Vurdering av romavlyttingsvirksomheten

9.6.2.1. Innledning

Det rettslige utgangspunkt er at romavlytting med tekniske hjelpemidler har vært ulovlig i hele granskingsperioden. Etter vedtakelsen av straffelovens § 148 a i 1958 har dette i seg selv vært straffbart. Tidligere ville romavlytting i offentlig regi eventuelt kunne straffes som tjenesteforsømmelse, jf straffelovens kapittel 33.

Kommisjonen har ikke villet utelukke at et ellers ulovlig tiltak i spesielle situasjoner kan være berettiget ut fra nødrettsbetraktninger, når formålet er å avverge konkrete og alvorlige anslag mot rikets sikkerhet. Når det gjelder romavlytting rettet mot politisk møtevirksomhet ol, har det åpenbart aldri foreligget noen nødrettssituasjon. Hvor romavlytting har vært rettet mot individuelle norske borgere, har kommisjonen i noen tilfeller funnet grunn til å reise spørsmålet, jf nedenfor under 9.6.2.5.

Kommisjonens undersøkelser har avdekket at Politiets overvåkingstjenste i 1950-årene avlyttet kommunistmøter og i 1960-årene også annen venstreradikal møtevirksomhet.

Avlyttingen skjedde dels ved faste opplegg på steder hvor slike møter jevnlig ble holdt, dels ved enkeltstående avlyttingsoperasjoner. Kommisjonen har ikke funnet å kunne iverksette undersøkelser over hele landet med sikte på en fullstendig kartlegging av omfanget. Slike undersøkelser ville dessuten neppe avdekke alle de tilfeller der

romavlytting har vært brukt. De undersøkelser som er foretatt, er tilstrekkelige til å vise at avlyttingen av kommunistmøter har vært omfattende.

Virksomheten er i det alt vesentlige avdekket ved forklaringer av tidligere tjenestemenn i Politiets overvåkingstjeneste, stort sett avgitt i tilknytning til dokumenter

kommisjonens gransking har frembrakt. Romavlytting er foretatt både av Overvåkingssentralen og av lokale politikamre. I Oslo og Bergen har det ifølge

forklaringene pågått romavlytting ved faste opplegg for avlytting av møtelokaler i jevnlig bruk. Avlyttingen pågikk til slutten av 1960-årene.

Med unntak for noen få tilfeller, er det ikke funnet dokumenter som bekrefter

romavlytting av norske borgere ved utskrifter som gjengir direkte tale. Midt på 1950-tallet fikk overvåkingstjenesten opptaksmuligheter. Etter dette tidspunkt er innholdet i båndopptak blitt gjengitt i form av notater som inneholder de opplysninger som antas å være av interesse. Undertiden er det vanskelig å avgjøre om et notat skriver seg fra romavlytting eller fra en informant. Refererer notatet seg til et møte i et lokale hvor romavlytting jevnlig pågikk, er det rimelig å legge til grunn at møtet ble avlyttet.

Notatets form gir ofte indikasjoner på om avlytting har funnet sted. Dette gjelder f eks når en taler refereres samtidig som det fremgår at vedkommendes identitet ikke er brakt på det rene, eller når navn misoppfattes.

9.6.2.2. Romavlytting frem til midten av 1950-tallet

a) Virksomheten

Romavlytting av kommunistmøter startet på slutten av 1940-tallet. Det første tilfellet kommisjonen har avdekket, viser at et kurs NKP avholdt på Kalhovd i Telemark i juli 1949 ble avlyttet av overvåkingstjenesten.

I begynnelsen av 1950-årene fikk romavlytting av kommunistmøter et betydelig omfang.

I Oslo etablerte overvåkingstjenesten et fast opplegg for avlytting i Folkets Hus i samarbeid med journalist i Arbeiderbladet Arne Hjelm Nilsen. Et fast opplegg ble også etablert i Prøvesalen i Folketeaterbygningen. Etter hva kommisjonen har kunnet bringe på det rene, var det etterretningstjenesten som sto bak avlyttingssystemet i Prøvesalen, jf fremstillingen under 13.7.2. Det må antas at etterretningstjenesten på dette tidspunkt samarbeidet med overvåkingstjenesten om avlyttingen av kommunister. Også kretser innenfor arbeiderbevegelsen har etter alt å dømme vært involvert, jf fremstillingen under 16.2.2.

