Foreldrenes psykiske plager

Reyno og McGrath (2006) fant at mødres psykiske plager påvirker utfallet til

foreldreintervensjoner negativt. De fant at mange av variablene som predikerte respons på foreldretrening er assosiert med mødres psykiske helse, spesielt mødres depresjon. Hvordan

45 depresjon hos foreldre og foreldrenes antisosiale karakteristika modererer effekten av

foreldretrening kan gi informasjon som kan være essensiell for å tilrettelegge foreldretrening på en best mulig måte for disse familiene.

7.2.1 Depresjon hos foreldrene

En faktor som gjentatte ganger har vist seg å påvirke oppdragelseskvalitet er foreldrenes depresjon. Depresjonens kognitive, affektive og atferdsmessige aspekter kan øke

sannsynligheten for tvingende samhandling mellom foreldre og barn (Reuben & Shaw, 2015).

Dermed er det viktig at foreldretrening som retter seg mot barn med atferdsproblemer egner seg for å hjelpe foreldre som har depresjon. I en metaanalyse fant Reyno og McGrath (2006) at mange av variablene som predikerte respons på foreldretrening er assosiert med mødres psykiske helse, spesielt mødres depresjon. Mødres depresjon er videre funnet å være høyt korrelert med andre former for psykopatologi, sosioøkonomiske vansker, det å være aleneforelder, og rapportering av stress og negative livshendelser. Mødre med depresjoner rapporterer også økt stress og mer alvorlige atferdsproblemer hos barna (Reyno & McGrath, 2006).

Kjøbli, Nærde, Bjørnebekk og Askeland (2014) undersøkte om mødres depresjon og angst påvirket effektiviteten av BPT i Norge. Deltakere inkluderte 216 familier som ble randomisert til BPT eller en sammenligningsgruppe. Sammenligningsgruppen mottok ordinære tjenester, og studien benytter det samme utvalget som Kjøbli og Ogden (2012).

Resultatene fra studien viste at mors depresjon og angst predikerer fem av åtte utfall, uavhengig av intervensjonen de ble tildelt. Lave nivåer av depresjon og angst hos mor predikerte lavere atferdsproblemer rapportert av foreldre og lærere, og høye nivåer av depresjon/angst hos mor predikerte høyere lærerrapporterte atferdsproblemer hos de som mottok BPT sammenlignet med sammenligningsgruppen. I atferdsproblemer rapportert av foreldrene var funnene tilsvarende for både BPT gruppen og sammenligningsgruppen, men BPT gruppen gjorde det bedre når mødres depresjon og angst var lave og atferdsproblemer var høye ved behandlingsstart. Dette impliserer at BPT er spesielt fordelaktig når mødrenes nivå av depresjon og angst er lave. En kombinasjon av lave nivåer av depresjon og angst hos mor og høye nivåer av atferdsproblemer kan øke mødres motivasjon, og evne til å bruke treningen som blir gitt i BPT. Effektiviteten av BPT ser altså ut til å bli redusert av mødres

46

nivå av depresjon og angst. Funnene indikerer at mødres psykiske plager negativt påvirker utfallet av foreldretreningsintervensjoner (Kjøbli m.fl., 2014).

Kjøbli m.fl. (2014) fant videre at mer omfattende foreldretreningsintervensjoner kan være mer gunstig for mødre med høye nivåer av depresjon og angst. Mer omfattende

foreldretreningsintervensjoner åpner for mer varierte prosessferdigheter, skreddersydd tempo, og intervensjonens innhold kan være bedre egnet til å passe behovene til mødre med høye nivåer av depresjon og angst enn korttidsintervensjoner. Imidlertid kan også en fleksibel men kort tilnærming som tar for seg mødrenes psykiske plager være effektivt, og det kan være flere muligheter for å oppnå positive foreldretreningsutfall hos mødre med psykiske plager (Kjøbli m.fl., 2014).

Sigmarsdóttir, DeGarmo, Forgatch og Guðmundsdóttir (2013) evaluerte PMTO i en Islandsk randomisert-kontrollert studie. Observert foreldrepraksis ble brukt som utfallsmål på resultatet av behandlingen. Hvilke risikofaktorer som modererte behandlingseffekten ble også

undersøkt. Utvalget ble rekruttert fra fem kommuner i Island, og inkluderte 102 deltakende familier som hadde barn med atferdsproblemer. Familiene ble randomisert til individuell PMTO (n = 51) eller ordinære tjenester (n = 51). Barna var fra fem til tolv år, og 73 % av barna var gutter.

