Jeg har allerede en god stund forholdt meg til kulturpolitikk. Min forståelse av feltet og måtene å omtale det på i forskningen er i stor grad preget av toneangivende norske kulturpolitikkforskere, særlig har bidragene til Mangset (1992) og Vestheim (1995) spilt en sentral rolle for hvordan jeg i flere år har «tenkt» feltet, kanskje først og fremst i forbindelse med undervisning. Deres måte å omtale kulturpolitikken på, Mangsets overordnede systematiserende blikk, Vestheims mer historiserende, kan sies å ha etablert en slags grunnleggende forestilling om hvordan man som forsker forholder seg til kulturpolitikk, kanskje først og fremst ved at de begge så ut til å mene at
kulturpolitikkforskning måtte sees på som knyttet til et kulturpolitisk praksisfelt for å
«regnes som kulturpolitikkforskning» (Mangset, 1999, s. 11). Dette synspunktet, selv om det senere har blitt noe modifisert, hadde lenge betydelig innflytelse over hvordan jeg selv tenkte om hva som kunne sies å utgjøre forskningsområdet «kulturpolitikk».
Deres innflytelse over min forståelse av hva kulturpolitikkforskning kunne sies å være, ble ikke svekket av at begge har levert betydelige forskningsmessige bidrag i
skandinaviske og internasjonale kulturpolitikktidsskrifter, og at begge i mange år
arbeidet ved samme institusjon som meg, det som den gang het Høgskolen i Telemark.
De innledende lesningene var preget av at jeg ville sette meg inn i «midten» av
kulturpolitikkforskning. Kulturpolitikkforskning, i den forstanden Mangset og Vestheim ser ut til å forstå den, og som også jeg har kommet til å få inntrykk av at for en stor del stemmer etter de siste årenes lesning, er en virksomhet som beskjeftiger seg med
___
19
bevegelser, endringer og begivenheter som har foregått, foregår innenfor, eller er relevant for et definert område av samfunnet, kultursektoren (Mangset og Hylland, 2017, ss. 21-23). At det er slik, er antagelig en følge av en rekke faktorer, en viktig en kan være fagfeltets relativt sett korte historie, forskningens oppgave har og vært knyttet til å etablere et forskningsfelt (Mangset, 2020). Den svenske idehistorikeren My Klockar Linder gjør i sin avhandling Kulturpolitik Formeringen av en modern kategori (2014) rede for hvordan kulturpolitikken ble et eget forskningsfelt, med sin egen måte å ordne sin gjenstand på. Antagelig lar det seg gjøre å tenke at dette feltet kunne vært annerledes, som kanskje Sigrid Røyseng gjorde da hun lanserte sin enkle og svært instruktive firefeltstabell over mulige måter å forstå kulturpolitikk på (Røyseng, 2014, s.
5). Røyseng hevder der at kulturpolitikk ofte har blitt forstått på en noe snever måte i kulturpolitikkforskningen. Jeg konsentrerte likevel lesningen rundt denne relativt eksklusive måten å forstå kulturpolitikkforskning på, først og fremst siden det kan se ut som om den tar stor plass, spiller en sentral rolle for toneangivende deler av
forskningsfelleskapet. Ambisjonene for min lesning av denne litteraturen har hele tiden vært dobbel, på den ene side et ønske om, et behov for, å lese meg opp på denne forskningen for å bygge på den i etablering av egne forskningsproblemer, altså bruke den som empiri, og på den andre siden vurdere det teoretiske grunnlaget for den og hvilke fremgangsmåter og analysestrategier som benyttes i den.