I tillegg kjenner kommisjonen til at kommunistmøter i første halvdel av 1950-årene ble avlyttet i Ingeniørenes Hus, i Bygningsarbeidernes Hus og i januar 1955 i Wilses gate nr 1.

Også i Bergen ble kommunistmøter i Folkets Hus avlyttet av overvåkingspolitiet fra begynnelsen av 1950-tallet. De undersøkelser kommisjonen har foretatt ved enkelte andre politidistrikter viser at romavlytting skjedde også andre steder; i Fredrikstad, Tønsberg og i Kristiansand.

Etter legalitetsprinsippet er romavlytting et tiltak som krever hjemmel i formell lov.

Lovhjemmel manglet, og virksomheten var derfor ulovlig. En ulovlig virksomhet kan være mer eller mindre kritikkverdig. Når det gjelder den nærmere bedømmelse av romavlyttingsvirksomheten i denne perioden, er det naturlig å vise til den uttalelse justisminister Jens Chr. Hauge ga i Stortinget 13. mai 1955, i kjølvannet av saken om

avlytting av NKPs landskonferanse i Wilses gate, jf nærmere nedenfor. I uttalelsen som er sitert under 8.4.2.4.a), slår Hauge fast at "slike former for avlytting og utspionering som den moderne teknikk nå gjør mulig, er forkastelige: de støter oss". Videre slår han fast at "dersom offentlig myndighet skulle gjøre bruk av slikt, ville det være misbruk av myndighet og derfor straffbart". De straffebestemmelser han tenker på, er antakelig bestemmelser om tjenesteforsømmelser, jf blant annet straffelovens § 325 om grov uforstand i tjenesten.

Hauges syn må etter kommisjonens oppfatning legges til grunn som representativt for den rettslige oppfatning på den tiden. Kommisjonen finner imidlertid grunn til å peke på at den faktiske situasjon ikke var den samme i 1955 som den hadde vært noen år

tidligere. Frykten for Sovjetunionen og derved også for kommunistene som femtekolonne, som var utpreget de første årene etter den kommunistiske

maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia, avtok utover på 1950-tallet. Til å begynne med forelå det også en viss frykt for at mer militante kommunistiske grupper - først og fremst med tilhørighet i kretsen rundt Sunde og i Furubotn-fraksjonen - forberedte væpnede aksjoner, jfr kapittel 7. I 1953 var Furubotn-fraksjonen gått mer eller mindre i oppløsning. Avstanden til krigen og motstandskampens aksjonsformer var dessuten mindre de første årene. Disse forhold kan tilsi at kritikken må bli strengere når

avlyttingsvirksomheten henimot midten av 1950-tallet ikke avvikles, men tvert imot ser ut til å ha økt i omfang.

Spørsmålet er så hvem som rammes av kritikken - hvem har ansvaret for den ulovlige avlyttingen?

b) Nærmere om ansvaret for avlyttingsvirksomheten

Som fremstillingen under 13.6.1. viser, foregikk den telefonavlytting E-staben foretok av utlendinger fra bunkeren ved Ruseløkka skole, i samarbeid med

overvåkingstjenesten. Det må også antas at avlyttingen av kommunistmøter den første tiden i atskillig utstrekning skjedde i samarbeid tjenestene imellom. Dette synes å ha vært tilfelle så lenge E-staben så det som en del av sin sikkerhetsoppgave å kartlegge kommunistisk virksomhet, det vil si i inntil midten av1950-årene, jf 10.2.