Evaluering av hvilke risikofaktorer som modererte behandlingseffekten viste at mødre som hadde økt nedstemthet/depressivt humør i PMTO gruppen viste økning av positiv

foreldrepraksis sammenlignet med mødre som hadde økt nedstemthet/depressivt humør i sammenligningsgruppen. Dette funnet tyder på at PMTO forebygget den hemmende effekten depresjon hadde på mødres foreldrepraksis. Resultatene tyder altså på at PMTO er fordelaktig for mødre med økte depressive symptomer. Dette tyder på at foreldretrening, i dette tilfellet PMTO, reduserer den negative påvirkningen depresjon kan ha på foreldrepraksis. Dermed kan det se ut til at PMTO egner seg for mødre med depressive symptomer (Sigmarsdóttir m.fl., 2013).

Hagen og Ogden (2017) gjennomførte en ikke-randomisert studie av 331 familier i Norge, med 85 (26 %) jenter, og 246 (74 %) gutter fra 3-12år med klinisk nivå av atferdsforstyrrelse.

Inntaket av barna i studien var basert på klinisk bedømming. I studien undersøkte de hvilke faktorer hos barn, familie og terapi som predikerer endringer i barnets atferd når en følger individuell PMTO. På familienivå undersøkte de effekten av sivilstatus, symptomer av

47 depresjon og angst hos mor og far, og forbedring av foreldreferdigheter på atferdsmessig utfall. Mor og fars symptomer av depresjon og angst predikerte verken lærervurdert eller foreldrevurdert eksternalisert atferd og sosial kompetanse. Dette kan tyde på at moderate symptomer av depresjon hos mor og far ikke påvirker familiens utbytte av foreldretreningen negativt (Hagen & Ogden, 2017). I samsvar med de positive effektene av individuell PMTO på foreldrenes psykiske helse, fant Kjøbli m.fl. (2013) at gruppebasert foreldretrening hadde positiv effekt på foreldrenes symptomer av angst og depresjon. Dette viste seg rett etter behandlingsslutt og seks måneder etter behandlingsslutt.

Kjøbli m.fl. (2014) fant at effektiviteten av BPT blir redusert av mødres angst og depresjon.

Funnene indikerer at mødres angst og depresjon negativt påvirker utfallet av BPT. Videre fant Kjøbli m.fl. (2014) at mer omfattende foreldretreningsintervensjoner kan være mer gunstig for mødre med angst og depresjon. Dette samsvarer med funn fra Sigmarsdóttir m.fl. (2013) og Hagen og Ogden (2017). Sigmarsdóttir m.fl. (2013) fant større endring i foreldrepraksis hos mødre som hadde økt depressivt humør i PMTO gruppen relativt til mødre som hadde depressivt humør i sammenligningsgruppen. Dermed ser det ut til at PMTO kan forebygge den hemmende effekten av depresjon på mødres foreldrepraksis, og PMTO kan egne seg for mødre med depressive symptomer. Hagen og Ogden (2017) fant at depresjon hos mor og far ikke predikerte noen av utfallene av foreldretrening. Dette kan tyde på at moderate problemer hos foreldre ikke påvirker utbyttet familiene fikk av foreldretreningen. Det er imidlertid ingen kontrollgruppe i denne studien, dermed kan PMTO ha virket forebyggende på den hemmende effekten av depresjon, sammenlignet med ordinære tjenester i likhet med funnene fra

Sigmarsdóttir m.fl. (2013).

Funnene tyder dermed på at PMTO egner seg for foreldre med depressive symptomer. Det ser også ut til at lengden på foreldretreningen har en betydning for foreldrenes depressive

symptomer, da depressive symptomer hos mor modererte effekten av BPT. Videre fant Kjøbli m.fl. (2013) at gruppebasert PMTO hadde en positiv effekt på foreldrenes psykiske helse.

Dermed kan det se ut til at PMTO i gruppe også egner seg for denne gruppen. Dette gir mulighet for at flere barn og familier i målgruppen kan få tildelt intervensjonen.

