Ransaking, beslag og utleveringspålegg

9.6.4.1. Ransaking, beslag og beslagsliknende tiltak

Rettsgrunnlaget for å gjennomføre ransaking og beslag er fremstilt under 9.4.1.2.

Ransaking og beslag er straffeprosessuelle tvangsmidler som skal gjøres kjent for den de retter seg mot. Hemmelig ransaking og beslag er således forbudt.

I noen tilfeller har tjenestemenn ved overvåkingspolitiet eller personer som handler i samarbeid med tjenesten, ransaket hus eller husrom uten lovlig adgang og uten at tiltaket ble gjort kjent for den det retter seg mot. Kommisjonen er ikke kommet over mange slike tilfeller. Bortsett fra ransakingen av Arne Treholts leilighet 17. mai 1983, ligger tilfellene mer enn 20 år tilbake i tiden.

Derimot har det vært nokså hyppig forekommende at legale etterforskingstiltak -ransakinger, undersøkelser etter sprengninger, brann mv - med eller uten tilknytning til spørsmål som gjelder rikets sikkerhet, har avdekket dokumenter eller annet materiale som kriminalpolitiet har oppfattet som overvåkingsmessig interessant, men som ikke er av betydning som bevis for de straffbare handlinger som etterforskes eller for annen kriminalitet. Slikt materiale kan ikke beslaglegges og skal leveres tilbake hvis det i første omgang er tatt med for gjennomsyn, jf under 9.4.5. om overskuddsinformasjon.

Likevel er opplysningene i mange tilfeller blitt formidlet til overvåkingstjenesten i form av kopiering, fotografering eller nedtegning, eventuelt slik at dette er gjort av

overvåkingspolitiet selv etter å ha vært tilkalt av det ordinære politi. Deretter er opplysningene arkivert i overvåkingstjenesten uten underretning til den beslaget retter seg mot. I mange tilfeller har det dreiet seg om opplysninger om politisk tilhørighet eller virksomhet.

Det ser for kommisjonen ut til at overvåkingstjenesten frem til utgangen av 1983 må ha ment seg berettiget til å få tilgang til og registrere opplysninger av overvåkingsmessig interesse som politiet og andre offentlige myndigheter er blitt kjent med på denne måten. Denne praksis, som også kan ses under synsvinkelen registrering av overskuddsinformasjon, ble vurdert av Kontrollutvalget etter at kontoret til avisen Ikkevold og organisasjonen Folkereisning mot krig ble ransaket av kriminalpolitiet i oktober 1983. Ved ransakingen tok politiet med seg lister over abonnenter på avisen og medlemmer i organisasjonen. Listene, som var uten interesse for etterforskingen av den mistanke som lå til grunn for ransakingen, ble levert tilbake etter å ha blitt kopiert av overvåkingstjenesten. I sin uttalelse 18. november 1983 sier Kontrollutvalget om dette:

"Blir dokumenter som ikke er relevante for siktelsen i saken og som følgelig ikke kan beholdes av politiet kopiert før tilbakelevering, innebærer det at politiet setter seg i besittelse av og får kjennskap til dokumenters innhold ved ulovhjemlet tvang. Det kan ikke godtas.

Ved en slik gjennomgåelse kan det tenkes at dokumenter som er uten betydning for den foreliggende siktelsen viser at det er begått andre straffbare handlinger enn siktelsen angir. I så fall kan siktelsen i saken utvides og samtidig beslutning for beslag av vedkommende dokument søkes innhentet. Men dette er ikke gjort i nærværende sak og da måtte alt som ikke var av betydning for siktelsen vært tilbakelevert uten kopiering."

Kommisjonen har funnet noen eksempler på at overvåkingspolitiet også etter dette tidspunkt, på tilsvarende urettmessig måte har kopiert, nedtegnet og registrert opplysninger politiet er blitt kjent med i forbindelse med gjennomgang av materiale innhentet ved ransaking. Eksemplene gjelder opplysninger om nynazistisk virksomhet -f eks opplysningene i en adressebok med navn over angivelige deltakere i en nynazistisk gruppering, som i 1984 ble funnet ved en ransaking med grunnlag i mistanke om tyveri.

Også ved utførelse av rent ordensmessige oppgaver - oppbevaring av hittegods, behandling av søknader om demonstrasjoner mv - har politiet blitt kjent med opplysninger som kunne være av overvåkingsmessig interesse eller av betydning i personkontrolløyemed. Opplysningene er i en rekke tilfeller blitt formidlet til

overvåkingstjenesten. Spørsmålet er om innhenting av opplysninger på denne måten var rettmessig.

Det er bare ting som har betydning som bevis i straffesak som kan beslaglegges etter straffeprosessloven. Politiets adgang til å ta vare på og formidle videre innen etaten opplysninger det blir kjent med i forskjellige sammenhenger, er ikke klar. Kommisjonen peker på at før personregisterloven trådte i kraft i 1980 inneholdt ikke lovgivningen uttrykkelige begrensninger for politiets nedtegning av opplysninger om politisk oppfatning i sine forvaltningsregistre. Etter dette tidspunkt kreves samtykke fra

Datatilsynet hvis registeret har slike opplysninger, jf om overvåkingstjenestens registre under 6.2.4.

