Lenge tenkte jeg at nølingen, både informantenes og min egen, først og fremst vitnet om det som ikke fant sted. Først etter hvert gikk det opp for meg at den og var noe, at den var tettpakket med hendelser. Det første som slo meg, var hvor intens den var.
Nølingen fremstod som nesten smertefull, og minnet om noe mer enn min sedvanlige uvillighet med å komme i gang med kjedelig eller vanskelig arbeid. Jeg begynte å lure på om den hadde noe med temaet for undersøkelsen å gjøre, at temaet var for stort, uhåndterbart. Jeg hadde selvsagt lenge vært klar over, og undervist i, den diffuse, men
___
70
og opphøyde, posisjonen kunsten har fått: «Kunsten og kulturen skal både fortrylle og forstyrre organisasjoner og mennesker og de rasjonalistiske og byråkratiske trekk ved samfunnet. Kunst skal sprenge rammer, stimulere til å stille nye spørsmål og skjerpe vår kritiske sans.» (Grund, 2008, s. 16). Jeg begynte å lure på om nølingen var knyttet til dette, til forståelsen av kunst og kultur som en «selvinnlysende verdi, en verdi med allmenn og universell gyldighet, en verdi som hviler i seg selv. Kunsten forstås som noe som kommer til oss med en bydende kraft.» (Røyseng, 2007, s. 7). Jeg fikk en mistanke om at informantene oppfattet det jeg gav meg ut for å spørre dem om, som fordekte undersøkelser av deres holdninger til større spørsmål enn det hendelsene i det rommet vi beveget oss gjennom, kunne gi svar på, at jeg egentlig undersøkte deres
grunnleggende holdninger til kunst, et spørsmål de kanskje kunne mistenke at det bare fantes riktige eller gale svar på: «When we are pupils, «we are supposed to repeat the already known and add something of our own. This pedagogy leaves us with a thin margin of freedom» (Deleuze, 2011, s.15).
Inntil jeg «overvant» min egen nøling, og begynte å gjøre det jeg hadde planlagt å gjøre, forble nølingen, trass i de konkrete effektene den hadde hatt på min evne til å handle, et abstrakt problem. Nølingen tematiserte, tenkte jeg, epistemologiske problemer, det var kanskje ikke mulig å få «svar» på det jeg spurte om, jeg ville sannsynligvis stå i fare for å få svar som kanskje mest dreide seg om allerede etablerte forhold, altså
eksisterende relasjoner til kunst og kultur, vekten av forestillingen om den «bydende kraften» ville fortrenge øyeblikkene jeg var ute etter, til fordel for reproduksjon av etablerte forestillinger. Inntil videre fremsto nølingen som et konkret utslag av en eller annen fatal feil.
Epistemologiske utfordringer i forskning blir på en eller annen måte ofte behandlet som
«indre» eller interne problemer, vi søker ikke løsningene på dem i den empiriske verden, men i tankene, vi løser dem ved å justere teknikkene vi bruker på å prosessere empirien; eliminasjon av feilkilder, korreksjon av variablenes vekt, ved å fjerne
elementer, tenke på nytt om relevans. Om problemene er å regne som
erkjennelsesteoretiske, abstrakte, bør løsningene også være det. En fordel med
___
71
abstrakte løsninger er at de ikke trenger å etterlate seg spor. Også her hadde det vært fullt mulig å omgå utfordringene nølingen viste til, ved å justere metodene, uten oppstuss, i hemmelighet, vitenskapen er fleksibel sånn: «Method in general is a means by which we avoid going to a particular place, or by which we maintain the means of escaping from it» (Deleuze, 1983, s. 110). I mitt tilfelle kunne jeg ha latt være å nevne nølingen, ikke gi den vekt, sett på den som en ufruktbar fase, justert maskevidden i fangstapparatet mitt, regnet nøling og usikkerhet for ufisk, småfisk, bifangst det ikke bare var mulig, men obligatorisk å se bort fra.
