«The relationship between saying and doing is one methodological challenge among many in the social sciences.» (Jerolmack og Khan, 2014, s. 181). Artikkelen «Talk is cheap: Ethnography and the Attitudinal Fallacy» av Jerolmack og Khan var et av de første metodeorienterte litteraturbidragene jeg leste, den gjorde meg kjent med et sentralt grunnlagsproblem i kvalitativ metode, forholdet mellom det som sies, og det som gjøres. Deres poeng er at det som sies om noe, i avhandlingens tilfelle for eksempel om noens forhold til kunst, ofte bærer preg av å være «abstracted from lived
experience» (Jerolmack og Khan, 2014, s. 178). Dette minner oss på at forskjellene mellom det som blir sagt og det som blir gjort kan forbli ubemerket for oss dersom vi lar det kvalifiserte (abstracted) være vår eneste kilde til det hendte.
___
34
Avhandlingen gjør bruk av det som kalles kvalitative metoder, dette var en måte å jobbe på som jeg bare i beskjeden grad var kjent med fra før av. Jerolmack og Khan skriver at kvalitative metoder ofte blir tenkt på som bruk av intervjuer og etnografiske metoder.
Det gjaldt også her. Min egen forståelse av at arbeidet i stor grad ville ha nytte av etnografisk orientert metodelitteratur ble styrket av å lese det innledende kapittelet av Hammersley og Atkinsons bok Ethnography Principles in Practise (2019). Resten av boken gav en fin introduksjon til etnografiske metoder. I begynnelsen av arbeidet hadde jeg og god nytte av Fangens bok Deltagende observasjon (2010).
I artikkelen «Analytical Autoethnography» forsøker Anderson (2006) å avgrense analytisk etnografi fra mer evokative varianter, diskusjonen er interessant og berører relevante problemer for også denne avhandlingen, kanskje først og fremst måter å skrive på og posisjoneringen av forskersubjektet. Begge temaene er gjengangere og berører lignende diskusjoner i andre fagfelt: hva kan kalle seg analytisk, hva er
forskning, og hvordan avgrenser forskningen seg mot det personlige, eller kanskje heller det private? Har kreativitet noen plass i forskningen? Andersons artikkel utløste et raskt svar fra Denzin (2006) som leverte et kraftfullt forsvar for det subjektives plass i
kvalitativ forskning, et forsvar han, i større bredde, også leverer i artikkelen «Critical Qualitative Inquiry» hvor han skriver: «There has never been a greater need for a critical qualitative inquiry that matters in the public sphere. We live in the audit cultures of global neoliberalism.» (Denzin, 2017, s. 8).
De mest interessante problemene i avhandlingen min er knyttet til det som gjerne omtales som «behandlingen» av «dataene», eller empirien, først og fremst situasjonene med informantene mens vi så på kunst. Å forholde seg til dette materialet ble mer komplisert enn det jeg trodde på forhånd, først og fremst fordi ideen om å begrense
«resultatene» av de situasjonene informantene hadde delt med meg til bare å omfatte det som lot seg transkribere, viste seg lite hensiktsmessig. Dette førte til at jeg lette etter og begynte å lese forskningslitteratur som opererte med videre forståelser av hva som kunne regnes som faglig sett interessant i samtaler, situasjoner og hendelser i sammenhenger som kunne minne om de jeg forsket på. I artikkelen «Thinking data with
___
35
Deleuze» (2010) skriver Mazzei om å ikke nøye seg med å behandle stemmen som en produsent av språk, men og som et materiale. Denne utvidende måten å tenke rundt stemme på gjør seg og gjeldende i flere av artiklene hennes, i «A voice without organs:
interviewing in posthumanist research», skriver hun om intervjusituasjoner: «Since
“voice” cannot be thought as existing separately from the milieu in which it exists, it cannot be thought as emanating “from” an individual person.» (Mazzei, 2013, s. 734), en radikal, men og merkelig opplagt måte å tenke om stemmen på. Også St.Pierre (2014) er opptatt av stemmer, av at måtene ting skjer på kan være vel så viktige som hva som skjer. Kanngieser er opptatt av at vi ikke bare skal lete etter lingvistiske
betydninger når vi lytter, men og etter «sonic inflictions [...] to pace, accent and dialect, intonation, frequency, amplitude, and silence.» (Kanngieser, 2012, s. 337). Også Rousell er opptatt av denne vendingen vekk fra å se på stemmen som et instrument som representerer virkeligheten eller essensielle former for subjektivitet (Rousell, 2019, s.
892). Felles for dem jeg har nevnt her, og for andre viktige bidrag som etnografen Stewarts bok Ordinary affects (2007), er at de beveger mulige måter å forholde seg til det ytrede på, måter som også inkluderer kvalitetene i situasjonene (i bred forstand) som ytringene faller i, og som derved også betoner det akutte i dem, at de er løpende og foreløpige resultater av noe pågående, at de er midt i noe.
Mine møter med det jeg skulle forske på fant sted i museer. Også jeg var i bevegelse i dem. Museer, og kanskje særlig kunstmuseer er særegne steder som på noen måter kan sies å forsøke å etablere seg selv som steder hinsides den alminnelige verden. Det finnes en omfattende litteratur om dem, og i den har mange lenge vært opptatt av å formidle nettopp deres særegne status, som for eksempel slik Bataille gjør når han sammenligner effektene omgangen med museenes gjenstander har på det moderne mennesket med før-moderne religiøse ritualer:
På samme måte som når en innfødt fra Elfenbenskysten legger økser av slipt stein fra neolittisk tid i et kar fylt med vann, selv bader i karet og forærer fjærkre til det han tror er tordensteiner (falt ned fra himmelen under lynnedslag), gjør han ingenting annet enn å prefigurere den begeistring og følelse av dyp samhørighet med gjenstandene, som kjennetegner den besøkende på det moderne museum. (Bataille, 2006 [1930], s. 227)
___
36
I litteraturen tenkes ikke sjelden museets særegne status og stemningene i dem ved å vurdere dem som en type sekulariserte kirker (Duncan 1995, Buggeln 2012, Bennett 2015). Ofte har disse betraktningene om forbindelsene mellom det religiøse og kunsten, eller museene, et generelt preg, de peker henimot museenes funksjoner og roller og leser endringene eller utviklingene av dem i lys av større bevegelser som sekularisering, nasjonsbygging, modernisering og så videre. I arbeidet med avhandlingen har det vært viktig å kunne forholde meg til kunstmuseenes egenart som materialitet og forestilling på måter som kan bidra til å kaste lys over de effektene de kan ha på de som besøker dem samtidig som besøkene finner sted. Det er grunn til å tro at disse effektene er et resultat av summen av det som forbindes med museer, og at det derved er vanskelig å forklare dem ved å «hakke» museet opp i sine enkelte bestanddeler for deretter å analysere disse. Jeg tror at jeg kom på sporet av en mulig løsning ved hjelp av Bourdieus bruk av begrepet atmosfære i forbindelse med nettopp museer, han skriver: «the quasi-scholastic atmosphere of the museum» (Bourdieu, 1984 s. 75). Det slående med dette utsagnet er at det, trass i mangelen på presisjon, gir umiddelbar mening, museenes egenart lar seg kanskje best beskrive ved hjelp av begreper som er orientert mot de effektene de har, eller kan ha. Atmosfære er et slikt begrep.