Ekspedisjonssjef ved statsministerens kontor, Andreas Andersen, som var sekretær i Koordineringsutvalget under Regjeringens sikkerhetsutvalg fra 1950 og formann fra 1954, har i en uttalelse til Mellbye-utvalget i 1966 beskrevet samarbeidet mellom de to tjenestene som godt "de første par årene". Det er også på denne bakgrunn rimelig å anta at avlyttingsopplegget i Prøvesalen i Folketeaterbygningen, som synes å ha vært rettet mot virksomheten til Furubotn-fraksjonen, var et samarbeidsprosjekt. Det tekniske opplegget var E-stabens, jf 13.7.2. Dokument som viser avlytting i Prøvesalen, er funnet i Overvåkingssentralen. E-stabens medvirkning i avlyttingsvirksomheten synes likevel å ha opphørt nokså tidlig, og henimot midten av 1950-årene må den omfattende

romavlyttingen av kommunister etter alt å dømme utelukkende ses som en del av virksomheten i Politiets overvåkingstjeneste. Kommisjonen kommer under 14.2.2.2.

tilbake til et enkeltstående tilfelle av romavlytting i E-stabens regi på et senere tidspunkt.

Politiinspektør Asbjørn Bryhn var sjef for overvåkingstjenesten - Politiets

fremmedavdeling som det den gang het. Han var inntil slutten av 1950-årene formelt underordnet politimesteren i Oslo, men hadde en selvstendig stilling og var i realiteten sjef for tjenesten. Hvorvidt avlyttingen var avklart med eller kjent for politimesteren, har ikke latt seg bringe på det rene.

Av vesentlig større interesse er at det må antas å ha vært kjent for statsministeren at kommunistiske møter ble avlyttet. Antakelig har det også vært kjent for enkelte av de øvrige regjeringsmedlemmer som gjennom årene hadde sete i Regjeringens

sikkerhetsutvalg. Grunnlaget for å anta dette er følgende:

Koordinasjonsutvalget for etterretnings- og sikkerhetstjenesten, bestående av sjefen for Politiets fremmedavdeling, Asbjørn Bryhn, sjefen for E-staben, Vilhelm Evang, og en representant for Utenriksdepartementet - opprinnelig Jens Schive - ble opprettet i 1947 etter initiativ fra Forsvarsrådet. Mandatet var ifølge Bryhns brev til statsministeren av 18. februar 1948

"å foreta en samlet vurdering og bearbeidelse av det etterretningsstoff som kommer inn, og holde forsvarsrådet og de interesserte regjeringsmedlemmer løpende og periodisk orientert om

situasjonen."

Regjeringens sikkerhetsutvalg ble opprettet høsten 1949. Omtrent samtidig har Koordinasjonsutvalget blitt avløst av et nytt utvalg, som i tillegg til de tre nevnte representantene hadde en representant for statsministeren, som ledet arbeidet i utvalget, og en representant for Forsvarsdepartementet. Formannen rapporterte til statsministeren, de øvrige medlemmer til sine foresatte, jf Mellbye-utvalget side 9. Etter hvert tok

utvalget navnet Koordineringsutvalget under Regjeringens sikkerhetsutvalg. Ifølge daværende ekspedisjonssjef Andreas Andersens forklaring til Mellbye-utvalget i 1966, foreligger ingen skriftlige opplysninger om opprettelsen av utvalget og ikke noe mandat.

Asbjørn Bryhn har i et PM av 24. januar 1959 gitt uttrykk for at utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon. Kommisjonen har ikke kunnet finne noen slik resolusjon.

Koordineringsutvalget var et kontaktorgan mellom E-staben og Politiets

overvåkingstjeneste, og mellom disse tjenestene og de statsråder som var representert i utvalget. Formann var fra 1950 sekretær Kai Knudsen ved statsministerens kontor.

Andreas Andersen uttalte til Mellbye-utvalget at han fra 1950 tjenestegjorde i forskjellige stillinger under Forsvarsdepartementet, som rektor ved Forsvarets sivile skoler og som statssekretær, og at han da ble sekretær for utvalget etter anmodning fra forsvarsminister Jens Chr. Hauge. Det fremgår ikke når han begynte som sekretær, men det har antakelig vært en gang i 1950. Blant utvalgets papirer ved statsministerens kontor finnes et dokument fra 28. februar 1951 som i hvert fall er fra hans hånd, jf nedenfor om utvalgets protokoller.

