Barnas kjønn

I den norske effektivitetsstudien gjennomført av Ogden og Hagen (2008) indikerte resultatene at PMTO intervensjonen hadde forskjellig effekt på jenters og gutters sosiale kompetanse.

Jentene endret sin score mest. De enkle effektene var ikke signifikante, men det var et lavt

55 antall jenter i studien, og utvalgsstørrelsen var ikke stor nok til å vise statistisk signifikans for interaksjonseffekten mellom kjønn og behandling (Howitt & Cramer, 2014). I de fleste studier som undersøker atferdsproblemer er gutter overrepresentert. De fleste intervensjonsstudier har fokusert på gutter, og intervensjonsstudier som har undersøkt gutter og jenter har ikke

inkludert tilstrekkelig mengde med jenter for å rapportere kjønnsspesifikke utfall (Kjøbli &

Ogden, 2009). Dermed er det interessant å se nærmere på hvilken effekt evidensbasert foreldretrening har for jenter.

Kjøbli og Ogden (2009) undersøkte kjønnsforskjeller før PMTO behandling i Norge og om kjønnsforskjeller predikerte atferdsendringer fra før behandlingsstart til behandlingsslutt.

Deltakerne i studien bestod av 323 familier med barn i alderen 4 til 12år, 87 (26.9 %) av barna i studien var jenter. Inntaket var basert på klinisk bedømming. Ved inntak scoret jentene lavere på foreldre- og lærerrapportert eksternalisert problematferd. Foreldrerapporter indikerte imidlertid at det var flere jenter i klinisk nivå av eksternalisert atferd sammenlignet med gutter, lærerrapporter på den andre siden, indikerte at det var flere gutter i klinisk nivå av eksternalisert atferd. Det kan dermed se ut til at jenters eksternaliserte atferd kan være mer kontekstavhengig i et klinisk utvalg, da de viste mer eksternalisert atferd hjemme enn på skolen. Det var bare små forskjeller mellom foreldre og lærerrapportert eksternaliserende atferd hos gutter. Da foreldrerapporter indikerte at flere jenter var innen klinisk nivå på tross av lavere score på eksternalisert problematferd, er dette fordi klinisk nivå er bestemt av kjønnsspesifikke standardiserte scorer (Kjøbli & Ogden, 2009). Det kan videre tenkes at jenters antisosialitet ikke blir like godt reflektert som gutters antisosialitet (Nordahl m.fl., 2005). Og lærerne kan ha rapportert mindre eksternaliserende problemer hos jentene i tråd med det Solholm (2014) drøfter, at kjønnsforskjellene kan komme av en hyppigere forekomst av aggresjon hos gutter, og at det er mer fokus på dette, også i diagnosesystemene.

Foreldrerapporter viste mer internaliserte problemer hos jentene, i kontrast til dette rapporterte lærerne ingen kjønnsforskjell i internaliserende atferd. Dette kan hentyde til at jenter

fremviser mer internaliserende problematferd hjemme enn på skolen, det kan også tenkes at det kan være vanskeligere for lærere å observere slik atferd i en skolekontekst. Det ble ikke funnet noen signifikante forskjeller mellom antall jenter og gutter innen klinisk nivå av internaliserende atferd på foreldre- og lærerrapporter (Kjøbli & Ogden, 2009). Det var ingen signifikante forskjeller mellom foreldrerapporterte komorbide forstyrrelser hos gutter og

56

jenter. Lærerrapporter indikerte imidlertid at færre jenter enn gutter hadde komorbide forstyrrelser (Kjøbli & Ogden, 2009).

Lærere rapporterte at jentene var mer sosialt kompetente enn guttene, men foreldrerapporter viste ingen kjønnsforskjeller i sosial kompetanse. Kjøbli og Ogden (2009) drøfter at dette kan virke som en beskyttende faktor for jenter, da sosial kompetanse er funnet å være relatert til positive utfall som høyere nivå av akademisk ytelse, og lavere nivåer av eksternaliserende og internaliserende atferd. Som vist tidligere virker også sosial kompetanse som en beskyttende faktor for utvikling av atferdsproblemer (Ogden, 2016).

