Litteraturen om publikumsundersøkelser er svært mangfoldig, fra undersøkelser som søker å forstå adferden i museene gjennom å måle hvordan tid og rom brukes av
publikum (Tzortzi, 2014, Vincent, 2014, Carbon, 2018, Serrell, 2020), undersøkelser som søker å finne ut av hvordan museets utforming og praksis påvirker publikums
bevegelser (Bourdeau og Chebat, 2001, Macdonald, 2007, Shiner, 2009, Jeanneret, Depoux, Luckerhoff, Vitalbo og Jacobi, 2010, Simonsson, 2014, Sauge, 2015), undersøkelser som søker å finne ut om det er følelsene eller tankene våre som er viktigst når vi blir fascinert av utstillinger (Dahl, Entner, Johansen og Vittersø, 2013), undersøkelser av hvordan vi skaper mening ut av opplevelsene i museene, (Stylianou-Lambert, 2009, Schorch, 2014, Steier, 2014, Steier, Pierroux og Krange, 2015),
underøkelser som tematiserer det faktum at mange ikke oppsøker museer, føler seg eksluderte av dem, (Mason og McCarthy, 2006, Coffee, 2008, Kay og Wong, 2009, Barbosa og Brito, 2012) undersøkelser som undersøker museenes rolle i forhold til å engasjere nye grupper, utvikle nytt publikum, (Deeth, 2012, Black, 2018) eller museene og publikums bruk av sosiale medier (Chung, Marcketti og Fiore, 2014, Wilson-Barnao, 2016, Budge, 2017, Kozinets, Gretzel og Dinhopl, 2017, Billing, 2018, Røyseng, 2020), for å nevne noen av de temaene jeg har vært opptatt av å lære noe om.
Litteraturen om publikum og kunst er ikke sjeldent opptatt av å finne ut av hva som virker, altså å være instrumentell i forhold til «nutidens kulturelle og politiske fokus på
___
39
publikumsinddragelse og deltagelsesstrategier» (Schwartz, 2017, s. 95). Dette betyr at den ikke sjeldent har et preg av å være posisjonert i forhold til kulturpolitiske mål eller andre mål og verdier. Dette medfører at den nå og da kan fremstå som en litteratur som forholder seg til museumsbesøk, eller møter med kunst og kultur, som en egen begivenhetskategori. Mitt prosjekt har på mange måter vært orientert mot å av-kategorisere hendelsene i museene, behandle dem som alminnelige hendelser. Dette har medført at jeg bare i beskjeden grad har gjort eksplisitt bruk av publikumsstudier, men heller har gjort mer indirekte bruk av disse bidragene ved å se på dem som uttrykk som mer spesialiserte og praktiske uttrykk for toneangivende forestillinger om hva museene bør gjøre for oss og hvordan vi kan komme dit hvor de faktisk blir i stand til å gjøre det de bør gjøre. Dette valget betyr ikke at jeg ikke er klar over at mange av de bidragene som kan falle innunder betegnelsen publikumstudier – i bred forstand – forholder seg til, og reiser, mange problemstillinger som er relevante for det jeg har holdt på med i denne avhandlingen. Problemet med dem, sett fra dette prosjektets synspunkt, er at de ofte er innrettet mot å betrakte møter mellom kunst, kultur og publikum som noe for seg selv, mens jeg har forsøkt å betrakte slike møter som ordinære hendelser.