Som svar på et skriftlig spørsmål fra kommisjonen, har Hauge i brev uttalt at Andersen ikke hadde noe med Koordineringsutvalget å gjøre "i sin egenskap av statssekretær i FD". Hva som menes med dette er uklart. Det er på det rene at representantene i utvalget rapporterte til sine foresatte. Fra 1. oktober 1953, da han ble tilsatt ved statsministerens kontor, representerte Andersen statsministeren i utvalget. Andersen ble formann i 1954.

På bakgrunn av samarbeidsproblemer tjenestene imellom, utformet Andersen

retningslinjer for virksomheten som ble godkjent av Regjeringens sikkerhetsutvalg 4.

mars 1954. Gjennom retningslinjene ble medlemmene pålagt å holde hverandre gjensidig informert om saker av betydning, jf retningslinjenes pkt I ii. Hvis et medlem ikke fant å kunne legge opplysninger frem i utvalget, var han forpliktet til i hvert fall å informere formannen, jf pkt III. Etter pkt III vii skulle formannen

"til enhver tid holde Statsministeren underrettet om de opplysninger som legges frem i utvalget eller som meddeles ham av utvalgets medlemmer."

Koordineringsutvalget var ikke et besluttende eller utøvende organ. Det var et

koordinerende og rådgivende organ for tjenestene og kunne avgi uttalelser og tilrådinger til Regjeringens sikkerhetsutvalg.

Andersen uttalte til Mellbye-utvalget at Koordineringsutvalget holdt hyppige møter, gjennom lengre perioder en gang i uken. Han innførte en ordning med protokoller. Den første bevarte protokoll var ifølge Andersen fra september 1951. Det finnes imidlertid bevarte protokoller fra før dette tidspunkt. Det samme gjelder andre dokumenter, notater m v. Noen av disse er ifølge påtegninger vist statsministeren og/eller andre ministre.

Protokollene er datert, men angir ikke hvor møtene ble holdt og navngir ikke de tilstedeværende. Dette har gjor det vanskelig å avgjøre hvem som satt i utvalget til enhver tid, især de første årene. Om medlemmene har møtt selv eller ved stedfortreder, noe som ofte skjedde, fremgår normalt heller ikke. Protokollene har forutsetningsvis gått til medlemmene og til Regjeringens sikkerhetsutvalg, opprinnelig statsministeren, utenriksministeren, forsvarsministeren, justisministeren og handelsministeren.

Protokoller er funnet ved statsministerens kontor, i Justisdepartementet og i

Utenriksdepartementet. Noen har uttrykkelig påtegning om at de er sett av ministrene.

Protokollene inneholder mange opplysninger som viser at kommunistene og deres virksomhet ble fulgt nøye. Men protokollene sier stort sett ikke noe om de metodene som ble brukt ved innhenting av opplysninger, således inneholder de heller ikke direkte opplysninger om romavlytting. Undertiden inneholder protokollene likevel så detaljerte referater fra kommunistmøter at det kan sluttes noe om metodene, som må ha vært romavlyting eller referat fra en som var til stede, det gjelder eksempelvis protokoll fra møte 6. september 1954, sett av justisministeren. Det er under enhver omstendighet på det rene at Andreas Andersen kjente til denne virksomheten. Det må antas at dette ble kjent for ham da han i 1950 ble sekretær for utvalget.

Kommisjonen har i utvalgets arkiver funnet et referat fra et distriktsmøte i Oslo-laget av NKP den 29. januar 1950, som viser at møtet etter alt å dømme ble avlyttet. At

virksomheten var kjent for Andersen, fremgår uttrykkelig av det notat som ble funnet blant de papirer han etterlot seg ved sin død i 1976. Notatet, som bærer tittelen "Mine erindringer om overvåkingen" er ikke datert og ikke underskrevet. Det ble skrevet etter at han gikk av med pensjon i 1973. Ifølge datteren Agnete Eriksens forklaring til kommisjonen, satt Andersen da ved statsministerens kontor og gjennomgikk gamle notater og protokoller. På grunnlag av dette og egne erindringer forfattet han en rekke

notater som alle etter hans død er overlevert Riksarkivet. I notatet om "overvåkingen"

skriver Andersen blant annet:

"Politiet søkte også å skaffe seg rede på hva som foregikk innen NKPs organisasjoner.

