Norge – en mellomstor luftmilitær stat i NATO?
Del 3: FMR og de veivalg Luftforsvaret står overfor
FMR ble lagt frem høsten 2015 og skal behandles politisk frem mot somme-ren 2016. Det er en gryende diskusjon knyttet til FMR, kjøp av kampfly, loka-liseringsdebatt, hvem som blir vinnere og tapere – slik det skal være i et demo-krati som vårt. FMR ønsker å anvende ressursene til «operativ evne for å løse de viktigste og mest krevende oppgavene».32Pendelen vris dermed tilbake mot nasjonalt forsvar. Vi skal håndtere det mest krevende scenarioet: høyintensitet.
Luftforsvaret opplever å ha fått gjennomslag for mye i FMR-prosessen. Vi skal bygge et «operasjonsoptimalisert luftforsvar» (O2L). I hans tale i OMS fokuseres det på det nasjonale forsvaret. Høyintensitet skal håndteres. F-35 er sentral. Kampflybase Ørland skal bygges ut og forsterkes.
31 Diesen, Sverre (2012): Foredrag på Luftmaktseminaret ved Luftkrigsskolen, 31.01.2012.
32 FMR, s. 20.
154
NATO: Challenges and Solutions
I diskusjonene jeg hører, og har deltatt i de siste uker og måneder, har pendelsvingningen tilbake til nasjonalt forsvar og høyintensitet vært i over-kant fremtredende. Tamnes-utvalget, som nylig leverte innstillingen «Et felles løft», hevder at:
Russlands strategiske atomubåter og behovet for å beskytte disse er den fremste grunnen til nordområdenes stormaktspolitiske betydning. Ubåtenes patruljering er konsentrert til områder i Barentshavet, som betegnes som en Bastion.33 Og det er klart at området er strategisk viktig for russerne, og de har svært potente våpensystemer som kan påvirke en eventuell høyintensitetskrig på land, sjø og i luften på en kraftfull måte. Slik Tamnes-utvalget illustrerer ser vi også at behovet for kontroll og nektelse i Bastionen kan påvirke Norge, spesielt dersom store deler av Nord-Norge av Russland oppleves å være inne i russisk operasjonsområde. Detkankomme i konflikt med vår suverenitet.
Dersom premisset er at vi skal kunne håndtere en høyintensitetskrig med-følger det at vi må ha våpensystemer som fungerer som et reelt militært verk-tøy som kan bevege seg i de skraverte områdene for å hevde norsk suverenitet.
Man trenger ikke åbrukeverktøyet, men det åhadet og åkunnebruke det der-som ønskelig er helt avgjørende for å kunne snakke om et terskelforsvar. Har vi bare våpensystemer som ikke «matcher» det en eventuell motstander har så reduseres også terskelen relativt vesentlig. Ubåter er et slikt verktøy. Kanskje spesialstyrkene også? F-35 kommer til å bli det. Mobiliteten, høyden, rekkevid-den, hastigheten og ildkraften kombinert med JSM gjør dette verktøyet svært kraftfullt, svært reaksjonssterkt og militært mer fleksibelt enn våre ubåter. Vi er i ferd med å få et meget potent militært virkemiddel.
Men deterikke et potent militært virkemiddel, det har kunpotensialetil å bli det om vi forvalter det klokt. Og for å forvalte det klokt må vi ha kompetente mennesker som kan forvalte verktøyet med militær og politisk klokskap.
Det er noe med diskusjonen rundt nasjonalt forsvar og høyintensitet som vi skal være forsiktige med. For det første – som flere har vært inne på under semi-naret – så må vi slutte med disse voldsomme pendelsvingningene. Vi må kunne operere både ute og hjemme. Vi er i ferd med å få meget gode kampfly – de kommer til å bli etterspurt. De med de beste flyene kommer til å få størst press på å delta. Så la oss erkjenne at internasjonale operasjoner har kommet for å bli.
Dernest, egentlig til min forundring, gjennomsyres diskusjonen i for stor
33 Forsvarsdepartementet (Ekspertgruppen for forsvaret av Norge) (2015):Et felles løft. s. 20.
grad av at «dersom vi kan ivareta høyintensitetsscenarioet kan vi automatisk også ivareta operasjoner i fred og krise». Med andre ord er en krise kun en liten variant av den store krigen. Slik er det ikke. Det er grunnleggende feil. Per-spektivet tar ikke inn over seg at kriser ofte erkvalitativthelt annerledes. Det kreves ofte andre verktøy, en annen tilnærming eller et annet fokus. Vi gjør klokt i å slutte å snakke om det som ikke er høyintensitet som mindre verdifullt eller enklere. Neste gang vi har en russisk tråler som ikke følger våre anmod-ninger bør vi finne andre måter å håndtere situasjonen på enn å fylle helikoptre med spesialstyrker. I mange krise-scenarioer vil det kanskje teknisk sett være nyttig å ha JSF i området på kort tid, men politisk og strategisk vil det være meget uklokt.
