, og forbedret foreldrepraksis var en viktig begrensende faktor for tilknytning til avvikende jevnaldrende for familier med lavere sosioøkonomisk status. Ved sen barndom og tidlig ungdomsalder ble relasjonen av forbedret foreldrepraksis på tilknytning til avvikende jevnaldrende mediert av reduksjon av normovertredende atferd i barndommen. På bakgrunn av denne studien ser det ut til at PMTO er effektiv i å redusere tilknytning til avvikende jevnaldrende.

Sosioøkonomisk status og psykiske plager hos foreldre kan moderere effekten av

foreldretrening. Den omfattende foreldretreningsmodellen PMTO ser imidlertid ut til å egne seg best for familier som har lav sosioøkonomisk status og moderate psykiske plager. PMRO kan videre redusere tilknytning til avvikende jevnaldrende. Korttidsintervensjoner ser

imidlertid ikke ut til å egne seg for familier med lav sosioøkonomisk status og høye psykiske plager. Gruppebasert foreldretrening kan egne seg for mødre med psykiske plager, men internasjonale metaanalyser tyder på at gruppebasert foreldretrening egner seg mindre for familier med lav sosioøkonomisk status (Lundahl m.fl., 2006). Dette har imidlertid ikke blitt funnet i norske studier. Faktorer som ikke direkte involverer barnet kan altså påvirke effekten av foreldretrening. Videre vil jeg se på faktorer hos barnet som kan påvirke effekten av foreldretrening.

54

8 Faktorer hos barnet som kan