Veiledning.
I håndboken (2005) gis det detaljert og oversiktlig veiledning til gjennomføring av alle delene i kartleggingen, inkludert eksempler på hva en kan si og gjøre for at situasjonen skal bli
98 lekpreget og naturlig for barnet. Det redegjøres også klart for skåring av testen, og hvordan resultatene skal vurderes.
Innhold og gjennomføring
Kartlegging med SATS omfatter følgende:
Oppmerksomhet/samspill Språkforståelse
Talespråk
Kommunikasjonsferdigheter
Generelle spørsmål om språk, motorikk, sosial atferd
Språkforståelse, og i noen grad talespråk, undersøkes gjennom testen, talespråk også gjennom sjekklisten med ord, som foreldrene er bedt om å fylle ut på forhånd. Samspill og
oppmerksomhet skal observeres av den som kartlegger, i og utenfor testsituasjonen.
Kommunikasjonsferdigheter undersøkes etter at testen er gjennomført (dersom barnet har vært taust), gjennom samtale med foreldrene, med utgangspunkt i på forhånd fastlagte spørsmål. Generell vurdering av motorikk, språk og sosial atferd gjøres av foreldrene og den som kartlegger.
Materiellet som brukes i testen, består av ti velkjente gjenstander i miniatyrutgave: bamse, skje, tallerken, kopp, seng, dyne, bukser, sko/støvler, potte/stol og tannbørste. Gjenstandene sies å være utformet slik at de bør gjenkjennes av barnet. Det er fire trinn i testen. På trinn 1 og 2 kartlegges ordforståelse (gjennom objektutpeking) og talespråk (gjennom
objektbenevning), på trinn 3 forståelse av ytringer der barnet bes om å kombinere to
gjenstander (f.eks. ”Legg bamsen i sengen”), og på trinn 4 forståelse av sammenheng mellom et verb og en gjenstands funksjon (f.eks. forbinde sove med seng, og drikke med kopp). På trinn 3 bør det være minst seks gjenstander for barnet å velge mellom, og de som skal kombineres, bør ikke ligge nær hverandre. Her skal helsesøster være oppmerksom på om barnet kombinerer ut fra egen situasjonsforståelse, det vil si gjennomfører andre handlinger som det kjenner fra egen ”virkelighet” (for eksempel setter koppen på tallerkenen), eller om det gjør det som uttrykkes. På trinn 4 legges det vekt på den siden av språket som er usynlig, og som derfor ikke kan iakttas direkte i observasjonssituasjonen. Her får barnet spørsmål som f.eks. ”Hva kan bamsen drikke av?”. Barnet skal knytte en gjenstand til den funksjonen som er mest fremtredende.
SATS-skjemaet har fire sider. Den første siden inneholder ulike spørsmål om alder, kjønn, begge foreldrenes morsmål, hvilket språk som snakkes hjemme, hvem som tolker, om barnet er født i Norge eller når det kom til Norge, opplysninger om hvilken helsestasjon barnet tilhører samt om barnet går i barnehage eller har annet ”tilbud”. Siden inneholder også muligheter for å fylle ut opplysninger om hvorvidt ny konsultasjon trengs eller ønskes, oppfølging eller foreldres ønske om oppfølging og hvilken type oppfølging det eventuelt dreier seg om. Det stilles også spørsmål om hvorvidt foreldrene vil ha barnehageplass, eller om de ønsker andre tiltak. På side to kan man krysse av for hvilke oppgaver barnet mestrer på de ulike trinnene i testen, og der kan man også registrere hvorvidt samspillet med foreldrene og helsesøster er godt eller mindre godt. På tredje side er det plass for oppsummering av testen (se nedenfor, under registrering av resultater), og for å registrere hvordan foreldrene oppfatter barnets kommunikasjonsferdigheter. Samtalen med foreldrene skal ta utgangspunkt i spørsmål om hva barnet pleier å gjøre når det vil ha oppmerksomhet, ha noe å drikke, vite hva ting heter, og når det er sint, glad eller protesterer. I skjemaet kan det krysses av for ulike
99 nonverbale uttrykk (nikke/riste på hodet, peke, skrike, bable eller bruke fraser/ord), og det er plass til å skrive en kort kommentar. Skjemaets siste side har plass for registrering av
helsesøsters og foreldrenes generelle vurdering av språk, motorikk og sosial atferd. Her er også plass for kommentarer og for å notere om barnet har spesielle problemer. Det språklige som registreres i denne delen av skjemaet, er om barnet kan peke på fire kroppsdeler, har et aktivt ordforråd på 20 ord eller mer, setter sammen 2–3 ord og liker å lese bok. Størrelsen på ordforrådet og om barnet kombinerer ord, vurderes ut fra en sjekkliste med ord og noen spørsmål i et skjema som foreldrene er bedt om å fylle ut på forhånd (med plass til å skrive inn ord som ikke er med på listen). Der er det også plass til kommentarer. Foreldreskjemaet er ment å gi ”et sikrere grunnlag for også å kunne si noe om barnets talespråk” (s. 20).