Reyno og McGrath (2006) diskuterer at studier som baserer seg på selvrapporter fra mødre kan være misvisende, da positiv vurdering av barnets atferd etter behandling primært kan oppstå som en funksjon av å delta i behandling. Mødrenes depresjon kan ha påvirket deres persepsjon av barnets atferd, og en reduksjon i mødrenes depresjon kan resultere i en

48

forbedring i rapportering i barnets atferd. Sigmarsdóttir m.fl. (2013) ser imidlertid på forbedring i foreldrepraksis gjennom observasjon. Dermed oppstår ikke denne effekten av selvrapportering.

7.2.2 Foreldres antisosiale karakteristika

SIL-modellen antyder at foreldretrening kan ha større innvirkning på foreldre som har høyere relativt til lavere nivåer av antisosiale karakteristika fordi deres foreldrepraksis er mindre effektiv, og de kan dermed ha større utbytte. På den andre siden antyder tidligere studier at individer med antisosiale karakteristika kan være mindre mottakelige for psykologiske intervensjoner (Wachlarowicz m.fl., 2012). Blant annet har Davidson m.fl. (2009) funnet at kognitiv atferdsterapi (CBT) ikke forbedret utfallet mer enn ordinær behandling for menn med antisosial personlighetsforstyrrelse.

Wachlarowicz m.fl. (2012) undersøkte om foreldres antisosiale karakteristika modererer effekten av PMTO ved observert foreldrepraksis to år etter oppstart av intervensjonen. Et randomisert eksperimentelt design ble benyttet. Utvalget bestod av nylig gifte biologiske mødre og stefedre til barn i risiko. 67 av de 110 deltakende familiene ble tilfeldig fordelt til PMTO, og 43 familier ble fordelt til en kontrollgruppe, kontrollgruppen mottok ingen intervensjon. Familiene ble rekruttert fra et byområde via annonser i flere medier (Wachlarowicz m.fl., 2012).

Resultatene fra studien viste at PMTO resulterte i en reduksjon av tvingende foreldrepraksis hos mødre og stefedre to år etter behandlingsstart. Ettersom foreldrenes nivå av antisosiale karakteristika var høyere ved behandlingsstart, var også reduksjonen av tvingende

foreldrepraksis større (Wachlarowicz m.fl., 2012). Det ser dermed ut til at foreldre som har høyere, relativt til lavere, nivåer av antisosiale karakteristika kan ha større utbytte av PMTO.

Denne moderatoreffekten ble funnet for begge foreldre samlet og separat. I kontrast til dette, økte tvingende foreldrepraksis over tid i kontrollgruppen når foreldrene hadde høye nivåer av antisosiale karakteristika (Wachlarowicz m.fl., 2012). Dette indikerer at PMTO har en positiv effekt på tvingende foreldrepraksis hos foreldre med antisosiale karakteristika. Foreldrene i PMTO gruppen viste også større økning av positive foreldreferdigheter to år etter

behandlingsstart når det ble sammenlignet med resultatene til kontrollgruppen. Denne intervensjonseffekten var imidlertid ikke moderert av foreldrenes antisosiale karakteristika (Wachlarowicz m.fl., 2012).

49 Funnene fra denne studien støtter effektiviteten av PMTO som en forebyggende intervensjon for barns atferdsproblemer. Funnene tyder også på at foreldre med antisosiale karakteristika er formbare og dermed kan ha stor nytte av foreldretrening. Foreldrene vil dermed forme sin foreldrepraksis, som igjen kan påvirke barnas atferdsproblemer (Wachlarowicz m.fl., 2012).

Foreldrene som hadde en omfattende fortid med antisosiale aktiviteter, viste hyppig tvingende samhandling, ga etter for barnas kontroll, og som brukte negativ disiplin, så ut til å få større utbytte av PMTO intervensjonen. Dermed kan det tyde på at PMTO har effekt, og de som sliter mest med det PMTO behandler har størst utbytte av denne intervensjonen

(Wachlarowicz m.fl., 2012). Dataene fra studien indikerer at atferdsintervensjoner som fremmer tilegnelse og bruk av positive foreldreferdigheter resulterer i reduksjon av barnas atferdsproblemer når det blir gitt til foreldre som utviser antisosiale karakteristika. De som fikk størst utbytte av PMTO var foreldre med høye nivåer antisosiale karakteristika eller tvingende samhandling (Wachlarowicz m.fl., 2012). Dermed kan det se ut til at denne intervensjonen, altså en omfattende intervensjon som PMTO, som legger vekt på å redusere barnas problematferd gjennom å utvikle og styrke foreldrenes oppdragelsesferdigheter er passende for å hjelpe disse familiene.