___
40
___
41
3 Teori og metode, bevegelser, inspirasjoner og bruk
«Theory and method are entwined, and the informed researcher must develop a way of accounting for this symbiosis.» (Ruddock, 2000, s. 17). Tradisjonelt har teori blitt sett på som den abstrakte bakgrunnen for fremgangsmåtene våre, fremgangsmåtene som konkrete forlengelser av teoriene: «Teoristudier er dermed en måte å legge vekten på den abstrakte delen av den vitenskapelige virksomheten, mens metodestudier legger, eller burde legge, vekten på de mer konkrete delene.», skriver Cavallin, før han fortsetter: «Skjønt i begge tilfellene har vi ikke å gjøre med rendyrket teori eller
rendyrket metode, men i stedet stadig et utsnitt av en forening av begge to.» (Cavallin, 2006, s. 7-8). I dette prosjektet er det i høy grad slik at teori og metode har fungert som et hele, de teoretiske orienteringene, både de jeg kanskje beveget meg bort fra, og de jeg beveget meg i retning av, har hatt avgjørende betydning for hvilke metoder jeg har valgt å bruke. Men dette har skjedd på måter hvor det som kan tenkes på som «teori»
og «metode», bare kan gi seg til kjenne som adskilte kategorier og praksiser dersom jeg rekonstruerer arbeids- og erkjennelsesprosessene jeg har vært gjennom på måter som bryter med hvordan de faktisk fant sted.
Jeg tror Tangen har rett når han skriver: «Enhver observatør ser noe, men ikke alt. Hva som sees, er betinget av «hvilke briller man har på seg», det vil si ut fra hvilke
distinksjoner, eller forskjeller som legges til grunn for observasjonen.» (Tangen, 2015, s.
216). Brillene påvirker sansningen av, og tenkningen om, det man retter blikket mot.
Brillene gjør ikke forskjell på teori og metode, de produserer sansning, tenkning og handling, deres effekter kan sies å være totale: Strukturorienterte briller produserer empiri hvor strukturer gir seg til kjenne, aktørorienterte briller produserer virkeligheter hvor enkeltbegivenhetene stikker seg ut, det abstrakte (de grunnleggende antagelsene) manifesterer seg i det konkrete, det som gis muligheten til å gi seg til kjenne, brillene korrigerer. Det abstrakte og det konkrete, som Cavallin skriver om, blir i vitenskapen omsatt til ulike typer skapende bevegelse, måter å forstå verden på, måter å virke i den på, måter å produsere den på. Slik har det også vært her.
___
42
Dette prosjektet er dessuten preget av å være inspirert, både direkte og indirekte, av verket til Deleuze og Guattari. Dette verket kan selvsagt leses på mange måter, for mange kan det fremstå som nokså abstrakt, få dem til å tenke at det er et verk som tilhører teorienes verden. Men det er og et verk som er kjennetegnet av at de skaper begreper som er ment for bruk, de er utkast, det oppmuntres til at vi skal ta dem i bruk, de er kreative, aktive, ikke statiske og representative (Stagoll, 2013, s. 54). Bruken av de i og for seg teoretiske begrepene utfordrer de etablerte forestillingene om hva metode er, hva fornuft kan sies å være, bør sies å være: «A "method" is the striated space of the cogitatio universalis and draws a path that must be followed from one point to
another.» (Deleuze og Guattari, 1987, s. 377). Det er mulig å si at verket deres handler om hva vi faktisk gjør, hva det er mulig å gjøre, at det er mer pragmatisk enn normativt, og at dette er ment å utfordre etablerte vitenskapsteoretiske perspektiver som ofte er preget av sterk vilje til å systematisk skjelne mellom ting, mellom faser, og mellom kategorier som for eksempel «teori» og «metode»: «Therefore, reducing the gap between theory and practice, in a Deleuzian sense, and also engaging as a researcher in the ‘affect’, challenges and enhances knowledge production.» (Tan, 2015, s. 109).
Slik har det vært i denne avhandlingen også, det teoretiske og måtene undersøkelsene har foregått på, henger intimt sammen, arbeidet er preget av at de teoretiske poengene er blitt satt til å gjøre noe, de gir seg til kjenne i fremgangsmåtene. Dette viser seg kanskje tydeligst i arbeidets priviligering av bevegelse, skiftende intensiteter, i
opptatthet av relasjoner, konstellasjoner. Og i problematiseringen av bestemte typer kategorisering og implisitt kontekstualisering. Impulsen i retning av å gjøre dette skriver seg opprinnelig fra den første lesningen av åpningskapittelet i A Thousand Plateaus, Rhizome (Deleuze og Guattari, 1987).