Foreldreveiledning («Brief Parent Training»; BPT)

BPT)

Hovedutfordringen med PMTO, hvor familier mottar omfattende behandling fra spesialister, er i hvor stor grad en når ut til målpopulasjonen ved et tidlig stadium av problemutviklingen.

For å møte denne utfordringen har BPT blitt utviklet (Kjøbli & Bjørnebekk, 2013). BPT er basert på sosial interaksjon læringsteori og SIL-modellen, tilsvarende PMTO. I likhet med PMTO er målsettingen til BPT å fremme positive foreldreferdigheter for å forebygge og redusere atferdsproblemer. BPT er rettet mot familier med barn som er ved et tidlig stadium av utvikling av problematferd, eller som har utviklet atferdsproblemer (Kjøbli & Bjørnebekk,

34

2013). Målsetning er dermed å redusere foreldrenes bidrag til tvingende samspill ved å erstatte negative foreldreferdigheter med positiv praksis (Kjøbli & Ogden, 2012).

BPT blir gitt individuelt til familier og varer tre til fem uker med en økt i uka. Det er manual og prinsippbasert og er fleksibelt, og kan dermed tilpasses atferden til barnet og behovene til familien (Kjøbli & Ogden, 2012). Foreldrene oppmuntres til å lære å rollespille

foreldreferdigheter som positiv involvering, oppmuntring, problemløsning, grensesetting og tilsyn (Kjøbli, Zachrisson & Bjørnebekk, 2016). BPT har altså de samme

kjernekomponentene som PMTO, men BPT er forskjellig fra PMTO med hensyn til

organisering, trening av terapeuter og antallet økter (Kjøbli & Ogden, 2012). Til forskjell fra BPT er PMTO er mer omfattende og rettet mot barn med mer alvorlige atferdsproblemer enn BPT (Kjøbli m.fl., 2016). BPT er imidlertid en korttidsintervensjon. Fordeler med slike korttidsintervensjoner er at de koster mindre og krever færre ressurser enn fullskala behandlinger (Kjøbli & Bjørnebekk, 2013).

5.2.1 Virkningen av BPT i Norge

Kjøbli og Ogden (2012) undersøkte effektiviteten av BPT sammenlignet med vanlige tjenester i en randomisert-kontrollert studie gjennomført i Norge. Deltakerne bestod av 216 barn (3-12år) og deres foreldre, 69 (31.9 %) var jenter. Barna som deltok hadde problematferd i hjemmet, i barnehagen eller på skolen. Blant barna som deltok bodde 110 (50.9 %) med begge biologiske foreldre, 27 (12.5 %) med foreldre som var gift eller samboer med en annen voksen og 79 (36.6 %) bodde med aleneforeldre. Proporsjonen av aleneforeldre var merkbart høyere enn i den generelle populasjonen (20.1 %). Gjennomsnittlig brutto årlig familieinntekt var 539,107 NOK (SD=328.293), som representerer en øvre-middelklasse inntekt. Familiene ble tilfeldig fordelt på individuell BPT eller sammenligningsgruppe. Sammenligningsgruppen mottok ordinære tjenester, men 30 familier i sammenligningsgruppen mottok ingen

intervensjon. Inntak til studien ble basert på klinisk bedømmelse. Et barn ble ekskludert fordi det var under 3 år, og et barn ble ekskludert på grunn av autismediagnose. Det ble samlet inn data fra foreldre og lærere (Kjøbli & Ogden, 2012).

Kjøbli og Ogden (2012) undersøkte om flere familier og barn kunne mottatt hjelp hvis intervensjonen ble gitt av ordinære ansatte i lokale tjenester, og om familiene kunne få hjelp ved å delta på et begrenset antall økter på et tidlig stadium av problemutvikling. Alle funn støttet bruken av BPT. Foreldre som mottok BPT rapporterte at deres barn viste lavere nivåer

35 av atferdsproblemer og angst/depresjon, og høyere nivåer av sosial kompetanse enn barn i sammenligningsgruppen. I tillegg viste selvrapporter av foreldrepraksis at de som mottok BPT viste mer positive foreldreferdigheter og mindre streng og inkonsistent disiplin enn foreldre i sammenligningsgruppen (Kjøbli & Ogden, 2012).

Ingen intervensjonseffekt ble rapportert fra lærere. Det kan dermed se ut til at BPT kan være utilstrekkelig for å redusere atferdsproblemer i barnehage og skole. Det har tidligere blitt funnet å være forsinkede effekter fra lærere ved bruk av PMTO (Hagen m.fl., 2011), dette kan også være tilfellet for BPT. Kjøbli og Ogden (2012) drøfter også at tiltaket muligens kunne hatt effekt på skolen hvis det også hadde involvert en konsultasjon med lærer.