F-35 blir et sentralt og godt verktøy i fremtiden. Men diskusjonene fokuseres også voldsomt mot denne plattformen. Vi har kultur for det hos oss. Plattform-sentrisk. JagerflyPlattform-sentrisk. Taktisk. Nå skal kampflybase Ørland passes på så det holder. Operasjonsbunkeren (COC) skal bokstavelig talt børstes for støv. Dro-ner, elektronisk overvåking, betong-shelter – Ørland skalpasses på. Og vi må jo åpenbart beskytte kampflybasen vår, men hva skal flyene gjøre når de har tatt av? Hvem skal skape militær og politisk effekt med utgangspunkt i disse platt-formene? Det er, som nevnt, ikke slik at JSF har en naturgitt innebygd effekt (likevel må motstanderen til en viss grad forholde seg til trusselen av kun å ha flyene). Denne effekten må skapes gjennom operativ planlegging, ledelse og gjennomføring av operasjoner. For jo større potensiell militær kraft en platt-form har, jo større feilskjær kan man også gjøre. Det er utrolig mye uklokt vi kan bruke denne plattformen til. Å skapeønsketeffekt er noe helt annet. Det er komplisert. Spesielt om vi tenker at denne plattformen har en offensiv kapasi-tet. Vi trenger en robust kultur for å forstå og anvende en slik kapasikapasi-tet.
Mitt poeng her er at F-35 koster mye penger og det blir et viktig verktøy, men fokuset oppleves litt ensidig. Luftmakt handler om, i overført betydning, å kunne spille «piano» med en rekke andre «tangenter» sammen med andre
«musikere» (fellesoperativt). Vi må evne å tenke helhetlig for å utnytte luft-maktens potensial og mulighetsrom. Vi har jo ikke bareén kjempestor tangent, da hadde det sannsynligvis blitt i overkant fristende å trykke på denne hver gang det skjedde noe – og musikken hadde fort blitt ensidig og unyansert.
For å kunne spille piano må man ha kompetanse og man må øve, man må utvikle en musikalitet. Det krever fokus, dedikasjon og en form for «gehør».
For en våpengren som i all hovedsak har et «taktisk gehør» er det krevende å spille musikk. Den enkelte tangent er det ingenting i veien med. Musikalite-ten og gehøret for å bruke dem er jeg langt mer usikker på. Jeg tror uttrykket
«gehør» blir viktig her. Vi har eksempelvis «gehør» innen flytrygging. Vi har
156
NATO: Challenges and Solutions
gode strukturer, god kultur – organisasjonen er opptatt av flytrygging – vi har utviklet «gehør» over mange år og oppdager relativt raskt dersom noen spiller flysikkerhetsmessige unoter.
Vi trenger en organisasjon og enkeltpersoner – ledere – som har operasjo-nelt og strategisk «gehør», noen som kan dirigere symfoniorkesteret når kri-sen oppstår. Vi trenger folk som kan tone ned fyren på paukene når han blir litt ivrig eller løfte frem fløyten eller althornet for mer toneangivende musikk.
Vi har ikke øvd mye på «gehøret» vårt egentlig. Det har ikke vært etterspurt fra noen på en god stund. Politikerne har vært fornøyd med å sende enkelte plattformer til internasjonale operasjoner, og veien er jo relativt kort fra det politiske miljøet via forsvarsstaben til taktisk nivå – så får NATO eller andre besørge tenkningen. Vi stoler på atdehar «gehør». Vi har valgt å la de kom-ponere og spille musikken. Vi har vendt oss til å levere en tangent eller to, og har vært fornøyd med det. Det blir ikke storslått musikk av en slik tilnærming til krise og krig. Dersom vår store frykt er en situasjon der russerne påvirker vår suverenitet og vi blir nødt til å håndtere en slik situasjon over en udefinert tidsperiode før NATO kommer, så må vi lære og forstå hvordan vi skal hånd-tere en slik hypotetisk situasjon før den inntreffer. JSF gir oss mulighet til å påvirke flere mål – også mål det ville vært ekstremt uklokt å påvirke. Men der-som vi ikke har øvd oss på operasjonell tenkning – på å forstå sammenhengen mellom mål og middel – så blir detteveldigkrevende for oss.
