Å inkludere forhandlingene i forskningen reiser viktige forskningsetiske spørsmål.
Forhandlingenes fremste siktemål var å avklare om de mulige informantene gav samtykke til å bli virkelige informanter. Ingen av dem, heller ikke de som faktisk ble informanter, gav sitt samtykke til at forhandlingene skulle bli husket, tematisert, bli gjort til forskningsmateriale. Dette medfører at å likevel gjøre bruk av dem, kan sees på som et brudd på en sentral forskningsetisk retningslinje. Spørsmålet om å bruke eller ikke bruke forhandlingene har vært vanskelig for meg, og valget om å inkludere dem ble tatt under tvil og etter samtaler med veiledere og fagfeller, men valget er selvfølgelig mitt og mitt alene. I de neste avsnittene vil jeg gjøre rede for hvorfor jeg valgte å ta dem med, presentere argumentene jeg brukte for å kunne forsvare at de ble inkludert, og til sist hva jeg gjorde for å minimere risikoen for skadelige utfall.
I beste fall kan kanskje forhandlingene bli sett på som en gråsone, et mellomrom, de produserte stoff som hverken var det ene eller det andre, vi hadde ennå ikke begynt samarbeidet jeg inviterte til, vi snakket ennå om mulighetene for det. I ettertid ser jeg at jeg kunne ha spurt dem om de var villige til å la meg «bruke» forhandlingene etter at de var overståtte. At jeg ikke gjorde det, henter sin begrunnelse i at jeg ikke tenkte at
___
75
jeg skulle bruke dem til noe, de var ingenting. Beslutningen om å inkludere dem ble heller ikke gjort på et bestemt punkt, det var heller slik at vanskelighetene med å komme i gang medførte at jeg begynte å arbeide med det jeg ikke fikk til: Hver gang jeg ikke tok kontakt med noen, tok jeg notater av omstendighetene rundt min manglende evne/vilje til å ta kontakt. Hver gang jeg tok kontakt og fikk nei, tok jeg notater fra forhandlingene, hvordan de forløp, hva som ble sagt, hvordan stemningen var. Hver gang jeg tok kontakt og fikk ja, tok jeg og notater fra og om forhandlingene i forkant.
Notatene som handlet om forhandlingene, som jeg ofte fortvilet tenkte på som notater fra et ikke-arbeid, handlet ofte om den forbløffende intensiteten i dem. Først da jeg begynte å transkribere dialogene med informantene, kom jeg til å tenke på dem igjen.
Transkripsjoner er – med hensyn til informasjonsfylde – magre, de tar bare vare på de delene av samtalene som lar seg kode ved hjelp av alfabetet, ikke tonene de ble
avlevert med, gestene som forsterket eller søkte å svekke dem: «``To record the sound sequences of speech'' writes Friedrich Kittler, ``literature has to arrest them in a system of twenty-six letters, thereby categorically excluding all noise sequences.''» (Thrift, 2011, s. 21,*). Da jeg leste avskriftene, ble jeg slått av hvor «flate» lange partier av dem kunne virke, deler av dem fremstod som langsomme, prøvende søk etter en slags samforstand, mellom dem og meg, mellom dem og omgivelsene; som prøvende forsøk på å innfri kontekstuelle føringer, det var som om samtalene beveget seg mot
konsensus, harmoni, i løpet av dem ble vi likere og likere, til slutt var det som om vi vandret fredelig, side om side, i delt respekt for konteksten. Forhandlingene var ikke slik, de bestod ikke av mange ord, det var stort sett jeg som snakket, de svarte ved å nøle, med å bevege kroppene sine, ved å mumle – forhandlingene var fattige på ord, vibrerende av non-verbal kommunikasjon, gester, bevegelser, unngåelser. De var ikke harmoniske. Intensitetene forhandlingene genererte, hang antagelige sammen med det som gjorde bruken av dem etisk utfordrende; siden informantene ikke hadde gitt sitt samtykke til å snakke med meg, var de heller ikke forberedte, henvendelsen var en
* Referansen til Kittler er ufullstendig, mangler i Thrifts litteraturliste
___
76
overraskelse, noe ukjent, en forstyrrelse. Da jeg forklarte hva jeg ville, være med dem mens de gikk gjennom utstillingsrommene, tvang jeg dem til å ta stilling til noe som ikke kom fra dem selv. Det uventede presset spørsmålet la på dem, de var antagelig ikke forberedt på å måtte svare på, eller for noe som helst da de entret museet, så ut til å skape en cesur, en pause, en åpning. Det var som om det jeg spurte om, å få lov til å gå med dem mens de beveget seg rundt i utstillingsrommene, var et større og kanskje til og med farligere spørsmål enn det jeg hadde muligheten til å forestille meg. Dette hadde neppe gitt seg til kjenne uten elementet av overraskelse og forstyrrelse, en antagelse de faktiske samtalene kan sies å styrke.
