Når begynner et feltarbeid? Når begynner man å sanse og tenke med den virkeligheten man har satt seg fore å undersøke? I arbeider hvor forskeren på forhånd ikke kjenner, eller bare har overflatisk kjennskap til det hun skal undersøke, kanskje og delta i, er det naturlig å tenke seg at feltarbeidet har en klar og lokaliserbar begynnelse. Slik var det ikke for meg, museene var kjente for meg fra før, både empirisk, jeg er en som liker å besøke dem, og «teoretisk», jobben hadde gjort meg kjent med teorier om kunst og kultur: Merleau-Pontys fenomenologiske betraktninger over fargebruken til Cezanne, sannheten i kunsten, Gadamers teoretiseringer over kunsterfaringens annerledeshet,
___
62
Bourdieus sammenknytninger av sansen for kunst med den hegelske oppfatningen av livet som en kamp for anerkjennelse. I begynnelsen av arbeidet forestilte jeg meg kanskje at oppholdene ved museene, forskningen på dem ville fungere, eller oppleves, som fortsettelser, utdypinger, jeg ville lære dem bedre å kjenne, få et mer komplett bilde av dem, men kanskje ikke ville «få øye på» noe jeg ikke allerede hadde sett, tenkt eller lest om.
Jeg begynte prosjektet med å besøke museumslokalene, betrakte de besøkende, samtale med museumsvertene, lytte, undersøke kroker, trappeganger, butikken, kafeen, se opp – på himlinger, på spotlys, gesimser, ned – på fotlister, gulv,
stikkontakter, kartlegge overvåkingsutstyret, fundere over deres innflytelse over mine bevegelser, de andres bevegelser: Glemte vi dem, glemte jeg dem, virket de inn på bevegelsene våre, det vi kunne finne på å gjøre trass i at vi glemte dem? Registrerte, forsøkte å registrere, glemte meg, falt inn i min egen måte å være nysgjerrig på, usystematisk, emosjonell, registrerte igjen: Hvor forskjellige de kunne se ut,
publikummerne, tenkte at de trass forskjellene, aldersmessig, stilmessig, likevel så ut til å oppføre seg på måter som fikk dem til å ligne hverandre. Noen av dem virket riktignok sikrere enn andre, som om de etterlignet seg selv, tidligere bevegelser, kanskje
perfeksjonerte dem. Men jeg la og merke til brudd, hakk, bevegelser som så ut som om de ble trukket tilbake straks etter at de ble sluppet ut, blikk, gester, begynnelser og impulser som ble stoppet. Bruddene gav seg kanskje tydeligst til kjenne hos barna, ikke sjeldent var det som om kroppene deres brøt ut av sammenhengene, de glemte seg, de pilte seg i nesen, utviste tegn til å kjede seg, til å henge seg opp i helt andre ting enn kunstverkene, rommenes muligheter.
Jeg rettet oppmerksomheten mot egne bevegelser, hvordan beveger man seg, hvordan beveger jeg meg? Her? Bevegelsene ble påvirket av å bli gjenstand for oppmerksomhet.
Jeg ble snublete, hakkete og vinglete under vekten av min trang etter å avdekke, vendte blikket utover igjen. Jeg forsøkte å gjemme meg bak kameraet og notatboken og
(antagelig ble jeg enda mer påfallende av det), fotograferte og noterte, det siste i
___
63
alskens formater, papir, Word filer, i Notes, i Evernote. Jeg gjorde og opptak med meg selv i hovedrollen, små forsøk på samtaler med meg selv, eller på å diktere spontant oppståtte innsikter, observasjoner. Ingen av opptakene ble til noe utover en setning, nøling, i høyden en halv setning til, noen oppgitte stønn før jeg trykket på stopp.
Notatene vitner om lag på lag med usystematiske observasjoner, sansninger og refleksjoner, av og til løst koblet opp mot ulik type teori. Fotografiene virket og
tilfeldige, rom, gelendre, skilt, lys, kameraer, eksteriøret, glatte, intetsigende. I ettertid har både notatene og fotografiene gang på gang vist seg å være nyttige, jeg har aldri sluttet å ta dem frem igjen, fortsatt å produsere nye.
