Gruppebasert PMTO

Gruppeopplæring kan være hensiktsmessig for foreldre som har noenlunde likt utgangspunkt.

Dette kan gi mulighet til samhold og fellesskap som kan øke mestringsmotivasjonen (Vogt, 2016). Ved å tilby gruppebasert foreldretrening kreves færre ressurser, og det kan øke

rekkevidden og tilgjengeligheten til intervensjonen (Kjøbli, Hukkelberg & Ogden, 2013). Når foreldrene får tilbud om å delta i gruppeopplæring vil ulike foreldreferdigheter presenteres i en fast rekkefølge sammen med andre foreldrepar. Hovedforskjellen mellom PMTO i gruppe og individuell PMTO er at antall ganger, og innholdet er bestemt på forhånd. Dermed blir tilbudet i mindre grad tilpasset karakteristika til den enkelte familie (Askeland & Apeland, 2014).

31 5.1.1 Virkningen av gruppebasert PMTO

Kjøbli m.fl. (2013) ser på virkningen av gruppebasert PMTO umiddelbart etter behandling, og seks måneder etter behandlingsslutt i en randomisert-kontrollert studie. I studien deltok 137 familier, barna var 2-12år ved inntak, og 63.5 % av barna var gutter. Gjennomsnittlig årlig bruttoinntekt var 509,609 NOK (SD= 347,701) som representerer middel til

øvre-middelklasse inntekt. 66 (48.2 %) av barna bodde med begge biologiske foreldre, 21 (15.3 %) bodde med foreldre som var gift eller samboer med en annen voksen, og 50 (36.5 %) bodde med aleneforeldre. Familiene ble rekruttert fra forskjellige kommuner i Norge når de søkte hjelp for barn med atferdsproblemer. Intervensjonen ble tilbudt basert på kliniske

bedømmelser, og barn som viste atferdsproblemer kvalifiserte seg for å delta i studien.

Familiene ble tilfeldig fordelt på gruppebasert PMTO eller en sammenligningsgruppe.

Gruppebasert PMTO bestod av 12 ukentlige økter som varte i 2.5timer (totalt 30 timer), som er omtrent det samme antall timer som fullskala PMTO terapi (M = 28 timer). PMTO

gruppene bestod av maks 16 deltakere pr. gruppe. Intervensjonen er manual- og

prinsippbasert og direkte avledet fra individuell PMTO. Alle foreldregruppene i studien ble ledet av to PMTO terapeuter. Familiene i sammenligningsgruppen mottok andre former for rådgivning, men 33 (51 %) av familiene som ble randomisert til sammenligningsgruppen mottok ingen annen intervensjon (Kjøbli m.fl., 2013).

Kjøbli m.fl. (2013) fant at gruppebasert foreldretrening hadde en positiv innvirkning på foreldrenes vurdering av barnets eksternaliserende atferd, sosiale kompetanse, egen psykiske helse (depresjon/angst) og foreldrepraksis både ved behandlingsslutt og oppfølging seks måneder senere. Gruppebasert foreldretrening fremviste en signifikant positiv effekt på klare forventninger fra foreldrene og sosial kompetanse vurdert av lærerne ved behandlingsslutt, men det var imidlertid ingen forskjell mellom gruppen som fikk foreldretrening og

sammenligningsgruppen ved disse målene i oppfølgingen seks måneder etter behandlingsslutt.

Det var heller ingen signifikant forskjell mellom gruppene når det gjaldt lærervurdert eksternalisert atferd. Disse funnene antyder dermed at effekten av gruppebasert foreldretrening ikke nødvendigvis overføres til skoler og barnehager.

Studien indikerer at gruppebasert foreldretrening effektivt reduserer atferdsproblemer og at effekten vedvarer opp til seks måneder etter behandlingsslutt. Det var en overrepresentasjon av aleneforeldre, og 36.5 % av barna i studien bodde med aleneforeldre. Med en slik

32

overrepresentasjon av aleneforeldre kan det være problematisk å generalisere funnene. Kjøbli m.fl. (2013) trekker imidlertid frem denne overrepresentasjonen av aleneforeldre i studien som interessant, da det å være aleneforelder tidligere er vist å være en risikofaktor for barn med atferdsproblemer. Det var også en begrensning når det gjaldt inntektsnivå, da utvalget hovedsakelig var fra middel til øvre middelklasse (Kjøbli m.fl., 2013).

