Kunnskapsløftets kompetansestrategi - Kompetanse for utvikling

Kompetansestrategien Kompetanse for utvikling. Strategi for kompetanseutvikling i grunnopplæringen 2005-2008 skiller seg ut fra tidligere reformers handlingsplaner for etterutdanning med sin lay-out på glanset papir med bilder, og ved at den framstår som et felles fundament for samarbeid om kompetanseutvikling, inngått av Undervisnings- og forskningsdepartementet, Kommunenes Sentralforbund og berørte fagforeninger (Utdannings- og forskningsdepartementet, 2005b). Den ble underskrevet av statsråden og lederne for disse organisasjonene, og viser innledningsvis til de offisielle dokumentene som strategien baserer seg på, St.meld. nr. 30 (2003-2004), Innst. S. nr. 268 (2003-2004) og opplæringslova §10-8²². Ved å vise til disse legitimeres ”et betydelig kompetanseløft” og “målrettet satsing på

kompetanseutvikling for lærere og skoleledere” (Utdannings- og forskningsdepartementet, 2005b, s. 3). Strategien er rettet mot kommuner og fylkeskommuner, universiteter, høyskoler og andre relevante fagmiljøer. Den skal gi de berørte partene et felles grunnlag for samarbeid, planlegging og tilrettelegging av kompetanseutvikling (Utdannings- og

forskningsdepartementet, 2005b, s. 5).

Strategien beskriver de forskjellige nivåene i skolesystemet og deres ansvar for

kompetanseutviklingen. Et spesielt ansvar er lagt på lokal skolemyndighet som skoleeier (Utdannings- og forskningsdepartementet, 2005b, s. 11). Skoleeier skal påse at skolene vurderer hvilke kompetansebehov som er nødvendig for å gjennomføre reformen. Skolene skal utvikle og gjennomføre planer for kompetanseutvikling, og gjennom det ivareta både nasjonale prioriterte kompetanseområder og skolenes behov. Skoleeier skal vedta planer, søke støtte og rapportere om bruk av tildelte midler. Fylkesmannen får som oppgave å veilede, stimulere til samarbeid, føre tilsyn og fordele ressurser. Universitetene og høyskolene får ansvar for å sørge for at personalet har relevant kompetanse for å møte reformen.

22 Opplæringslova av 1998 §10-8 lyder: ”Skoleeigaren har ansvar for å ha riktig og nødvendig kompetanse i verksemda. Skoleeigaren skal ha eit system som gir undervisningspersonalet, skoleleiarar og personale med særoppgåver i skoleverket høve til nødvendig

kompetanseutvikling, med sikte på å fornye og utvide den faglege og pedagogiske kunnskapen og å halde seg orienterte om og vere på høgd med utviklinga i skolen og samfunnet”. Ordlyden i § 10-8 ble endret ved lov av 17 juni 2005 nr. 105. Før denne endringen lød

bestemmelsen slik:: ”Staten , fylkeskommunen og kommunen skal medverke til at undervisningspersonell, skoleleiarar og personell med særoppgåver i skoleverket får etterutdanning, med sikte på å fornye og utvide fagleg og pedagogisk kunnskap og å halde seg orienterte om og vere på høgd med utviklinga i skolen og samfunnet.”

Utdanningsdirektoratet skal følge opp strategien, forvalte statlige midler og samarbeide med universitets- og høyskolesektoren, skoleeierne og arbeidstakerorganisasjonene for å bidra til relevante kompetansetilbud og sørge for evaluering. Departementet skal fastsette nasjonale mål og bidra med statlige ressurser (Utdannings- og forskningsdepartementet, 2005b, s. 12).

I tillegg til ansvarsfordelingen beskriver strategidokumentet en partnerskapsmodell der partene i arbeidslivet får ansvar for å samarbeide om kompetanseutviklingen. Lærernes arbeid og deres profesjonelle perspektiv er nesten fraværende i strategien, ut over at ”den lærende organisasjonen” skal utvikle læringsmiljøet og fremme tilpasset opplæring. Vekten er lagt på

”et klart og kraftfullt lederskap” som skal sørge for at læreplanene realiseres. Ledelse innebærer: ”profesjonell samhandling mellom skoleeiere og skoleledere, samt en utviklingsorientert og kompetent ledelse ved den enkelte skole” (Utdannings- og

forskningsdepartementet, 2005b, s. 7). God ledelse skaper vilkår for samarbeid mellom nivåer og innad i skolen ved ”… at lærernes kompetanse blir tatt i bruk, slik at målene i læreplanene kan realiseres og kvaliteten i læringsarbeidet sikres” (Utdannings- og

forskningsdepartementet, 2005b, s. 7). Med en enkel argumentasjon sier strategien at samarbeid er løsningen, der målene også er midlene. ”En lærende organisasjon” er det normative målet, men strategien er uten argumentasjon og den beskriver heller ikke

utfordringene det vil gi. Dokumentet framstår som åpent, og er således egnet til å inspirere til samarbeid for å utnytte de nye rollene og handlingsrommet som strategien viser til.