Registrering og vurdering av resultater
Alle delene av kartleggingen registreres i skjemaet ved avkryssing, av og til supplert med kommentarer (jf. ovenfor). Oppsummering av testen gjøres ved å registrere antall mestrede oppgaver på hvert trinn. På grunnlag av undersøkelser (henvist til i håndboken 2005:34), som har funnet at ca. 10–15 % av alle førskolebarn har språk- og kommunikasjonsvansker, og en beregnet feilmargin på 10 %, valgte en ved utprøvingen av SATS å regne som risikobarn de barna som mestret færre oppgaver enn det 75 % av barna gjorde. I skjemaets felt for
registrering av testresultatene oppgis en maksimumsskåre og en risikoskåre for hvert trinn, og det opplyses at 75 % av barna ved utprøvingen oppnådde maksimumsskåren.
Utvalget vurderer det som usannsynlig at en så stor andel av barna skulle være i risikosonen.
Det er i den sammenhengen positivt at det nevnes (s. 34) at grensen ikke er absolutt, og at det kan være mange grunner til ”målefeil”, blant annet barnets eller helsesøsters dagsform.
Reliabiltet, validitet, troverdighet
Det er ikke foretatt reliabilitets- eller validitetsundersøkelser av SATS. Testen er imidlertid så enkelt utformet, og det finnes en så detaljert veiledning for gjennomføring av den, at det er grunn til å tro at den ville oppfylle kvantitative krav til pålitelighet. Områdene som kartlegges, er vesentlige når en skal vurdere toåringers språk, noe som styrker validiteten. Det skal i den sammenhengen nevnes spesielt at det primært er språkforståelsen, ikke talespråket, som testes, noe som reduserer faren for at barn som bare er litt sent ute med å snakke, identifiseres som barn med språkvansker. Det legges også opp til at barn som vurderes å være svake språklig, skal vurderes på nytt ved ca. 2 ½ års alder, og hvis det bare er talespråket som er noe mangelfullt, kan en vente til barnet er ca. 3 år med å undersøke på nytt (håndboken 2005:21).
Materiellet er gjenstander barnet kan leke med, og som de fleste toåringer er kjent med.
Derimot kan kommunikasjonsformen være et problem, selv om kartleggeren gjør den så lite kunstig som det er mulig å få til med en test. På grunn av kulturell variasjon i kommunikasjon med små barn (jf. denne rapportens kapittel 6), vil mange av spørsmålene være uvante for noen toåringer. Dette svekker materiellets gyldighet i forhold til en del barn, men oppveies noe av foreldreskjema og samtale med foreldre ut fra spørsmål om kommunikasjon i
dagligdagse sammenhenger. At foreldres og helsesøsters generelle vurderinger av språklig og sosial atferd skal registreres, bidrar også til å gi et mer helhetlig bilde av barnet. Av
håndbokens redegjørelse for erfaringer fra utprøvingen fremgår det at foreldreskjemaet
”supplerte godt det intrykket som SATS-observasjonen ga på helsestasjonen” (s. 27). Det er mulighet for en viss overfortolkning når foreldrene selv skal fylle ut skjemaet, samtidig som skjemaet kan være et tillegg til observasjonen dersom barnet ikke har sagt noe under selve kartleggingen.
100 Oppgavene i testen vurderes som relevante for undersøkelse av toåringers språklige
ferdigheter, og selv om kommunikasjonsformen vil være uvant for en del barn, kan dette likevel oppveies noe av andre deler av kartleggingen. Utvalget vurderer derfor SATS som relativt troverdig, og mener materiellet kan være et supplement til barnehagens vurdering av språkferdigheter hos barn i toårsalderen, spesielt barn som snakker lite. I barnehagen vil barnet være kjent, og vil dermed føle seg tryggere enn på helsestasjonen. En kan også bruke lengre tid på gjennomføring av testen. Personalet kan dessuten sammenholde kartleggingen med observasjoner av barnet i daglig aktivitet. Troverdigheten vil derfor være større ved bruk i barnehage enn på helsestasjon. Informasjon i håndboken om kulturell variasjon i
kommunikasjon med små barn ville imidlertid ha styrket verktøyet.
