Astrup Fearnley Museet, mai 2015:
Et barn stanser ved et skyggespill projisert mot museets betonggulv. Projeksjonen viser fallende ting, skikkelser, biler, hele togsett, master. Skyggespillet går i sløyfe:
Teknologien er enkel, det vi ser er slikt som ikke er, som bare synes om det kontrasteres mot noe annet, et fravær. Da jeg skal til å gå videre inn i utstillingslokalet overhører jeg barnet spørre kvinnen hun er med, som kommer mot henne: – Hva er dette? spør hun og peker mot skyggespillet. Kvinnen gir barnet et dytt i ryggen og svarer: – Det er vanskelig å forstå. Så går også de videre.
(Fra Feltnotater, Astrup Fearnley, mai 2015)
Denne situasjonen fant sted før feltarbeidet hadde begynt, mens jeg ennå
eksperimenterte med å være vitenskapsmann, observatør, trente på å sanse på andre måter enn jeg var vant til. Å «notere ned» situasjonene, eller å skrive dem, var og en del
___
67
av eksperimenteringen, jeg testet ut ulike måter å skrive på, nøkternt opplysende, evokativt, skildrende, ornamentalt, magert, med vekt på ytre bevegelser, eller ved å forsøke på å gjengi, eller gjenskape, stemningen i situasjonene, innsider. Først i forbindelse med arbeidet med den første artikkelen fant jeg notatet om barnet frem igjen. Det som da slo meg, var hvor rik forelegget for notatet var, hvor mange
elementer situasjonen inneholdt: omgivelser, verk, kropper, bevegelser, ytringer, affekter, og hvordan disse beveget seg i forhold til hverandre. Situasjonen besto av elementer, bevegelser og hendelser som var unike og «typiske» på samme tid. Jeg forsøkte å skrive om dette i artikkelen: «Scenen egner seg godt til å illustrere en rekke etablerte «problemområder» i forholdet mellom kunst og publikum. Hvilke er avhengig av hvordan scenen prepareres, eller kvalifiseres.» (Grothen, 2016, s. 140). Jeg tenkte både på teori og metode da jeg skrev dette, kunnskap er et produkt som er avhengig av kriteriene for hva som kan gjelde som produkt, både med hensyn til ontologi, (hva er dette?) og epistemologi (hvordan kan vi gå frem for å få kunnskap om dette?), og jeg konkluderte med et spørsmål: «Hvilke strategier kan vi gjøre bruk av i undersøkelser av en slik sammensatthet, strategier som på den ene side ikke innebærer utilbørlig
reduksjon, og på den andre siden kan bidra til relevant (kulturpolitisk) kunnskap?»
I den første artikkelen var jeg kanskje mest opptatt av hvor bevegelige situasjonene var, hvordan de oppsto, utspilte seg, drev over i andre situasjoner, at de var del av stadig skiftende konstellasjoner mellom ting og mennesker. Å dyrke en her-og-nå-orientering var en måte å unngå å behandle situasjonene som naturlige følger av kontekstene de kunne føres tilbake til, og med dette gå glipp av, eller avvise bevegelser og hendelser som ikke lot seg forene med kontekstene, som ikke syntes relevante. Denne måten å gå frem på, å vektlegge det øyeblikkelige, bevegelsene, var i sterk grad teoridrevet,
igangsatt og vedlikeholdt av lesning som hadde gjort meg kjent med ulike orienteringer som alle, om enn på forskjellige måter, problematiserte fruktbarheten av å tenke på hendelsene som enkle (eller kompliserte) uttrykk for noe som var bestemt på forhånd, som heller la vekt på affekter, (Stewart, 2007) eller intensiteter, (Deleuze og Guattari, 1987, St.Pierre, 2016) Tett på oppløste situasjonene seg i myriader av små bevegelser og intensiteter som så ut til å så tvil om fruktbarheten av å se på dem som bestemte
___
68
typer møter, preget av bestemte måter å erfare på. Den «nye» teorien bidro til en
«underliggjøring» (Mannay, 2010) av situasjonene, de teoretiske begrepene og fremgangsmåtene av-automatiserte impulsene i retning av å behandle hendelsene i dem som variasjoner over et gitt tema.
Jeg ble overrasket over hvor ubehagelig jeg syntes det var å ta kontakt med mulige informanter. Etter hvert oppdaget jeg at det kunne virke som om jeg ikke var alene om dette ubehaget, ubehaget gav seg til kjenne i det som utspilte seg mellom de mulige informantene og meg, ubehaget og spenningene spilte seg ut, beveget seg, fløt mellom oss. Det fikk meg til å lure på om det var for enkelt å vurdere det som hendte mellom informantene og meg, omgivelsene og oss, utelukkende som løpende resultater av noe som fant sted der og da, det lokale. Det var som om de mulige informantene ikke ville bli sett i kortene, eller at de fryktet, eller lurte på om, det å bli sett, eller vurdert, også var å bli sett på måter de ikke hadde kontroll på. Erfaringen av de faktiske møtene bidro til å komplisere ambisjonene om å i stor grad tenke på undersøkelsen som en serie av møter med øyeblikk bestemt av det som kunne sies å være til stede der og da: dem, jeg, kunstverkene, rommene kunstverkene var i, interiørene, eksteriørene og så videre.
Det var som om jeg var vitne til, selv deltok i, ble gjenstand for, en overflod av skiftende bevegelser, eller tilstander. Disse var både slike som virket som om de var pågående og foreløpige resultater av begivenheter og ting som kunne sies å finne sted i et innenfor – i mellomrommene mellom lokalene, verkene, menneskene – men og slike det ikke var mulig å knytte til noe som var umiddelbart tilgjengelig i situasjonene. I artikkel nr. 4 formulerte jeg en løsning som besto i å organisere hendelsene langs to akser, en vertikalt orientert med «struktur» nederst og «transcendens» øverst, begge er
størrelser som kan sies å ligge utenfor, forut for, eller være bakgrunn for vurderinger av de aktuelle situasjonene, og en horisontal akse, et slags intensitets-, hastighets- og bevegelsesspektrum som var ment å omfatte de sansbare kvalitetene slik de gav seg til kjenne i situasjonene; iver, nøling, tale, taushet og så videre:
___
69
Fig. 1.
Den viktigste effekten av modellen var at den, ved å tematisere forholdet mellom
«innenfor» og «utenfor», mellom det som så ut til å finne sted i et «her», og det som så ut til å finne sted i forlengelsen av allerede etablerte forhold, også tematiserte forholdet mellom «kunsten» og «institusjonen», mellom de konkrete gjenstandene, verkene, og de materielle og immaterielle strukturene som hadde skapt og fortsetter å
opprettholde «den spirituelle virkeligheten» verkene er satte til å sveve i. Når jeg leser artiklene nå, ser jeg at de alle fire, riktignok på forskjellige vis, kan sies å ha dette som et underliggende tema, men at det ikke blir trukket frem og egentlig diskutert noe sted.
Slik jeg ser det nå, åpnet modellen og de metodiske konsekvensene av den for mer forskning på dette, jeg vil forsøke å diskutere dette i det kapittelet i kappen som skal handle om arbeidets implikasjoner.