I strategien knyttes kompetanseutvikling til fire sentrale begreper som blir definert. Det er kompetanse, videreutdanning, etterutdanning og uformell læring. ”Kompetanse” blir definert som:

”evne til å møte kompelekse krav, situasjoner og utfordringer. Når kunnskapsressurser tas i bruk for å løse oppgaver i konkrete situasjoner, er det viktig at dette samtidig stimulerer til videre læring og kompetanseutvikling. Læring og kompetanse er knyttet til handling og samhandling i ulike fellesskap, samtidig som de er både individuelle og kollektive. Graden av læring avhenger ikke bare av hvilke kunnskaper, ferdigheter og holdninger den enkelte har, men av hvor læringsstøttende omgivelsene er, i form av både menneskelige,

økonomiske og fysiske ressurser” (Utdannings- og forskningsdepartementet, 2005b, s. 6).

”Videreutdanning” blir definert som ”… utdanning/opplæring som gir formell kompetanse (studiepoeng)”.” Etterutdanning” blir definert som blant annet ”… kurs, seminarer, deltakelse

i lokalt utviklingsarbeid og faglig veiledning knyttet til ens egen praksis som har opplæring som viktigste formål”. ”Uformell læring” blir definert slik:

”Uformell læring skjer gjennom praksis og faglige diskusjoner og evaluering av ens eget arbeid sammen med kolleger eller med andre samarbeidspartnere. Deltakelse i

utviklingsarbeid, prosjekter, hospitering, kollegabasert veiledning, studieturer, utveksling og nettverksbygging er andre eksempler på uformell læring” (Utdannings- og

forskningsdepartementet, 2005b, s. 6).

I strategien blir kompetanseutvikling sterkt knyttet til læring fra praktiske situasjoner.

Skoleeiere, skoleledere, lærere og instruktører trenger kompetanse for å tilpasse reformen til en mangfoldig elevgruppe og kunnskapssamfunnet. Skolen må kjenne sine sterke og svake sider, få støtte, veiledning og kompetanse som er lokalt tilpasset og som blir koblet til skolebasert vurdering ved hjelp av informasjon fra det nasjonale vurderingssystemet. Skolen skal utvikle en ”kultur for læring” ved å utvikle skolen som ”lærende organisasjon”. Det er lagt stor vekt på uformell læring, evne til refleksjon og på at kompetansetiltakene skal knyttes til arbeidsplassen og den daglige praksis. Begrepet ”lærende organisasjoner” er beskrevet med en av definisjonene fra St.meld. nr. 30 (2003-2004):

”… fleksibilitet i arbeidsmåter og organisering og de preges av kompetanseutvikling og kunnskapsspredning. Samhandling med andre kompetansemiljøer og erfaringsspredning mellom kolleger og mellom skoler …” (Utdannings- og forskningsdepartementet, 2005b, s. 6).

Det skal legges vekt på den enkelte skoles behov og de nasjonale prioriteringene som er viktige for å gjennomføre reformen. Kompetanseutvikling for skolelederne blir sett på som avgjørende for å gjennomføre reformen (Utdannings- og forskningsdepartementet, 2005b, s.

7). Lederkompetanse, som kan gi et tydelig og kraftfullt lederskap, er viktig for å initiere og lede skolens utvikingsarbeid, både for å samarbeide profesjonelt med skoleeier og for å realisere læreplanene. Å bedre elevenes tilpassede opplæring og å bedre resultatene av elevens læring stiller krav til lærernes kompetanse. Denne pedagogiske og faglige kompetansen er viktig for å utvikle fleksibiliteten lokalt, for å bruke data fra det nasjonale systemet for

kvalitetsvurdering for utvikling av læringsmiljøet, og for læringsutbyttet. Videre blir faglig og didaktisk kompetanse i 2. fremmedspråk, fysisk aktivitet og utdannings- og yrkesrådgivning spesielt nevnt, samt behov for videreutdanning i enkeltfag, slik det også var i St.meld. nr. 30 (2003-2004) (Utdannings- og forskningsdepartementet, 2005b).

I strategien er styringsdimensjonen framtredende. Skoleeiers ansvar, skoleledelsens rolle i å legge til rette for ”lærende organisasjoner” og reformkompetanse knyttet til nye læreplaner og fagendringer, er framhevet. Enkeltlærerens perspektiv er lite poengtert.