Institusjonell forankring og anvendelse
Verktøyet er utviklet for bruk ved toårskontroll på helsestasjon. Tiden det tar å gjennomføre testen, er angitt som variabel, da det må tas hensyn til barnets språkkompetanse,
oppmerksomhet og interaksjon med helsesøster. Her oppfordres det til å tilpasse seg de individuelle variasjonene mellom barna. I gjennomsnitt tar språkobservasjonen ca. 10
minutter, men den kan bli både lengre og kortere. Det understrekes at det skal være lekpreget, og barnet får også leke med gjenstandene dersom de ønsker det, men ikke for lenge, da oppmerksomheten kan bli svekket. For øvrig kan det stilles spørsmål om hvorvidt den korte tiden som er avsatt, kan være nok til å skape kontakt.
Det er ikke uttrykt noen detaljer om det fysiske miljøet i håndboken eller i øvrig materiell, bortsett fra at rommet der kartleggingen pågår, ikke bør være overfylt av spennende
gjenstander som kan komme til å distrahere barnet mens observasjonen pågår. Forelderen er med hele tiden, og barnet kan med fordel sitte på dennes fang. Et annet alternativ kan være at barnet er på gulvet, noe som riktignok kan gjøre det vanskeligere å fange og styre barnets oppmerksomhet og samtidig gjennomføre systematiske notater underveis.
Foreldreinvolvering
Foreldres kjennskap til og oppfatning av sitt barns språkforståelse og språkanvendelse etterspørres. Foreldrene inngår ved SATS både indirekte (utfylling av skjemaet på forhånd hjemme) og direkte i forbindelse med selve toårskontrollen, der de er med og støtter barnet sitt. I innledningen til håndboken nevnes det at foreldre kan bli bekymret hvis barnet deres ikke utvikles som forventet, hvorpå de vender seg til helsestasjonen med sine spørsmål for å få støtte. Det understrekes i håndboken at jo tidligere språkproblemer oppdages, desto bedre, for da kan tiltak settes inn, og ofte er det nettopp foreldres uro som setter i gang en slik prosess.
Verktøyet tar kun for seg språkstimulerende tiltak i forhold til foreldrene. Foreldreskjemaet og SATS ugjør ifølge håndboken (2005:27) et bra utgangspunkt for å samtale med foreldrene om deres barns språk og hvordan de kan støtte og stimulere språkutviklingen. For flerspråklige barn nevnes det at helsesøster bør snakke med foreldrene om morsmålets betydning og barnets flerspråklige utvikling.
Det sies ikke noe i veiledningen om hvordan det utfylte SATS-skjemaet skal brukes videre, utover det at det danner grunnlag for eventuelle henvendelser til videre utredning. Hvorvidt det deretter oppbevares på helsestasjonen, eller om det er foreldrene som får ”eierskap”, er uklart.
101 SATS innebærer også at tverrfaglig samarbeid bør anvendes dersom observasjonen, inklusive den vurdering som gjøres, avdekker noen form for avvik. Dette uttrykkes særskilt i håndboken (s. 27–29) i forbindelse med redegjørelsen for utprøving av verktøyet (1992–1993). Det viste seg at flere barn fikk mulighet til å komme videre til mer omfattende undersøkelser. Det kunne handle om å få komme til øre-nese-hals-lege, til PPT eller til andre instanser. Imidlertid viste det seg at muligheten for ytterligere utredning og tilrettelegging ikke var like gode i begge de to kommunene der utprøvingen av SATS ble gjennomført.
Pedagogisk praksis og spørsmål om anvendelse
Ved SATS observeres barnets språkforståelse og talespråk for å utrede om det har normal språkutvikling. Dersom observasjonen av barnet av en eller annen grunn ikke skulle fungere, eller barnet viser seg å ha tydelige problemer i forhold til hva som kan forventes (uavhengig av eventuell sjenanse), gjøres en oppfølgning på helsestasjonen 6 måneder senere, når barnet er 2 ½ år. Også henvisning til barnehage skjer etter at foreldrene er blitt spurt om de ønsker det. Det er uklart hva som skjer dersom foreldrene skulle takke nei til en plass, selv om
observasjonsresultatene skulle tilsi behov for dette. Foreldrene som deltok i utprøvingen, viste en svært sterk tiltro til helsesøsters kartlegging av barnet, noe som sikkert gjør det lettere for dem om de blir ”tvunget” til å ”overbevise” foreldrene om å velge barnehage for barnet sitt for at det skal få de språklige utfordringene som det kan gi. Flertallet av foreldrene takket også ja til plass i barnehage. Effektene av barnehageopphold viste seg å være gode. Det er åpenbart at det i barnehagen gis muligheter for oppøving av eget språk i samspill med voksne og andre barn.
