Norge – en mellomstor luftmilitær stat i NATO?
Del 1: Den norske persepsjonen av makt (1991–2016)
Den norske persepsjonen av makt har endret seg de siste 25 årene. Gradvis.
Over tid. Nesten umerkelig. Men den har endret seg. Vesentlig. Det har trolig påvirket det norske samfunnet på flere måter, men jeg tror Clausewitz’ «triade»
mellom politikere, befolkning og militærvesen (Forsvaret) er sentralt i denne sammenheng.
Som vi alle er innforstått med så dreide pendelen relativt voldsomt fra nasjo-nalt forsvar (artikkel 5), og – dersom det var snakk om internasjonale engasje-ment, det vil si fredsbevarende FN-operasjoner – til stadig skarpere «out-of-area» operasjoner i regi av NATO eller USA. 1990-tallet ble en slags oppvåk-ning til en realitet vi egentlig ikke hadde tatt inn over oss. Sovjetunionens fall, og konfliktene på Balkan, ble viktig som en katalysator for et endret syn på makt. Bosnia ble for mange – også på vår politiske venstreside – et vendepunkt.
TV-bilder av overgrep og lidelse gjorde inntrykk, og alle visste at Vesten hadde makt til å gripe inn – men valgte å ikke gjøre det. Nedslaktingen i Srebrenica står som et monument over manglende politisk vilje. Den militære evnen var der.
Det er grunn til å vie Kosovo-krigen ekstra oppmerksomhet fordi den repre-senterte en slags oppvåkning til de endrede internasjonale realiteter innad i Luftforsvaret. Forsvarsgrenen stod på dette tidspunktet foran den inntil da største oppgraderingen av F-16 gjennom det såkalte «Mid-Life Update»-pro-grammet, og hadde verken tilstrekkelig relevant trening eller utstyr for å gjennomføre elektronisk identifisering av fly eller å benytte presisjonsstyrte våpen.1Skvadronssjefen for jagerflyene som deltok i Kosovo-krigen, oberst-løytnant Arent Arntzen, hevdet at NATOs operasjonAllied Forceikke var den
1 Asbjørn Karlsvik (2013): E-post, 29.11.2013; Stig W. Waade (2013): Intervju, Luftkrigsskolen, 15.10.2013.
144
NATO: Challenges and Solutions
krigen de hadde øvd på. Luftforsvaret kom med feil produkt (kun luft-til-luft våpen), det ble utvist for lite stridsteknisk fleksibilitet og konflikten utfordret den tradisjonelle oppfatningen av offisersrollen i Luftforsvaret, der forsvaret av eget territorium var dominerende.2Her stod neppe Luftforsvaret i en sær-stilling, og Norges forsvarssjef under Kosovo-krigen, general Sigurd Frisvold (1999–2005), har gjentatte ganger understreket hvor uforberedt hele Forsva-ret og, med noen unntak, det norske politiske miljøet var i internasjonal krise-håndtering av denne typen.3Disse utfordringene fikk også støtte av forsvars-departementets egne erfaringsrapporter, der blant annet følgende utfordringer ble understreket: manglende kontraktinngåelse med militært personell i uten-landstjeneste, uklare kommandostrukturer og administrative linjer, begrens-ninger innen reaksjonsevne og begrensbegrens-ninger i kommunikasjonsmessig infra-struktur.4På godt norsk – vi var ikke tilstrekkelig forberedt. Vi så det selv, og våre allierte så det.
Kanskje vel så viktig var befolkningens- og det innenrikspolitiske utsynet i denne perioden. Invasjonsforsvaret stod fortsatt sentralt i norsk forsvars-tenkning gjennom hele 1990-tallet.5Forsvarsministeren under Kosovo-krigen, Eldbjørg Løwer, påpekte at Norge som nasjon kanskje ikke hadde tatt nok inn over seg hva krigen i Kosovo kunne innebære: «Det har nok sivet inn mer rea-lisme i dette etter hvert – at nordmenn som deltar på militære operasjoner i regi av NATO kan komme hjem i en kiste.»6
Forsvaret, norske politikere og den norske befolkning skulle få rikelig anled-ning til å øke sin militære «realisme», for å sitere forsvarsminister Løwer. To år etter Kosovo-krigen invaderte den amerikansk-ledede koalisjonen Afghanistan i kjølvannet av terrorangrepet 11. september 2001 og Norge ble tidlig involvert
2 Arent Arntzen (2000): «Erfaringer fra Kosovo – konseptuelle og doktrinære utfordringer» i Lars Fredrik Moe Øksendals (red.)Nytt NATO – nytt Luftforsvar? Foredrag ved GILs Luftmaktseminar 2000. Luftkrigsskolens Skriftserie, vol. 3, s.79–97.