Ved behandlingsslutt fant Kjøbli og Ogden (2009) at jenter forbedret seg mer enn gutter i scorer på lærerrapportert eksternaliserende atferd og sosial kompetanse. Det kan se ut til at effektene av PMTO er lettere å generalisere fra hjemmet til skolen hos jenter. Kjøbli og Ogden (2009) forklarer dette videre ved at jenter kan respondere bedre til positiv involvering, oppmuntring og ros enn gutter, noe som er sentrale elementer i PMTO, og kan være spesielt relatert til sosial kompetanse. Det ble ikke funnet noen kjønnsforskjeller i de

foreldrerapporterte variablene. Videre ble det ikke funnet noen kjønnsforskjeller hos barn som reduserte eksternalisert eller internalisert atferd fra klinisk til ikke-klinisk nivå fra

behandlingsstart til behandlingsslutt (Kjøbli & Ogden, 2009).

Jenter var altså ikke i mer risiko enn gutter ved inntak til behandling, og PMTO ser ut til å være omtrent like effektivt for gutter og jenter. De få kjønnsforskjellene i endring av problematferd etter å ha mottatt PMTO indikerer at jenter drar mer fordel av behandlingen enn gutter (Kjøbli & Ogden, 2009). Videre drøfter Kjøbli og Ogden (2009) at større reduksjon av eksternaliserende atferd hos jenter som følger PMTO kan ses i lys av studier som viser at jenter generelt viser raskere reduksjon av eksternalisert atferd i barndommen. Påvirkningen ser imidlertid ikke ut til å være begrenset til barn som er yngre enn åtte år. Interaksjonen mellom alder og kjønn predikerte ingen av utfallsvariablene, noe som indikerer at det ikke var noen kjønnsforskjell i hvordan alder predikerte endring. Siden det ikke ble funnet noen kjønnsforskjeller i atferdsendring hos barn som var yngre eller eldre enn åtte år, antydes det at PMTO kan være virke like bra for gutter som for jenter for alle barn i spennet 4 til 12års alder (Kjøbli & Ogden, 2009).

Disse funnene tyder på at PMTO også vil være effektivt for jenter. Det ser ut til at PMTO er en fleksibel intervensjonsmodell som er i stand til å møte familienes behov, uavhengig av

57 barnets kjønn. Ogden og Hagen (2008) fant indikasjoner på at jenter forbedret seg mer på foreldrerapportert sosial kompetanse. Dette kan tyde på at PMTO hadde forskjellig effekt på barnas sosiale kompetanse, men da det ikke er forskjeller i lærerrapportert sosial kompetanse kan det se ut til at dette er begrenset til hjemmet. Kjøbli og Ogden (2009) fant at jenter forbedret seg mer på lærerrapportert eksternaliserende atferd og sosial kompetanse. I kontrast til funnene fra Ogden og Hagen (2008) kan det se ut til at det er lettere å generalisere

effektene av PMTO til skole for jentene. Kjøbli og Ogden (2009) fant også at lærerne rapporterte at jentene var mer sosialt kompetente enn guttene ved inntaket til studien, og at dette kan virke som en beskyttende faktor for jentene.

Kjøbli Ogden (2009) fant at jenter forbedret seg mer på lærerrapportert sosial kompetanse, og forklarer at jentene kan forbedre seg mer enn guttene på lærerrapportert sosial kompetanse ved at jenter kan respondere bedre til positiv involvering, oppmuntring og ros enn gutter, noe som er sentrale elementer i PMTO, og kan være spesielt relatert til sosial kompetanse. Dette er i tråd med funnene til Ogden og Hagen (2008), da begge fant en forbedring i sosial

kompetanse. Det ser altså ut til at PMTO er en hensiktsmessig intervensjon for jenter, og at de kan få litt bedre utbytte av PMTO enn gutter.