Det ønskede utfallet av henvendelsene til publikum var å få dem til å si ja til å la meg gå sammen med dem mens de beveget seg gjennom utstillingsrommene. I utgangspunktet kan man tenke seg at dette er et forholdsvis enkelt spørsmål å ta stilling til. Og i noen tilfeller virket det som om det var slik, flere av dem jeg kontaktet, svarte nokså
umiddelbart ja eller nei etter at jeg hadde forklart hva formålet var med undersøkelsen, hvordan den skulle foregå. Men i andre tilfeller kunne det virke som om spørsmålet om å være med eller ikke var vanskelig å svare på, ubehagelig vanskelig. I noen få tilfeller gav dette seg til kjenne gjennom en nesten uvennlig knapphet «Nei, det tror jeg ikke», eller kanskje enda mer talende «Nei, dette vil jeg ha for meg selv.», før de vendte meg ryggen, fortsatte med sitt. Mens i andre så spørsmålet om å delta til å utløse noe som kunne minne om kamp mellom motstridende følelser, eller impulser, det var som om de nølte seg frem mot et svar. Innholdet i kampen, tankeprosessen, de konkrete følelsene forble skjulte for meg, jeg måtte nøye meg med de ytre tegnene på at noe foregikk, og at det som foregikk voldte dem besvær, var pinefullt for dem: De nølte, de stotret, beveget seg urolig, rødmet, om de endte med å si ja virket det som et nølende ja, et motvillig ja, om det ble et nei, kunne det nå og da virke som om de hadde det dårlig med å ikke ha sagt ja. Lenge nøyde jeg meg med å notere meg dette: det var
interessant, men lå utenfor det jeg skulle undersøke. Først da jeg var kommet godt i gang med samarbeidet med de informantene jeg klarte å rekruttere, fikk
kommunikasjon å sammenligne med, la jeg merke til at forhandlingene med informantene var bemerkelsesverdig mer intense enn intervjuene «jeg fikk til».
___
72
Egentlig måtte jeg ikke ta stilling til disse hendelsene, designet hadde allerede tatt stilling til dem for meg, de var ikke en del av materialet, hendelsene lå utenfor det jeg hadde planlagt å gjøre, det hadde ikke vært noe å si på om jeg hadde oversett dem, eventuelt nøyd meg med å nevne dem som interessante kuriositeter;
«forhandlingsfasen slo meg som usedvanlig intens». I stedet valgte jeg å inkludere dem, lot dem spille hovedrollen i artikkel nr. 3. Det var to hovedgrunner til dette, den ene har jeg nevnt, den påfallende intensiteten i dem og at fornemmelsen av at denne
intensiteten hadde noe med det jeg spurte om å gjøre. Den andre var at deres nøling, ubehaget i situasjonene, slett ikke var fremmed for meg, den syntes tvert imot så altfor kjent, også jeg hadde nølt, følt ubehag overfor situasjonen, fortsatte å nøle, føle ubehag selv om jeg endelig hadde kommet i gang med å handle, gjøre noe. Jeg tror at
informantenes nøling og ubehag, som uventet for meg gav seg tydeligst til kjenne før vi egentlig hadde begynt å samarbeide, åpnet for mer direkte og uformidlet tilgang til hva som kan stå på spill i disse møtene, enn i de samarbeidene som ble gjennomført. Det er neppe mulig å si noe mer definitivt om hva som forstilles å stå på spill enn at det (ofte) knyttes til vesentlige kvaliteter ved det å være menneske: «What is at stake in aesthetic discourse, and in the attempted imposition of a definition of the genuinely human, is nothing less than the monopoly of humanity.» (Bourdieu, 1984, s. 491).
Forhandlingsfasen handlet om å ta stilling til å la noen (meg) kikke noen (informantene) i kortene mens de opplevde (eller erfarte) kunst. De mistenkte, eller var kanskje til og med redde for, at det jeg gav meg ut for å undersøke (som jeg og trodde jeg
undersøkte), hendelsene i gallerirommet, også var en undersøkelse av deres plassering i forhold til et allerede etablert hierarki:
The opposition between the tastes of nature and the tastes of freedom introduces a relationship which is that of the body to the soul, between those who are 'only natural' and those whose capacity to dominate their own biological nature affirm their legitimate claim to dominate social nature. (Bourdieu, 1984, s. 491).
