Et premiss for foreldretrening er at endring av foreldrepraksis vil ha langtidseffekter på den ønskede endringen av barnas problematferd. I en metaanalyse evaluerte Lundahl m.fl. (2006) hvordan foreldretreningsprogram modifiserte barnas problematferd, foreldrepraksis og foreldrenes persepsjon. Barneutfall ble målt ved barnas atferd (samarbeidsferdigheter/
«compliance» og problematferd) og barnas tilpasning (selvfølelse og affekt). Foreldreutfall ble målt ved foreldrenes atferd (belønning/ros og straff), foreldrenes persepsjoner om
barneoppdragelse (nivå av stress og mestringsforventninger) og generell tilpasning (depresjon og angst).
Lundahl m.fl. (2006) fant at barnas atferd, foreldrenes atferd og foreldrenes persepsjoner var bedre ved oppfølging enn behandlingsstart, og familier som mottok behandling vedlikeholdt effektene bedre enn familier som ikke mottok behandling. Omfanget av forskjellene mellom behandling og kontrollgrupper var imidlertid redusert ved oppfølging. Funnene gir støtte for vedlikehold av behandlingseffekt, men viser også at effekten er avtakende over tid. Det kan dermed se ut til at familier med barn som har atferdsproblemer kan ha behov for en
behandlingsmodell som fortsetter over tid med noen oppfølgingsmøter etter en viss tid, såkalte «booster-sesjoner» eller lignende som kan hjelpe foreldrene med å vedlikeholde ferdighetene og modifisere dem i henhold til barnas utvikling (Lundahl m.fl., 2006).
Lundahl m.fl. (2006) påpeker behovet for større vekt på internalisering av verdier for å vedlikeholde behandlingseffekten, og fremhever relasjonen mellom foreldre og barn, og foreldres grensesetting som viktig. Det antydes videre at foreldretreningsprogrammer som inkluderer en relasjonskomponent med større vekt på kvaliteten på relasjonen og
resoneringsstrategier kan fremme en mer varig effekt (Lundahl m.fl., 2006).
Relasjonen mellom foreldre og barn er en viktig del av PMTO. SIL-modellen som PMTO bygger på vektlegger det mikrososiale samspillet, altså hva som skjer i samspillet mellom foreldre og barn, og det fokuseres på å øke positiv interaksjon med foreldrene (Patterson, 2015). Det tas sikte på en grunnleggende endring i foreldrenes måte å møte barnet sitt på, og gjennom hovedkomponentene i PMTO trenes foreldrene til å være mer positivt innstilt til barnet, bruke konsekvente og forutsigbare konsekvenser, følge opp barnets aktiviteter, sette
38
mål, og vise omtanke, interesse og kjærlighet for barnet (Apeland & Askeland, 2014). Det kan dermed se ut til at PMTO ivaretar det Lundahl m.fl. (2006) omtaler som internalisering av verdier og vektlegging av kvaliteten på relasjonen. Grensesetting blir også fremhevet som en viktig faktor, dette er en av hovedkomponentene i PMTO, og PMTO ivaretar dermed
vektlegging av grensesetting. Oppfølgingsstudien av PMTO viser også at PMTO predikerte positiv endring av effektiv disiplin og familietilhørighet etter behandlingslutt, som videre predikerte forbedring i flere mål av barnets fungering ved oppfølging ett år senere (Hagen m.fl., 2011). Barna som mottok gruppebasert PMTO viser også reduserte atferdsproblemer seks måneder etter intervensjonen (Kjøbli m.fl., 2013). Dermed ser det ut til at PMTO kan ha langtidseffekter.
I likhet med PMTO ivaretar BPT relasjonskomponenten som Lundahl m.fl. (2006) fremhever som en viktig faktor for å fremme varig effekt. I likhet med PMTO bygger BPT på
SIL-modellen og de samme hovedkomponentene. Lundahl m.fl. (2006) fant imidlertid antydninger til at familier som har barn med atferdsproblemer kan ha behov for en behandlingsmodell som fortsetter over en viss tid. Dette ivaretar ikke BPT, da dette er en korttidsintervensjon. En oppfølgingsstudie av BPT viser imidlertid signifikant og positiv effekt på barnas nivå av atferdsproblemer og lavere intensitet av problemer seks måneder etter intervensjonen.