Dette blir spesielt viktig nå når GIL ikke bare er styrkeprodusent, men også blir sjef for NAOC og ansvarlig for bruken av det produktet han tidligere har styrkeprodusert. Vi har dessverre ikke vært tilstrekkelig opptatt av dette de siste 20 årene, og nå må vi betale prisen. Vårt største kompetansegap, slik jeg ser det, ligger nettopp her. Vi kommer til å bli kjempeflinke til å fly og teknisk operere F-35,deter jeg ikke bekymret for. Men om vi evner å skape rett effekt med F-35 er jeg langt mer usikker på.
Fokuset vårt fremover bør inkludere bygging av kompetanse slik at vi setter NAOC og FOH i stand til å utnytte verktøyene våre på en klok måte. Vi tren-ger å trene vår analytiske muskel. Å planlegge, lede og gjennomføre luftope-rasjoner for å oppnå politiske målsettinger er vår eksistensberettigelse. Vi kan ikke tillate oss å være dårlige på det, ikke når vi skal ta liv. Vi kan ikke tillate oss det når vi vet hvor mye penger Norge som nasjon bruker på plattformene og hvor mye alle stoler på at vi kan forvalte denne plattformen til sitt ytterste potensial.
I diskusjoner fremover vil jeg gjerne høre littmindreom betong-tykkelsen på sheltere rundt F-35 og om hvordan Ørland skalbeskyttes– ogmerom hvordan NAOC og FOH skal forvalte ressursene. Jeg vil høremerom hvordan F-35
skal brukes når den har tatt av. Jeg vil høre flere samtaler om hvordan vi kan oppnå ønsket effekt, sammen med våre andre våpengrener, plattformer, bran-sjer og mennesker.
Neste tale vår generalinspektør holder i Oslo Militære Samfund bør inne-holde en større del om mennesker og kompetanse. Økonomi, sikkerhetspoli-tisk situasjon og teknologi er åpenbart viktig – men vi må ikke glemme at det er menneskene som skal forvalte plattformene på en klok måte.
Avslutning
Avslutningsvis får jeg stille spørsmålet igjen: Er vi en mellomstor luftmilitær stat i NATO? Målt i antall moderne kampfly er vi kanskje det. Det er vel det politikerne referer til, antar jeg, når de omtaler oss som «en mellomstor stat i NATO». Men kompetansemessig er vi jo ikke det. Vi er fortsatt et plattform-sentrisk og taktisk luftforsvar. Vi har ikke en kultur for – og er ikke tilstrekke-lig trent til – å tenke helhettilstrekke-lig rundt maktanvendelse.
Men det luftmilitærepotensialet– relativt sett – er mellomstort. For å kunne kalle oss en mellomstor luftmilitær stat i NATO må vi bli flinkere til å forstå luftmakt. Vi må være mer offensive i henhold til å få posisjoner og innflytelse – vi må bygge erfaring og kompetanse på operasjonelt og strategisk nivå. Vi har en lite utviklet kultur for det. Det bør vi gjøre noe med. Det er fint når Ram-stein overtar luftkrigen at NATO offisielt er med. Inntil da står vi alene. Å ha erfaring på høyt nivå med å drive luftkrig vil være helt uvurderlig når det kom-mer til nytteverdi. Det betyr at vi må skaffe oss slik erfaring. Vi må ha en plan for å skaffe kompetanse på dette nivået.
JSF skal være fullt operativt, eller «fully operational capable (FOC)» i 2025.
Det betyr at vi har ni år på oss til å bygge en organisasjon, en kultur og den kompetanse vi trenger for å forstå anvendelsen av denne plattformen til et nivå som samsvarer med plattformens maktpotensial. FOH og de andre våpengre-nene bør merke seg dette potensialet og bli med på å etablere de strukturer som trengs for å utnytte plattformen til felles beste. Den prosessen starter kanskje med at Luftforsvaret bør erkjenne nå-situasjonen og behovet for å allokere res-surser til å bygge kompetanse over det taktiske nivå. I tillegg bør man være en pådriver for den fellesoperative endringen som må til for å lykkes i å anvende denne og de andre plattformene på en klok måte.
Vi trenger nok de ni årene.
158
NATO: Challenges and Solutions