En betydelig andel av forskningslitteraturen handler om strukturelle trekk ved kulturpolitikken, hvordan den vokste frem (den blir i stor grad behandlet som et
etterkrigsfenomen), hvordan den har blitt organisert, hvordan den gjennomføres, samt fremstillinger av generelle innholdsmessige tendenser i politikken og hvordan disse henger sammen med allmenne politiske, sosiale og samfunnsmessige bevegelser og utvikling. Bidragene er ikke sjeldent preget av å være store, syntetiserende sveip, store spørsmål om struktur, organisering og politisk innretning er besvart via omfattende studier av mangfoldige utvalg av styringsdokumenter og andre politikkrelevante kilder, gjerne over tid. Titlene på et utvalg av dem taler om dette: «The nordic cultural model»
(Kangas og Duelund, 2003); «Nordic cultural policy» (Mangset, Kangas, Skot-Hansen og Vestheim, 2008); «Nordic cultural policies: A critical view» (Duelund, 2008); «Cultural
___
20
policy and democracy: an introduction» (Vestheim, 2012a); «Cultural policy-making:
negotiations in an overlapping zone between culture, politics and money» (Vestheim, 2012b); «Institutionalism, cultural institutions and cultural policy in the Nordic
countries» (Kangas og Vestheim, 2010); «From institutions to events – structural change in Norwegian local cultural policy» (Henningsen, Håkonsen og Løyland, 2015);
«Kulturpolitikkens sedimentering» (Henningsen, 2015); «Konsensus og konflikt i
kulturpolitikken» (Røyseng, 2015); «Organisere for organiseringens skyld» (Blomgren og Henningsen, 2017); «Frå kulturell velferdspolitikk til revisjon og kontroll» (Vestheim, 2018); «The end of cultural policy?» (Mangset, 2018). Denne måten å forholde seg til fenomenet kulturpolitikk på – syntetiserende, beskrivende, definerende – gir seg og til kjenne i noen av de mest innflytelselsrike (lære)bøkene om norsk kulturpolitikk de siste 25 årene: Mangsets Kulturliv og forvaltning (1992); Vestheims Kulturpolitikk i det moderne Noreg (1995); Kvarvs Norsk kulturpolitikk i det 20. århundret: mellom ideologi og pragmatisme (2014) og Mangset og Hyllands Kulturpolitikk Organisering, legitimering og praksis (2017). Kanskje er denne orienteringen i forsknings- og oversiktslitteraturen en naturlig følge av at kulturpolitikkforskning ennå ikke blir oppfattet som et «distinct research field» (Mangset 2020, s. 12)? Om det er slik, er det nærliggende å tenke på at denne delen av forskningslitteraturen har spilt og fortsetter å spille en rolle i arbeidet med å gjøre forskningsfeltet mer selvstendig, gi det akademisk verdighet: Å definere dette politikkområdet, se hvordan det er organisert, hvordan det endrer seg, beskrive og analysere dets dynamikk slik det gir seg til kjenne i politiske vedtak, i hvordan ressursene fordeles, gjennom hvilke eksplisitte mål som gjør seg gjeldende, har sannsynligvis vært en effektiv måte å avgrense denne forskningen fra andre typer kulturforskning og gjøre den til et felt som utmerker seg ved at også det har sine «egne»
gjenstander og fremgangsmåter. Ulempene med dette kan være mange, men er kanskje først og fremst knyttet til at det også kan lukke forskningsfeltet, etableringen av en distinkt innside kan gjøre det vanskeligere å nå inn med nye perspektiver fra utsiden, det kan etablere en ekskluderende doxa, noe som kan være svært uheldig i et såpass lite forskningsfelt som dette ennå kan sies å være.
___
21
Det er vanskelig å overvurdere betydningen de nettopp omtalte eksemplene på forskningslitteratur har hatt for dette prosjektet. Særlig i de innledende fasene spilte disse og andre lignende forskningsbidrag en fundamental rolle for hvordan jeg tenkte:
Min forståelse av fagfeltets, dels implisitte, dels eksplisitte, formulerte oppfattelser av hva legitim kulturpolitikkforskning kunne sies å være, var gulvet jeg stod på, planet jeg både hadde forutsetninger for å oppholde meg på, og som jeg oppfattet meg som forpliktet til å operere i forlengelsen av. Og slik ble det: på et nokså gjennomgripende plan har disse og lignende bidrag fortsatt å spille en viktig rolle for hvordan jeg arbeidet med avhandlingen fra begynnelse til slutt: Jeg har tenkt at jeg arbeidet i forlengelsen av dem, at jeg brøt med dem, opponerte mot dem, forsøkt å utfylle dem. Disse bidragene har vært med meg hele tiden, kanskje aller sterkest i de periodene jeg forsøkte å frigjøre meg fra påvirkningen fra dem.
Men kulturpolitikkforskningen er selvsagt langt mer sammensatt enn det inntrykket jeg kanskje har forsøkt å skape: «Over the last 20 years,» skriver Tobias Harding (2017, s. 8)
«cultural policy research in the nordic countries has matured into a more diverse research field, integrating perspectives from several other fields and disciplines.».
Harding skriver dette med forelegg i den nordiske kulturpolitikkkonferansen som ble avholdt i Helsinki i august 2017. Jeg var og der, og det er ikke vanskelig å være enig i at mange av bidragene var ulike hverandre, og at noen av dem trakk inn temaer som ikke hadde vært behandlet på kulturpolitikkonferanser før, og at de som stod bak dem hadde brukt metoder og fremgangsmåter som også var nye, eller i det minste relativt sjeldne i kulturpolitikksammenhenger. Men Harding antydet og at konferansen var preget av at man kunne dele forskerne som deltok på konferansen inn i to grupper, den ene gruppen betegner han som «a core group of researchers» (Harding, 2017, s. 8), og den andre som forskere med en «løsere» tilknytning til feltet. Hardings betraktning minner om den jeg selv har gjort meg i lesningen av kulturpolitisk forskning i de to tidsskriftene jeg har fulgt spesielt med på de siste årene; International Journal of Cultural Policy og Nordisk kulturpolitisk tidsskrift. Også her er det slik at det er noen temaer som går igjen, og andre som kommer for så å forsvinne igjen, eller opptrer mer sporadisk.
___