Forhandlingene fant sted. Jeg kunne gjemt dem vekk i tekstmassene, nevnt dem som et kuriøst funn: «forhandlingene om å få gå sammen med informantene i museet var interessante i seg selv, på mange måter mer intense enn dialogene selv». Men å skjule dem slik ville vært å underspille den betydningen de fikk, og derved bryte med idealet om vitenskapelig redelighet. I tillegg til å drøfte inkluderingen av forhandlingene med veiledere og kolleger vurderte jeg også å gjøre bruk av dem opp mot relevante
forskningsetiske retningslinjer slik disse er formulert av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Retningslinjene er klare med hensyn til det som kan sies å være hovedregelen når det gjelder å innhente samtykke:
«Når forskningen omhandler personopplysninger, må forskeren både informere og innhente samtykke fra dem som deltar i forskningen eller er gjenstand for forskning.
Samtykket må være fritt, informert og uttrykkelig.» (De nasjonale forskningsetiske komiteene u.å) Selv om forskningen min ikke omhandlet personopplysninger, og jeg heller ikke samlet inn data på en måte som ville gjøre det mulig å identifisere
informantene, var dette en retningslinje jeg fullt ut identifiserte meg med og holdt meg innenfor, jeg var nøye med å informere om hvem jeg var, hva jeg forsket på, hvor jeg var ansatt og hva forskningen skulle brukes til, og i hvilken form den ville bli publisert;
informasjonen om dette utgjorde størstedelen av mitt bidrag i forhandlingene.
Retningslinjene gjør også rede for flere unntak fra denne hovedregelen, her vil jeg inkludere de to jeg så på som relevante i mitt tilfelle: «…unntak kan være aktuelt i situasjoner der […] opplysningene som behandles er lite sensitive, og der forskningen
___
77
samtidig har en nytteverdi som klart overstiger ulempene som kan påføres
deltakerne.». Jeg var nokså sikker på at min bruk av forhandlingene innfridde begge disse kravene: Følelsene, eller intensitetene jeg forsøkte å gjengi, eller skrive ut, ble ikke knyttet til subjektene de passerte gjennom, heller til det som utspilte seg mellom dem og meg, dem og situasjonen, mellom oss alle. Jeg knyttet ikke ubehaget og uroen i forhandlingene til psykiske eller sosiale særegenheter ved informantene. Det som ble gjenstand for min oppmerksomhet, var ikke informantenes biografiske subjektivitet, hvem de var «på forhånd», heller det som utspilte seg mellom oss. Slik jeg så det, som jeg har redegjort for nå, oversteg nytteverdien klart den ulempen som kunne sies å bli påført deltagerne.
I dette kapittelet har jeg brukt mye plass på å gjøre rede for det jeg selv oppfatter som det mest interessante metodegrepene i avhandlingen, at jeg og inkluderte det som lå rundt møtene med informantene. Dette var ikke planlagt, men kan likevel sies å være en ikke helt uventet konsekvens av det teoretiske utgangspunktet for undersøkelsene.
Slikt sett illustrerer dette det intime forholdet mellom teori og metode jeg innledet med å tematisere: teorien kan ha, bør i denne sammenhengen ha, betydning for hva som ligger innenfor og utenfor det som skal undersøkes, og hvordan det skal undersøkes.
Mitt teoretiske utgangspunkt var åpent og prosessorientert, jeg ville unngå å behandle møtene som varierende eksempler på noe jeg på forhånd kunne si at jeg visste hva var, og derved komme i fare for å ekskludere det som ikke passet inn med det «egentlige», det kjente.