Barns medvirkning
Noe av intensjonen med SATS er at selve kartleggingssituasjonen skal ligge nært opp til barnets lekeerfaringer. Materiellet som er valgt ut, er gjenstander som de fleste barn har erfaringer med gjennom egen hverdag. I håndboken understrekes det at testen skal være
”lekbetont” (s. 12). Det er altså lagt opp til at den som kartlegger, skal ta utgangspunkt i barnets væremåte og samværsform gjennom leken. Kartleggeren skal også vurdere barnets oppmerksomhet, kommunikasjon og samspill i observasjonssituasjonen. Det understrekes at barnets oppmerksomhet er viktig å ha for å unngå at altfor mange barn så tidlig som i
toårsalderen sendes videre til mer omfattende undersøkelser. Det legges vekt på at barnet må ha ”samarbeidet under undersøkelsen” for at en skal kunne uttale seg om barnets
språkferdigheter (s. 17).
Det er imidlertid helsesøster som er ”pådriver” for samtalen og som får barnet til å handle.
Det gjøres blant annet gjennom øyekontakt, samtale og ved at observatøren peker på
gjenstandene med den hensikt å fange barnets oppmerksomhet. Utgangspunktet kan være at helsesøster sier: ”Nå har jeg noe som jeg gjerne vil vise deg, og som du skal få leke med”, og forsøker å få barnets oppmerksomhet. Barnet skal deretter utføre noe som noen ber det om å gjøre, og barnet responderer ved å gjøre/si eller ikke gjøre/si noe. Alt er således planlagt fra voksent hold, og det er begrenset hvor mye barnets perspektiv kan ivaretas.
Den voksnes rolle i samspillet med barnet blir ikke gjort til gjenstand for vurdering. I den delen av skjemaet der barnets oppmerksomhet og samspill skal registreres, kunne det med fordel ha vært satt av plass til den voksnes vurdering av seg selv.
102
Foreliggende erfaringer og undersøkelser
SATS er utviklet for å brukes på helsestasjoner, og ikke spesielt for barnehager. I følge NOVAs rapport (2009) ble SATS benyttet som kartleggingsverktøy i 4 % av barnehagene i 2008. I håndboken redegjøres det for en utprøvning av SATS som ble gjennomført i 1992–
1993 ved to helsestasjoner, den ene i en bydel i Oslo og den andre i en kommune i Akershus.
Prosjektet ble administrert fra Avdeling for klinisk spesialpedagogikk, Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo. Noen helsesøstre hadde hørt om SATS, som i utgangspunktet bygger på standardisering av Reynells språktest, noe som ble beskrevet innledningsvis. Helsesøstrene anså selv at de manglet et anvendbart redskap for å oppfylle 2-årskontrollens målsetning, og ønsket å få prøve språkobservasjonen på sine helsestasjoner.
Foreldrene til de 2-årige barna fikk tilbud om å delta, og bare 2 % takket nei. I håndboken blir det på en utførlig og svært velorganisert måte beskrevet hvordan selve utprøvingen har
foregått, og denne beskrivelsen kan sies å være i kategorien vitenskapelig undersøkelse, der eksempelvis variasjon i utvalg, antall deltakende barn og familier samt beskrivelser av begge helsestasjonenes egenskaper og sosioøkonomiske struktur rapporteres. Resultatene beskrives dels i løpende tekst, dels i tabeller som finnes i bilag i slutten av håndboken.
I redegjørelsen for utprøvingen inngår et avsnitt om helsesøstrenes erfaringer med SATS, med utdrag av hva helsesøstrene har uttrykt. Hovedbudskapet er at verktøyet fra deres perspektiv ble ansett som anvendbart og svært positivt. De beskriver også barnas reaksjon som positiv.
SATS beskrives av en helsesøster som et ”kontaktmiddel” overfor barna (håndboken 2005:26). Hva barna selv synes, fremgår av forklarlige årsaker ikke direkte, men utgår bare fra et voksenperspektiv. Også foreldrenes reaksjoner på SATS beskrives som engasjert, og mindre enn 3 % unnlot å fylle ut skjemaet under kartleggingen.