3 Sigurd Frisvold (2011): Foredrag ved Luftkrigsskolen. 2. avdeling (Modul 4), 12. oktober.
4 Forsvarsdepartementet (2001): «Kosovo-krisen: nasjonal rapport». 24. januar. Lastet ned 15.01.2016, fra: http://www. regjeringen.no/nb/dep/fd/dok/rapporter_planer/rapporter/2001/
kosovo-krisen-nasjonal-rapport.html?id= 105587#; Forsvarsdepartementet (2001): St.prp. nr. 45 (2000–2001). Omleggingen av Forsvaret i perioden 2002–2005. Lastet ned 15.01.2016, fra:
http://www.regjeringen.no/Rpub/STP/20002001/ 045/PDFA/ STP200020010045000DDDPD FA.pdf.
5 Heier, Tormod (2006): Influence and Marginalization. Norway’s Adaption to US Transformation Efforts in NATO, 1998–2004. Doktoravhandling for graden dr. polit. ved det samfunnsvitenska-pelige fakultet, Universitetet i Oslo, s. 27; Græger, Nina (2007): «Krigen i Kosovo – et tidsskille i norsk forsvarspolitikk».Uniforum, 7. september 2007. Lastet ned 15.01.2016, fra: http://www.
uniforum.uio.no/nyheter/2007/09/krigen-i-kosovo-et-tidsskille-i-norsk-forsvarspolitikk.html.
6 Oddvin Aune (2009): «Krigen som rystet Europa». NRK. Lastet ned 15.01.2016, fra:
http://www.nrk.no/verden/krigen-som-rystet-europa-1.6540030.
i en konflikt som skulle vare i mange år. Det som i flere år ble opplevd som en nokså fredelig nordvestlig del av Afghanistan ble gradvis skarpere. Den norske hæren opererte skarpere. Vi ble dyktige til å bruke skarp våpenmakt på taktisk og stridsteknisk nivå. Det kan synes som at det norske Forsvaret i denne perio-den har blitt mer fortrolig med bruk av makt.
Denne fortroligheten synes også å ha smittet over på norske politikere som har blitt vant til at norske militære styrker utøver makt. Flere har reist til Afghanistan og snakket med personellet selv. Fått andre inntrykk. Mer kunn-skap.
Siden den gangen har over 7000 nordmenn deltatt i denne krigen, og 10 norske soldater har mistet livet (forsvaret.no 2013).7 Vi fikk kister svøpt i norske flagg som landet på Gardermoen på direktesendt TV. Det ble en del av ordskiftet vårt, utsynet, en større aksept for at dette var en mer eller mindre naturlig del eller konsekvens av Forsvarets virksomhet. Bruk av militærmakt ble i større grad en integrert del av norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk.
Det norske offentlige ordskiftet og toleransen for maktbruk har endret seg betydelig de siste 25 årene. Kanskje så vi dette tydeligst i Libya-operasjonen i 2011. Gradvis over tid, nesten umerkelig, hadde synet på bruk av militær-makt endret seg. Det var ingen stor debatt i Norge at vi siden andre verdens-krig hadde droppet ca. syv bomber før Libya – og så droppet nesten 600 i løpet av noen ganske få måneder. Det var ikke maktbruken som vekket oppsikt. Det som var hovedfokuset var diskusjonen rundt FN-mandat og fortolkningen av hvorvidt regimeendring var en del av mandatet eller ikke.
Jeg argumenterer ikke for at det er noen vesentlig endring i norsk utenriks-og sikkerhetspolitikk. Vi balanserer fortsatt mellom idealpolitikk utenriks-og realpoli-tikk, og det er relativt stor konsensus om hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk på Stortinget. Men om vi først velger å delta i internasjo-nale operasjoner, så er aksepten for maktbruk i seg selv endret. Det geografiske området vi nå opplever som naturlig å bidra i har ekspandert vesentlig. Hadde noen sagt at vi skulle bombe tungt i Tripoli noen uker etter luftmaktseminaret i 2011, hadde mange nektet å tro det. Nå tenker vi annerledes. Dersom det hadde vært et klart FN-mandat i kampen mot ISIL – NATO ledet operasjo-nen og NATO/USA ønsket at Norge bidro med kampfly – så ville aksepten for vesentlig maktbruk vært høyere. Mye høyere enn i 1991. Det å bombe i Midt-østen kjennes egentlig ikke spesielt unaturlig lenger, gjør det vel? Norge har blitt vant til å bruke makt.
7 Forsvaret.no (2013): «Afghanistan – møt soldatene». forsvaret.no, lastet ned fra: http://forsva-ret.no/ operasjoner/internasjonalt/afghanistan/soldatene/Sider/default.aspx.
146
NATO: Challenges and Solutions