Farene knyttet til å gi (forskeren, vitnet, jeg) tilgang lå kanskje ikke, som jeg kanskje litt naivt hadde trodd, i å bli sett i kortene samtidig som de så på (opplevde) kunst, den lå
___
73
kanskje heller i mistanken om at det som hendte i de konkrete møtene, kunne avsløre (for meg) deres allerede etablerte forhold til kunst.
Det mest interessante ved stemningene og bevegelsene i forhandlingssituasjonene var at de hadde likheter med de stemningene og bevegelsene som også gjorde seg
gjeldende i de samarbeidene det ble noe av: I forhandlingene ble de mulige
informantene tvunget til å ta stilling til om de ville være med på noe hvor de risikerte å eksponere sitt forhold til kunst. Dette valget så i mange tilfeller ut til å vekke følelser av ubehag som gav seg til kjenne som nøling, ambivalens, rødming og kroppslig uro. I de faktiske samarbeidene kunne tilsvarende fornemmelser av uro også gi seg til kjenne, men svakere, tynnere. Det kan være mange forklaringer på forskjellene i styrke: Slik jeg ser det, er det tre som peker seg ut: For det første: Jeg spurte alle, også dem som endte opp med å si nei. Det kan være at de som endte opp med å takke nei til å delta var mer preget av uro enn de som endte med å svare ja. For det andre: Det kan også være slik at forhandlingsfasen og samarbeidsfasene skilte seg fra hverandre på grunn av
rekkefølgen, de mulige informantene var mindre forberedte i forhandlingsfasen, mangelen på forberedelse gjorde dem mer «åpne» enn i samarbeidsfasen, der hadde de i større grad regi selv. For det tredje er det slik at de to fasene er knyttet til to helt forskjellige spørsmål: I forhandlingen spør jeg om de vil delta på dette, hvilket kan sies å være å spørre om de vil dele sitt forhold til det å se på, oppleve kunst, mens samtalen, slik den utspilte seg, sirklet rundt ting i umiddelbar nærhet, verkene, rommene og så videre.
Det var intensiteten i situasjonene og mistanken om at de kanskje aktualiserte allerede etablerte forhold til forestillingen kunst, som gjorde at jeg inkluderte dem og gjorde et selvstendig poeng av å inkludere dem. Slik jeg så dem, gav hendelsene i
forhandlingsfasen en intens, om enn diffus, tilgang til forbindelsen mellom det
abstrakte nivået – kunsten som institusjon og forestilling – og de konkrete hendelsene i utstillingsrommene enn det samtalene gav. Eksponeringen av forholdet mellom den konkrete situasjonen (mennesker inne i et rom med verk) og institusjonen som
«rammer inn» situasjonen, eller mellom det konkrete (kunsten i rommet, rommet og
___
74
situasjonen) og det abstrakte (kunsten som forestilling) er, tror jeg, det mest
interessante «funnet» i dette arbeidet: Møtene så ut til å finne sted i mellomrommene mellom forestilling og virkelighet, styrkeforholdene mellom dem så ut til å variere, men ofte (jeg talte ikke, jeg kodet ikke) kunne det virke som om forestillingene om kunsten, om dens verdi, funksjon, effekt – abstrakte og generelle forestillinger – kom i veien for møtene med den utstilte kunsten. Og ingen steder var trykket fra forestillingene mer intenst til stede enn i forhandlingene. Slikt sett er det mulig å si at det mest intense problemet avhandlingen produserte – forholdet mellom kunsten og institusjonen, mellom det som fant sted mens vi var sammen i utstillingsrommene, og det som allerede hadde funnet sted, fortsatte å finne sted – antagelig hadde forblitt
neglisjerbart for meg om jeg hadde behandlet forhandlingene som ikke-relevante, om jeg hadde sett bort fra dem.