Minoritetsspråklige barn
Kartleggingsskjemaet til SATS har samme type spørsmål som Språk 4-skjemaet om foreldrenes språk, barnets hjemmespråk og bruk av andre språk enn norsk under
kartleggingen, men veiledningene til de to verktøyene er svært forskjellige når det gjelder omtale av flerspråklighet. SATS-håndboken inneholder bare et kort avsnitt om flerspråklige barn, med overskriften ”Administrering av SATS for flerspråklige barn” (s. 17). Her gjøres det klart at så små barn i de fleste tilfeller bare tilegner seg morsmålet, og i liten grad
andrespråket, i løpet av de første leveårene. Derfor vil det være morsmålet som må kartlegges, og en trenger foreldre eller en tolk til å stille spørsmålene på dette språket. Om morsmålet står det ellers at foreldrene må bevisstgjøres om betydningen av å bruke sitt eget språk overfor
”barna da morsmålet danner grunnlaget for senere tilegnelse av norsk” (s. 17). Morsmålet sees kun som et redskap for andrespråksutviklingen, og det at morsmålet kan ha betydning for barnet på andre måter, blir ikke nevnt. Dersom SATS brukes på norsk overfor
minoritetsspråklige toåringer, kan det gi et signal til foreldrene om at norsk er viktigere enn morsmålet.
Håndboken legger opp til at foreldrene skal oversette og tolke ved kartlegging av flerspråklige barn som snakker lite norsk, som vil være de aller fleste. Foreldre har ulike forutsetninger for å kunne observere egne barns språk. I mange tilfeller kan foreldrenes oppfatninger gi et godt bilde av barnets språkutvikling og eventuelle språklige vansker, men for en del foreldre vil det være krevende å skulle vurdere barnas språkutvikling. Det er også avhengig av hvorvidt foreldrene og den som kartlegger har et felles språk. En mulighet ville være at i de situasjonene hvor foreldrene snakker lite norsk, kan fokuset være på betydningen av
103 morsmålet, tanker om det å være en flerspråklig familie, betydningen av at barnet går i
barnehage osv. Det å bruke tolk under kartleggingen kan være svært utfordrende. Det kan gjøre situasjonen enda mer utrygg for barnet at det er flere ukjente voksne der. En løsning kunne være at tolken var opplært til å kunne gjennomføre kartleggingen med helsesøster som en mer passiv observatør. En annen mulighet er at det blir en samtale mellom foreldre og helsesøster, hvor tolken fungerer som tolk hovedsaklig mellom de voksne.
Hvis SATS brukes i barnehagen, vil situasjonen være en annen. Omgivelsene og den som kartlegger, vil være kjent for barnet (og foreldrene). For minoritetsspråklige barn kan det være av stor betydning for deres muligheter til å mestre kartleggingen. Selv om man kartlegger andrespråket til barnet, vil det at man begrenser det som er unaturlig, ukjente omgivelser og voksne, kunne bidra til at de føler trygghet til å delta i samspill og kommunikasjon rundt SATS-materiellet.
Det står svært lite om andrespråkslæring i håndboken til SATS, bare om samarbeid med foreldre om å ”legge en plan for hvordan det norske språket etter hvert kan innføres og stimuleres” (Håndbok 2005:17). For minoritetsspråklige barn kan deres perspektiver og deres rett til medvirkning ivaretas ved at de gis mulighet til å bruke morsmålet under
kartleggingssekvensen, for eksempel ved at flerspråklig personale i barnehagen, eller foreldrene, er i dialog med barnet.
Til tross for svakhetene som er nevnt ovenfor, vurderer utvalget at verktøyet kan brukes til minoritetsspråklige barn som supplement til barnehagens observasjon. For å danne seg et best mulig bilde av disse barna, vil det være svært viktig å få et bilde av deres
morsmålsferdigheter, og om en ikke har personale som kan barnets språk, kan en ikke finne det ut gjennom observasjon i daglige aktiviteter. Det kan dessuten være en fordel med et verktøy, selv om en har personale som kan barnets språk, spesielt dersom barnet ikke er
morsmålsferdigheter, og om en ikke har personale som kan barnets språk, kan en ikke finne det ut gjennom observasjon i daglige aktiviteter. Det kan dessuten være en fordel med et verktøy, selv om en har personale som kan barnets språk, spesielt dersom barnet ikke er