Landsmøter og landsstyremøter ble med større og mindre held avlyttet. Man fikk også rapporter fra personer som var infiltrert i NKP. Endelig gjorde man bruk av brevåpning og

telefonavlytting."

Kommisjonen legger til grunn at også Andersens forgjenger som formann i Koordineringsutvalget, Kai Knudsen - han var trolig formann også mens han var justisminister, jf nedenfor - var kjent med avlyttingsvirksomheten. Med det omfang virksomheten hadde allerede tidlig på 1950-tallet, og på bakgrunn av at det den gang neppe hersket avgjørende motforestillinger mot virksomheten, er det liten grunn til å tro at ikke lederen var underrettet, jf også referatet fra NKPs distriktsmøte i januar 1950.

Det er etter kommisjonens oppfatning vanskelig å se bort fra at også representanter for Utenriksdepartementet og for Forsvarsdepartementet - etter Andersen - på et tidspunkt har blitt informert.

Spørsmålet er så om kunnskapen er blitt brakt videre til statsministeren, eventuelt også til andre medlemmer av regjeringen. Kommisjonen har ikke funnet protokollene for Regjeringens sikkerhetsutvalg fra opprettelsen i 1949 til 1953, da Andreas Andersen ble sekretær for utvalget. Protokollene fra tiden etter inneholder ikke opplysninger som kaster nevneverdig lys over spørsmålet.

Av det notat Andersen etterlot seg ved sin død, ser det ikke ut til å ha vært fremmed for ham at ikke all informasjon fra de hemmelige tjenestene skulle bringes videre til foresatte. Andersen skriver:

"Denmilitære etterretningstjeneste kan mene at det er av største betydning å skaffe til veie visse opplysninger, men vet samtidig at det bare kan gjøres utenfor rammen av det tillatte. Skal man i et slikt tilfelle innhente samtykke fra høyeste politiske hold eller skal man handle for egen regning og risiko. Ulike syn gjorde og gjør seg gjeldende på slike spørsmål. Hvis man innhenter samtykke, involverer man også den høyeste politiske myndighet. Går det galt, kan det skape alvorlige komplikasjoner overfor en fremmed tredje part. Handler E-tjenesten derimot på egen hånd, kan regjeringen desavouere den og de "skyldige" trekkes til ansvar. Dilemmaet lar seg neppe løse."

Et tilsvarende synspunkt er trukket frem av en av dem som representerte

Utenriksdepartementet i Koordineringsutvalget i siste halvpart av 1950-årene. I sin forklaring for kommisjonen har han gitt uttrykk for at opplysninger kunne bli holdt tilbake

"av konstitusjonelle grunner, altså for å beskytte statsråden mot informasjon som kunne være politisk eller konstitusjonelt belastende."

Det kan spørres om dette synspunktet om skjerming har innebåret at alle representantene i Koordineringsutvalget gjennom hele perioden har unnlatt å underrette sine foresatte om avlyttingsvirksomheten.

Kommisjonen finner ikke å kunne legge dette til grunn, uten at det derved utelukkes at skjermingssynspunktet hadde realitet. Generell informasjon om avlyttingsvirksomheten må tidvis antas å ha blitt formidlet til foresatte. Mer konkret eller detaljert informasjon er neppe gitt. Men underretning om vesentlige forhold må forutsettes å ha vært gitt i en slik form at den ansvarlige myndighet kunne ta stilling til om ytterligere opplysninger var påkrevet.

Utgangspunktet for å anta dette er den rapporteringsplikt utvalgets medlemmer hadde til de respektive ministre. I tillegg kommer det faktiske forhold at representantene for statsministerens kontor - Kai Knudsen og senere Andreas Andersen - i sitt daglige arbeid sto i nær kontakt med statsministeren. Det hører med i bildet at Kai Knudsen ble justisminister i 1952 og forsvarsminister i 1954. Knudsen var også sekretær for

Regjeringens sikkerhetsutvalg i et tidsrom før Andersen i desember 1953 ble sekretær for utvalget. Sjefene for de hemmelige tjenestene må dessuten ha vært forberedt på at alle opplysninger fra Koordineringsutvalget ble brakt videre. De må derfor ha antatt at virksomheten var eller ville bli godtatt på politisk nivå.