Kjøbli og Bjørnebekk (2013) gjennomførte en oppfølgingsstudie hvor de undersøkte effektiviteten av BPT sammenlignet med ordinære tjenester seks måneder etter

behandlingsslutt. Kjøbli og Bjørnebekk (2013) fant signifikant og positiv effekt på 6 av 14 variabler seks måneder etter intervensjonen. BPT hadde positive effekter på barnas nivå av atferdsproblemer, og det var lavere intensitet av problemer 6 måneder etter behandlingsslutt.

Foreldre som mottok BPT rapporterte høyere scorer på positive foreldreferdigheter enn foreldre i sammenligningsgruppen ved oppfølging, og BPT hadde dermed positive effekter på foreldreferdigheter 6 måneder etter behandlingsslutt. Foreldre i BPT gruppen brukte også mindre negativ foreldrepraksis ved oppfølgingsmål. Dette tyder på at intervensjonen egner seg for å produsere positive utfall på positive foreldreferdigheter, streng disiplin, og atferdsproblemer hos barna (Kjøbli & Bjørnebekk, 2013).

Ved analyser som bare inkluderte familier som hadde mottatt en intervensjon var

effektstørrelsene på foreldrerapportert eksternalisert atferd og foreldrenes bruk av streng disiplin redusert. De mest signifikante effektene etter behandlingsslutt forble signifikante 6 måneder etter behandlingsslutt, men effektstørrelsene var redusert (Kjøbli & Bjørnebekk, 2013).

Effektene av BPT i skoler og barnehage var begrenset. Sammenlignet med mål ved

behandlingsslutt var effektstørrelsene mindre og den signifikante effekten lavere 6 måneder etter behandlingsslutt. Selv om effektene gikk ned over tid, demonstrerte studien at en korttids manualbasert intervensjon kan være effektivt for å redusere atferdsproblemer 6 måneder etter behandlingsslutt (Kjøbli & Bjørnebekk, 2013). Oppfølgingsstudien viser imidlertid at BPT ikke er egnet til å redusere atferdsproblemer på skolen eller i barnehagen. Dermed, kan det

36

være fordelaktig å legge til en intervensjon for lærere for å oppnå positive utfall i skole og barnehage (Kjøbli & Bjørnebekk, 2013).

5.2.2 Implikasjoner for praksis

Resultatene fra studien av Kjøbli og Ogden (2012) indikerer at BPT er effektiv for å redusere atferdsproblemer. Familiene som deltok ga også indikasjoner på at dersom BPT blir

tilgjengelig i kommunene, kan en tiltrekke foreldre med høyere utdanningsnivå og

inntektsnivå enn hva som er vanlig i kontakt med tjenester. Familier med høy inntekt ser ut til å trenge like mye støtte som foreldre med lav sosioøkonomisk status. Et relativt høyt antall aleneforeldre, sammenlignet med den generelle populasjonen mottok intervensjon. Dermed kan det tyde på at BPT tiltaler denne gruppen. Funnene i studien tyder også på at

aleneforeldre kan få god hjelp, selv med en kort intervensjon (Kjøbli & Ogden, 2012). Videre er det nyttig å se på langtidseffekter av BPT. Langtidsoppfølging er et viktig kriterium fordi umiddelbare effekter ikke nødvendigvis indikerer vedvarende effekter av intervensjonen (Kjøbli & Bjørnebekk, 2013). Oppfølgingsstudien viser at BPT kan egne seg for å produsere positive utfall på positive foreldreferdigheter, streng disiplin og atferdsproblemer hos barn.

Det er imidlertid begrensede effekter av BPT i skole og barnehage. Det kan dermed se ut til at det vil være gunstig å involvere skolen og barnehagen i intervensjonen.

Videre vil det være interessant å se på hvilke foreldre som får utbytte av en

korttidsintervensjon sammenliknet med en mer omfattende intervensjon. Dette kan være interessant da utvalget i studien av Kjøbli og Ogden (2012) har øvre-middelklasse inntekt, og Lundahl m.fl. (2006) fant at foreldre og barn med lav sosioøkonomisk status fikk mindre utbytte av foreldretrening. Dette vil jeg komme nærmere inn på i drøftingen av hvilke faktorer hos foreldre og barn som kan påvirke behandlingen.

37