EMD-bulletin – nytt fra menneskerettsdomstolen i Strasbourg

Det er imidlertid utviklet noen generelle prinsipper gjennom Domstolens tidligere rettspraksis - i saker hvor innvirkningen av en krenkelse er av en slik art og omfang at

Staten anførte at de nasjonale myndighetene var blitt konfrontert med alle bevis i saken, og at skjønnsmarginen dermed tilsier at Domstolens oppgave i saken er å vurdere om

Domstolen konkluderte enstemmig med at det ikke var nødvendig å drøfte anførselen om krenkelse av artikkel 13 sammenholdt med artikkel 10, sett i lys av drøftelsen under artikkel

Domstolen minnet om at en fordring kan utgjøre «eiendom» etter første protokoll artikkel 1 der fordringen er tilstrekkelig etablert til å kunne innkreves.. I den foreliggende sak

Klageren anførte særlig at lagmannsretten ikke hadde gitt tilstrekkelig begrunnelse for sin beslutning om å dømme ham for brudd på straffeloven §60a, og at Høyesteretts

Klagerne anførte krenkelse av artikkel 7 (ingen straff uten lov) under henvisning til at de nasjonale domstolene hadde dømt dem etter en strengere lov – straffeloven av 2003 –

I tilknytning til vurderingen av artikkel 13 sammenholdt med artikkel 3 konstaterte Domstolen at staten ikke hadde nevnt et eneste rettsmiddel som ga klagerne

Staten anførte videre at selv om det forelå dobbeltstraff, var ileggelsen av tilleggsskatten og den etterfølgende straffeforfølgningen så tett knyttet opp mot hverandre at det