Den lovende, men og frustrerende ubestemtheten før det man har planlagt å sette i verk kan settes i verk, er produktiv på måter de senere fasene av et slikt arbeid ikke får lov til å være: Mangelen på metodikk, eller snarere overfloden av den, virker som prismer, de prøvende ansatsene produserer usystematisk forskjellighet. Utkastene var begynnelser på nye måter å sanse på, eller nye, eller andre, måter å prosessere virkeligheten på. Selv de mest ubetydelige av disse utkastene bærer med seg
fragmentene av hele ontologier, av utkast til hele epistemologier «Det er det vi ser, det er slik vi ser, slik kan det og forståes». Lagene av notater, overskuddene av forsøk, de forskjellige toneartene de ble skrevet i, demonstrerer at øyet som ser, som Haraway snakker om (1988), kroppen som sanser, ørene som hører, og hjernen som tenker, føler, er aktive medskapere av det som skal observeres, sanses, prosesseres, tenkes om.
Det kan med andre ord ikke være tale om deltagende observasjon av noe som er, det er snakk om deltagende observasjon av noe som blir til, og at skikkelsen observasjonens apparater (sanseapparatene, metodeapparatene, teoriapparatene) er festet til ikke kan unndra seg å være del av det som skal observeres: «the fact that with every move, with every change, there is something new to the world, an added reality». (Massumi, 2002, s. 12).
Mine handlinger skaper virkelighet på flere plan samtidig, de to viktigste synes å være at jeg på den ene siden skaper ny virkelighet ved å bevege meg rundt i museene, påvirke, være et element i hendelser som også påvirker andre (hvem er mannen i lektor-aktig
___
64
blazer, med fløyelslapper på albuene, som beveger seg langsomt rundt, hvem er han, er det slik vi skal bevege oss?), men og ved at det at jeg har blitt satt til, selv har satt meg til, å tenke, skrive, også skaper nye virkeligheter, produserer mer verden. At forskeren genererer liv, effekter, ikke kan unngå å spille en rolle for det som undersøkes, er kanskje opplagt, det er i alle fall omtalt i vitenskapstekstene, faglitteraturen, riktignok på forskjelligste vis, fra å se, å betrakte dem som forstyrrelser, bieffekter,
«forskningseffekten» (Kvarv, 2010, s. 63), til å se på dem som noe som ikke kan, og heller ikke bør renses ut fra forskningen, heller må skrives inn i den: «reality is messy, and methodologies that seek to convert this mess into something smooth, coherent an precise both miss out on particular textures of life.» (Coleman og Ringrose, 2013, s. 5).
Å nøle kan utvikle seg til utsettelsesadferd, prokrastinering. Det hendte meg, jeg nølte lenge med å komme gang med det jeg skulle. Jeg nøler fremdeles, slutter aldri å nøle, men nå nøler jeg bak scenen, skriftens skinn av å være ferdig skjuler at jeg fremdeles nøler. Selv om jeg ikke kom i gang, unngikk jeg ikke stedene jeg skulle komme i gang med, fortsatte å oppsøke dem, særlig Astrup Fearnley museet, men og
Nasjonalgalleriet, Kunstnernes hus, Munchmuseet, Museet for Arkitektur. Jeg sirklet rundt dem, stakk stadig innom; opplevde, utsatte meg for, skapte, men forble ute av stand til å sette i gang med det jeg hadde planlagt.
Kanskje lå problemet i at jeg trodde jeg hadde en klar formening om hva det var jeg skulle undersøke, at det ikke var nytt, fremmed: «the problem of familiarity can be a challenge for all researchers», skriver Mannay (2010, s. 94-95), før hun fortsetter,
«Thus, interpretive research needs to employ techniques, which allow the researcher
‘to make the familiar strange and interesting again’» (Mannay, 2010, s. 94-95). Jeg tenkte at jeg allerede var på innsiden av denne verdenen, at det jeg skulle, var knyttet til å se «dypere», tenke mer finmasket, være mer oppmerksom, underkaste det allerede kjente andre instrumenter. Kanskje tenkte jeg at jeg aldri ble godt nok forberedt, at jeg ikke kunne de rette tingene godt nok? Jeg kan ikke de rette tingene godt nok.
