EMD-Bulletin –

Staten anførte at de nasjonale myndighetene var blitt konfrontert med alle bevis i saken, og at skjønnsmarginen dermed tilsier at Domstolens oppgave i saken er å vurdere om

Domstolen viste til sine uttalelser under artikkel 11 og uttalte at klageren i den foreliggende sak var straffet i henhold til en lov som etablerer straffeansvar under

Domstolen fant det imidlertid ikke bevist at klageren hadde hatt tilgang til et effektivt rettsmiddel med hensyn til klagen etter artikkel 9 og påstanden om at

Domstolen viste videre til den lange tiden som hadde gått siden myndighetene ble klar over at familien hadde oppholdt seg i Pakistan mellom 1992 og 1996..

Klagerne anførte krenkelse av artikkel 7 (ingen straff uten lov) under henvisning til at de nasjonale domstolene hadde dømt dem etter en strengere lov – straffeloven av 2003 –

Domstolen vurderte om det forelå særlige grunner i saken som kunne frita klageren fra hans ordinære plikt til å uttømme nasjonale rettsmidler.. Domstolen noterte

Etter gjennomgangen fant Domstolen at den ikke var avskåret fra å tolke artikkel 10(1) slik at den også inneholdt en rett til «tilgang til informasjon». Domstolen bemerket

I tilknytning til vurderingen av artikkel 13 sammenholdt med artikkel 3 konstaterte Domstolen at staten ikke hadde nevnt et eneste rettsmiddel som ga klagerne