Foreldrene rapporterte også høyere scorer på positive foreldreferdigheter, og mindre bruk av negativ foreldrepraksis (Kjøbli & Bjørnebekk, 2013). Det kan altså se ut til at BPT har langtidseffekter selv om det er en korttids intervensjon. Det kan dermed tenkes at innholdet i behandlingen har større betydning for langtidseffekter enn varigheten av behandlingen.
Van Aar, Leijten, Orobio de Castro og Overbeek (2017) gjennomførte en systematisk gjennomgang og metaanalyse av langtidseffekter på foreldreintervensjoner for barns
problematferd. Dette ble undersøkt ved å teste i hvilken grad problematferd hos barn endres mellom behandlingsslutt og senere oppfølging. De undersøkte om forbedring i barnas
problematferd etter foreldreintervensjonen ble vedlikeholdt (sustained effects), avtar over tid (fade-out effects) eller ga økt forbedring etter intervensjonen (sleeper effects).
Van Aar m.fl. (2017) fant at foreldreintervensjoner leder til vedlikeholdte effekter. Det var imidlertid heterogenitet innen og mellom forsøk, som indikerer at noen intervensjoner, eller intervensjoner under visse omstendigheter ikke avtar over tid eller ga økt forbedring etter intervensjonen. Det konkluderes med at foreldreintervensjoner generelt sett leder til
vedlikeholdt reduksjon i problematferd hos barna. Dette varer i det minste inntil tre år etter
39 intervensjonen. De understreker imidlertid også at det er nødvendig med en bedre forståelse av når og hvorfor vedlikeholdet er sterkere i noen tilfeller enn i andre.
Videre konkluderes det med at det ikke bør forventes verken videre forbedring eller forverring av barnas problematferd i måneder eller år etter at en foreldreintervensjon er avsluttet.
Dermed bør familier få tilbud om en annen tilnærming dersom de ikke responderer på
intervensjonen i løpet av intervensjonsperioden. Men siden funnene også viste mye variasjon på tvers av forsøk hvor det i noen tilfeller oppstod forbedring eller forverring, er det essensielt med en identifikasjon av grupper som viser forskjellige mønstre av endring, da disse
familiene kan ha ulikt behov for støtte (van Aar m.fl., 2017).
6.1 Implikasjoner for praksis
Lundahl m.fl. (2006) og van Aar m.fl. (2017) fant støtte for vedlikehold av behandlingseffekt ved bruk av foreldretrening hos barn med atferdsproblemer. Lundahl m fl. (2006) fant
imidlertid at familier som har barn med atferdsproblemer kan ha behov for støtte over tid, og at relasjonskomponenten er en viktig del av behandlingen. Dette gir dermed støtte til at PMTO kan være en behandlingsform som har langtidseffekter, da det er et omfattende program som legger vekt på relasjonen mellom foreldre og barn.
BPT ser imidlertid ikke ut til å møte kravene om å gi støtte over tid. Oppfølgingsstudien av BPT (Kjøbli & Bjørnebekk, 2013) viser imidlertid at korttidsintervensjoner kan lede til endring i barnas problematferd som vedvarer over tid. Dermed kan det tenkes at
intervensjoner som ivaretar relasjonskomponenten, og vektlegger kvaliteten på relasjoner mellom foreldre og barn, foreldres grensesetting, og resoneringsstrategier kan kompensere for behovet om behandling som vedvarer over tid. Det er imidlertid nødvendig å kartlegge
utbyttet familiene får av intervensjonen. van Aar m.fl. (2017) fant at foreldreintervensjoner generelt sett leder til vedlikeholdt reduksjon i problematferd, og at det ikke bør forventes en videre forbedring eller forverring av barnas problematferd etter foreldreintervensjoner.
Dermed er det viktig å kartlegge utbyttet familiene får av foreldreintervensjoner, dersom familien ikke får utbytte av behandlingen bør de tilbys en alternativ behandlingsform, da effektene av behandlingen ikke bør la seg vente på.
40