___
65
Tanken til Mannay synes å antyde at det å gjøre noe underlig (igjen!) er forbundet med bevisste handlinger, med å gjøre, sanse, teoretisere på nye måter, på andre måter. Jeg gjorde ennå ikke det, det eneste jeg så ut til å være i stand til å gjøre, var å opprettholde et slags skinn av arbeidsom utholdenhet, som en mann som fortsetter å reise i retning av kontoret trass i at det allerede begynner å bli en stund siden han fikk sparken. Etter som ukene gikk, begynte stedene å forandre seg, eller så var det jeg som sanset dem annerledes, de ble ikke til merkeligere museer, de ble til merkeligere, mer fremmede steder, strukturer, rom, det var som om de ikke lenger nøyde seg med å være museer.
På samme måte som mange andre ting kan være mange, bilen er et transportmiddel, men og fasade for eieren, bosted for den bostedsløse, fristed for de unge elskende, trykkoker for familien, hest over slettene for den drømmende. Kanskje hadde jeg, uten å vite det, i alle fall uten å anerkjenne det, brukt en teknikk jeg også, nølingens teknikk?
Som en slags effekt av det Virginia Woolf skriver om i sin bok A room of ones own: «Men likevel er det under lediggang, i våre drømmer, at den nedsenkede sannhet iblant kommer opp til overflaten.» (Woolf, 1999, s. 32).
Om man oppholder seg lenge nok i en avgangshall av en viss størrelse forstår man etter hvert at mye av det som foregår der ikke nødvendigvis har noe med togene som
kommer og går, å gjøre. Det er kanskje for fristende å tenke seg at det som foregår i kunstmuseene stort sett har med kunst å gjøre. I begynnelsen gjorde jeg og det, anrettet sansene mine på samme måte som en som forsket på avgangshaller for å se hvordan de fungerte for den «sant reisende», en som iakttar hvordan den sant reisende beveget seg, om han har tilgang til slike ting som den sant reisende trenger. Jeg begynte med å undersøke hvordan museene fungerte som maskiner innrettet mot bestemte opplevelser, erfaringer, hvordan de besøkende beveget seg inne i denne maskinen, hvordan disse opplevelsene ble til, om de var vellykkede i forhold til dette. Jeg var, for å si det med Bourdieu, på mitt eget ureflekterte vis, offer for «Den skolastiske
epistemosentrisme», jeg plasserte min «tenkende tanke inn i hodet på den handlende»
(Bourdieu, 1999, ss. 54-55), og med dette stod jeg i fare for å ekskludere, ikke få med meg, det som ikke allerede var tenkt, men som ble handlet ut foran meg, sammen med meg, av meg.
___
66
Å plassere sin «tenkende tanke» inn i hodet på den handlende er å insistere på det allerede kjente, som Mannay (2010) skriver om. Det som gjenstår, er å korrigere, supplere og utvikle det. I mitt tilfelle var det to ting som gjorde det vanskeligere å plassere (man kunne kanskje til og med si projisere) bestemte «tenkende tanker» inn i de handlende. Den ene var en beslutning, den andre var vanskelighetene jeg hadde med å gjennomføre beslutningen: Jeg hadde bestemt meg for å gå tett på det jeg hadde satt meg fore å undersøke, være så nær hendelsene som mulig, følge bevegelsene samtidig som de fant sted. Men jeg nølte: jeg fortsatte å kretse rundt det jeg skulle gjøre, selv lenge etter at jeg burde ha vært i gang med det; nølingen gjorde at jeg kom til å befinne meg i museene over adskillig lenger tid enn det jeg hadde planlagt. Begge sørget for at det jeg ble utsatt for, utsatte meg selv for, ble annerledes enn det jeg kunne ha grunn til å tro på forhånd. Men at det var produktivt var jeg ikke i stand til å se før etterpå. Ikke sjeldent er det lettere å finne ut av hva man gjorde, enn å forstå det man gjør.