Kommisjonen finner det overveiende sannsynlig at i hvert fall statsministeren på et tidlig tidspunkt har fått generell informasjon om virksomheten.

Det kan heller ikke utelukkes at Einar Gerhardsen, som var statsminister frem til 19.

november 1951 og fra 22. januar 1955, kan ha blitt informert også fra annet hold.

Avlyttingen i Folkets Hus skjedde i samarbeid med journalist i Arbeiderbladet, Arne Hjelm Nilsen. Hjelm Nilsen hadde en nær forbindelse med redaktør Rolf Gerhardsen.

Rolf Gerhardsen hadde frem til slutten av 1950-årene atskillig kontakt med overvåkingssjef Asbjørn Bryhn og en annen toneangivende tjenestemann ved overvåkingssentralen, Odd Biltvedt, som Gerhardsen hadde samarbeidet med under krigen, jf fremstillingen under 15.3.1.2.

Ved siden av statsministrene Einar Gerhardsen og Oscar Torp og justis- senere forsvarsminister Kai Knudsen, anser kommisjonen det mest sannsynlig at også andre regjeringsmedlemmer kan ha fått generell informasjon.

Den eneste gjenlevende av ministrene fra statsminister Einar Gerhardsens første regjering er Jens Chr. Hauge, som var forsvarsminister fra november 1945 til januar 1952. Han har forklart for kommisjonen at han ikke kjenner til at norske borgere har vært avlyttet av de hemmelige tjenestene. Ifølge Hauges forklaring for kommisjonen, er hans kunnskap om de hemmelige tjenestenes virksomhet i Norge begrenset. Han har ingen kunnskap om den avlyttingsvirksomhet som i hans tid som forsvarsminister ble etablert i bunkeren ved Ruseløkka skole. Hva E-staben foretok seg med sikte på å oppfylle hans direktiv om bekjempelse av femtekolonnister, jf kgl res av 10. juni 1949, har han "aldri selv hatt noen anelse om". Han har således ingen erindring om den kartlegging av kommunister som skjedde i E-stabens regi ved at staben betalte

sekretærer i Arbeidernes Opplysningsforbund/Arbeiderpartiet, jf fremstillingen under 15.2.2. og 16.2.1. Som fremstillingen der viser, ble Hauge i februar 1951 ikke bare informert om denne virksomheten av Koordineringsutvalgets sekretær, Andreas Andersen, men han var også direkte involvert i beslutninger om den. Virksomheten

hadde en politisk ømtålig karakter som tilsier at den ikke er blant de forhold som lettest glemmes. På denne bakgrunn kan det ikke utelukkes at også andre forhold av ømtålig karakter kan være glemt.

Det kan således neppe utelukkes at det kan skyldes erindringssvikt når Hauge i dag gir uttrykk for at han ikke kjenner til at norske borgere ble avlyttet. Kommisjonen finner grunn til å peke på at hvis Hauge ikke ble informert, kan det ha sammenheng med at han kan ha gitt Andersen forståelsen av at han ikke ønsket slik informasjon. Etter å ha fått seg forelagt opplysningene om sekretærene som var betalt av E-staben, ga Hauge overfor kommisjonen uttrykk for at når Andersen i sin tid fant grunn til å forelegge ham spørsmålene, viser dette at Andersen ikke var "stillingen voksen". Spørsmålet er om Andersen kunne ha grunn til å tro at Hauge ikke ønsket informasjon om andre forhold som Andersen oppfattet som ømtålige.

Både etter overvåkingsinstruksen av 1952 og 1955 skulle overvåkingssjefen holde

"Justisdepartementets sjef underrettet om alle forhold av betydning for rikets indre sikkerhet". Den direkte forbindelsen med justisministrene har etter alt å dømme foregått jevnlig inntil 1955 da Hauge, ifølge et notat Bryhn skrev i 1959, antydet "en

normalisering av forholdet mellom Politiavdelingens embedsmenn og

normalisering av forholdet mellom Politiavdelingens embedsmenn og

In document 9.KOMMISJONENS VURDERINGER AV VIRKSOMHETEN I (sider 96-118)