I en metaanalyse av Lundahl, Risser og Lovejoy (2006) hvor de evaluerte om

foreldretreningsprogram modifiserer barnas problematferd og foreldres atferd og persepsjon av barna, fant de at foreldre og barn med lav sosioøkonomisk status fikk mindre utbytte av foreldretreningen enn de som hadde høy sosioøkonomisk status. Lundahl m.fl. (2006) kodet familiens sosioøkonomiske status inn i to grupper, nemlig «vanskeligstilte» (lav

sosioøkonomisk status) og «ikke-vanskeligstilte» (Høy sosioøkonomisk status) basert på familiens inntekt, utdannelse og informasjon om yrke hvor det var tilgjengelig. Dermed kan inntektsnivået til utvalget i studien av Kjøbli m.fl. (2013) ha påvirket resultatet i en positiv retning.

Lundahl m.fl. (2006) fant at lav sosioøkonomisk status hos familiene den mest fremtredende moderatoren for foreldretrening. De fant imidlertid at individuell foreldretrening ga bedre resultater enn gruppebasert foreldretrening for grupper med lav sosioøkonomisk status. Det er imidlertid ulike synspunkter når det gjelder å strukturere foreldretreningen til familier med lav sosioøkonomisk status. Disse familiene kan ha mangel på sosial støtte, og gruppebasert foreldretrening kan gi sosial støtte, som videre forventes å øke effektiviteten av

intervensjonen. På den andre siden kan individuell foreldretrening i større grad tilpasses den enkelte familie. Lundahl m.fl. (2006) konkluderer med at familier med lav sosioøkonomisk status bør få individuell foreldretrening.

5.1.2 Implikasjoner for praksis

Det kan altså se ut til at gruppebasert foreldtrening kan være et godt alternativ til individuell foreldretrening for noen familier, da det reduserer atferdsproblemer og effekten blir delvis opprettholdt seks måneder etter behandlingsslutt (Kjøbli m.fl., 2013). Dette kan være nyttig da flere kan få utbytte av intervensjonen. Dersom flere får tilbud om en intervensjon kan det forebygge dårlig helse mistilpasning som voksen, som barn med atferdsproblemer er i risiko for å utvikle hvis de ikke mottar virksomme tiltak (Moffitt & Scott, 2008). Det fremkom imidlertid ingen signifikante forskjeller i endring av problematferd på skolen mellom

33 gruppene seks måneder etter intervensjonen. På bakgrunn av dette kan det tenkes at det burde vært mer samarbeid med skole i forbindelse med intervensjoner knyttet til barnas

atferdsproblemer. En mulighet kan være å sette i gang intervensjoner i skolen parallelt med et foreldretreningstiltak. I oppfølgingsstudien av individuell PMTO ett år etter behandlingsslutt, fant Hagen m.fl. (2011) redusert lærervurdert problematferd og økt lærervurdert sosial

kompetanse hos familiene som møtte opp til behandling minst to ganger. Det kan dermed tenkes at seks måneder er for kort tid for å vise endringer i lærervurdert problematferd og sosial kompetanse.

Det er viktig å vurdere hvilke familier en bør tilby gruppebasert foreldretrening, da det ser ut til at dette ikke er optimalt for alle familier. Lundahl m.fl. (2006) fant at familier med lav sosioøkonomisk status ikke får det samme utbyttet av foreldretrening i gruppe. Dermed kan disse familiene ha behov for individuell foreldretrening. I studien til Kjøbli m.fl. (2013) bestod utvalget av familier fra middel til øvre middelklasse, noe som kan ha påvirket resultatene i positiv retning. Resultatene indikerer imidlertid at gruppetrening kan være effektivt for dette utvalget, og at gruppebasert foreldretrening dermed kan ses som et godt alternativ for denne gruppen.

Utvalget i studien til Kjøbli m.fl. (2013) hadde en overrepresentasjon av aleneforeldre. I oppfølgingsstudien til Hagen m.fl. (2011) ble det funnet at familier med to foreldre som mottok individuell PMTO viste større reduksjon i aversiv atferd. Funnene fra Kjøbli m.fl.

(2013) tyder imidlertid på at gruppebasert PMTO kan egne seg for aleneforeldre.