Opplysninger politiet er kommet i besittelse av gjennom en normal utførelse av en politimessig oppgave, må normalt kunne formidles videre til andre deler av etaten som opplysningen er relevant for. Har politiet i første omgang blitt kjent med opplysningene på en urettmessig måte eller har det ikke hatt adgang til å ta vare på dem, er

utgangspunktet det motsatte. Avgjørelsen av dette kan bero på subtile avveininger. Er det f eks tale om en praksis ved gjennomsøking av hittegods hvor vedkommende polititjenestemann ikke bare begrenser seg til å finne opplysninger som identifiserer eieren, men gjør ytterligere undersøkelser og kopierer/noterer av hensyn til

overvåkingstjenesten, er det naturlig å se dette som urettmessig, eventuelt som

urettmessig ransaking og beslag. Dokumenter er på denne måten i flere tilfeller kopiert og registrert i overvåkingstjenestens arkiver.

Opplysninger av overvåkings- eller personkontrollmessig interesse har i mange tilfeller blitt kjent for ordenspolitiet når bager, vesker mv, som ble innbrakt til politivakten som hittegods, ble gjennomsøkt for å bringe eierens identitet på det rene. Kommisjonen har kommet over mange eksempler fra 1970-årene på at slike opplysninger er blitt formidlet til overvåkingspolitiet. Selv om eksemplene er mange, har de etter alt å dømme ikke vært utslag av en generell instruks eller retningslinje om at hittegods skulle undersøkes med sikte på formidling av slike opplysninger til overvåkingstjenesten. Noe rundskriv el

om dette er ikke funnet. En del steder er dette antakelig blitt sett som et naturlig ledd i samarbeidet ved politikammeret. Eksemplene fra 1970-årene kan tyde på at det stedvis har dreiet seg om en festnet praksis, som har gått ut over rammen for hva som bør anses rettmessig.

Ordenspolitiet har registrert søknader om tillatelse til politiske demonstrasjoner, plakatbukk mv. Overvåkingstjenesten har rutinemessig mottatt kopier av søknadene til personer eller organisasjoner som var av interesse for tjenesten. Ordenspolitiet har rettmessig kunnet registrere søknadene som ledd i sin ordinære virksomhet. Det har derfor rettslig sett ikke vært noe i veien for at opplysningene formidles til og registreres av overvåkingstjenesten så lenge de ligger innenfor rammen av hva tjenesten etter instruksverket kan registrere. Etter 1980 kunne det således ikke registreres opplysninger om politisk tilhørighet eller virksomhet i seg selv, jf nedenfor om hvilke deler av

virksomheten som fremdeles var av overvåkingsmessig interesse. Kommisjonen har funnet noen eksempler på at opplysninger fra søknader om demonstrasjoner eller om plakatbukk er innhentet og registrert i overvåkingstjenesten i Bergen så sent som i 1994, det vil si etter at ml-bevegelsen hadde mistet enhver overvåkingsmessig interesse.

Ved pass- og billettkontroll har politiet i stor utstrekning blitt kjent med reisemål. På 1970-tallet ble det montert skjult kamera ved passkontrollene på alle internasjonale flyplasser i Norge, slik at politiet kunne fotografere viseringer i pass. Det er på det rene at opplysninger om reiser til en del land - kommuniststyrte og andre - i stor utsterkning er blitt og blir formidlet til overvåkingspolitiet. Dette gjelder imidlertid reisende i sin alminnelighet, ikke bare personer med en nærmere bestemt politisk oppfatning.

Kommisjonen viser for øvrig til drøftelsen av overvåkingstjenestens registrering av overskuddsinformasjon, jf under 9.6.3.2.e).

9.6.4.2. Utleveringspålegg

Overvåkingstjenesten har i senere år i en del tilfeller innhentet forhørsrettens beslutning om utleveringspålegg, jf straffeprosesslovens § 210. Det dreier seg om pålegg til bank om å utlevere kontoopplysninger el. Kontoinnehaver varsles ikke. Kommisjonen har også sett eksempler på at forhørsrettens beslutning inneholder bestemmelse om at pålegget ikke skal gjøres kjent for kontoinnehaver, som er den mistenkte i saken og som tvangsmidlet derfor retter seg mot, jf straffeprosesslovens § 82. Ved pålegget får

kontoinnehaveren status som siktet. Unnlatelsen av å å gi kontoinnehaver varsel om pålegget er i strid med straffeprosessens regler om siktedes partsrettigheter. Etter straffeprosessloven skal for øvrig enhver som rammes av et beslag, underrettes og gis adgang til å påkjære beslaget, jf straffeprosesslovens §§ 208 og 377. Bestemmelsene gjelder også utleveringspålegg. Med unntak for telefonavlytting i narkotikasaker, inneholder straffeprosessloven ikke regler om hemmelig bruk av tvangsmidler, jf dog særregelen i lovens § 381 tredje ledd. Det er således grunn til å understreke at

straffeprosessloven ikke åpner for et alminnelig prinsipp om at den et tvangsmiddel retter seg mot, eller som rammes av det, kan unnlates varslet såfremt dette er

hensiktsmessig av hensyn til etterforskingen. Assisterende riksadvokat Tor Aksel Busch

har forklart for kommisjonen at det fra riksadvokatens side er gjort klart for

overvåkingstjenestens personell at varsel til kontoinnehaver ikke kan unnlates, dog uten at det - så vidt forstås - er klargjort hvor raskt varsel skal gis. Kommisjonen stiller seg nokså uforstående til overvåkingstjenestens praksis og ikke minst til at forhørsrettens beslutninger inneholder bestemmelser av en slik karakter.