Meddelelse av opplysninger til Forsvarets etterretningstjeneste og til Forsvarets sikkerhetstjeneste, uten sammenheng med sikkerhetsklarering

9.7.3.1. Innledning - rettslige utgangspunkter

Politiets meddelelse av personopplysninger i forbindelse med sikkerhetsklarering er fremstilt i kapittel 10 og 11. Som fremstillingen der viser, har politiet siden 1947 bistått Forsvaret med slike opplysninger. Dels gis opplysningene etter henvendelse fra

Sikkerhetsstaben, som i 1965 ble utskilt som egen fagstab under Forsvarsstaben. Før dette tidspunkt ble denne oppgaven forvaltet av sikkerhetskontoret i E-staben - Fst II, senere Fst/E. Innhenting av personopplysninger til bruk ved sikkerhetsklarering har også i atskillig utstrekning skjedd lokalt, ved henvendelse fra etterretnings- og

sikkerhetsoffiseren ved den militære avdeling til vedkommende lokalavdeling av politiets overvåkingstjeneste.

Grunnlaget for samarbeidet finnes i samarbeidsinstruksen av 1955, og i direktiver for personellsikkerhetstjenesten og for personkontrolltjenesten i Forsvaret av 1. mars 1967 og av 1990.

I det følgende skal kommisjonen vurdere om personopplysninger overvåkingstjenesten i visse andre sammenhenger har gitt etterretnings- og sikkerhetstjenesten, er i strid med taushetsplikten. Dels dreier det seg om opplysninger som er gitt i samarbeid mellom de hemmelige tjenester, dels sentralt mellom Overvåkingssentralen og E-staben, senere også S-staben, dels regionalt eller lokalt mellom avdelinger av overvåkingstjenesten og den militære avdelings E- og S-offiserer.

Overvåkingsinstruksen av 1977 pålegger i § 3 overvåkingstjenesten å samarbeide med etterretnings- og sikkerhetstjenesten og gi militære myndigheter opplysninger om forhold av betydning for den militære sikkerhet og beredskap. Dette gjaldt selvfølgelig også tidligere. Overvåkingsinstruksen av 1952 forutsatte et samarbeid

overensstemmende med "særinstruks og gjeldende retningslinjer". Skriftlige

retningslinjer for samarbeidet ble gitt ved samarbeidsinstruksen av august 1955, avløst av samarbeidsinstruks fastsatt ved kgl res av 14. mars 1980. Samarbeidsinstruksene forutsetter et omfattende sentralt og lokalt samarbeid mellom overvåkingstjenesten og militære myndigheter. De inneholder ingen bestemmelser om taushetsplikt.

Det sentrale samarbeidet mellom tjenestene har også vært institusjonalisert i

koordineringsutvalg som under noe skiftende betegnelser har vært i virksomhet siden 1947, jf fremstillingen under 4.5. Fra først av het samarbeidsorganet

Koordinasjonsutvalget for etterretnings- og sikkerhetstjenesten, senere avløst av Koordineringsutvalget under Regjeringens sikkerhetsutvalg, som i saker om sikkerhetsklarering kalte seg Det interdepartementale kontrollutvalg.

Koordineringsutvalget ble i 1965 erstattet av Det rådgivende sikkerhetsutvalg og de såkalte trekantmøter, før man i 1977 fikk et nytt Koordineringsutvalg.

Disse utvalgene har hatt som mandat å følge med i og koordinere tjenestenes oppgaver, herunder utveksle opplysninger av gjensidig interesse. Samarbeidet forutsetter

utveksling av taushetsbelagte opplysninger. Personopplysninger har i betydelig

utstrekning blitt utvekslet, især før 1965, da spørsmål om sikkerhetsklarering og andre personrelaterte sikkerhetsspørsmål jevnlig var til behandling. Utvalgene har, også etter 1965, da sikkerhetstjenesten ble utskilt fra E-staben, hatt som oppgave å gi underretning om og drøfte viktigere saker om f eks sikkerhetsklarering. Slike saker har det vært svært få av i dette tidsrommet. Men personopplysninger er utvekslet i andre sammenhenger.

Så vidt vites er det ikke noensinne avgitt uttalelser fra overordnet myndighet om og i hvilken utstrekning tjenestenes alminnelige taushetsplikt gjelder i samarbeidet.

Kommisjonen finner spørsmålet uklart. Tjenestenes egen praktisering av "need to know"- prinsippet kan tilsi en viss varsomhet i formidling også av sensitive personopplysninger tjenestene imellom.

9.7.3.2. Overvåkingssentralens formidling av opplysninger til E-staben E-staben har helt til 1990/1991, da overvåkingssjef Urdal avviklet ordningen, fått redigerte utskrifter fra overvåkingstjenestens avlytting av utenlandske kontorer. Det er på det rene at utskriftene har inneholdt navn på norske borgere som har deltatt i eller blitt omtalt i samtalene. Spørsmålet er om navnene burde ha blitt fjernet.

Opprinnelig skjedde avlyttingen fra E-stabens bunker i Ruseløkkveien, jf 13.6.

Avlyttingsvirksomheten var et samarbeidsprosjekt mellom Overvåkingssentralen og E-staben, med grunnlag i at avlyttingen både hadde etterretningsmessig og

overvåkingsmessig interesse. E-stabens interesse var i førte rekke å vinne innsikt i fremmede agenters virksomhet her i landet med sikte på å komme norsk

etterretningsvirksomhet til livs, jf fremstillingen under 14.3.3. Etter hvert fikk politiets overvåkingstjeneste i stand sin egen avlyttingsvirksomhet, og fra ca 1960 overtok Overvåkingssentralen all avlytting av utenlandske kontorer med unntak av de sovjetiske shippingkontorer. Dette har sammenheng med at den primære interesse i avlyttingen var av overvåkingsmessig karakter, begrunnet i hensynet til tjenestens

kontraetterretningsmessige funksjoner. Overvåkingssentralen og E-staben fikk utskrifter av hverandres opptak.

Kommisjonen har under 14.2.1.2. lagt til grunn at operasjon Muldvarp - avlyttingen av utenlandske kontorer - var kjent for Regjeringens sikkerhetsutvalg. Inntil 1960 har det derfor også vært kjent og akseptert at E-staben fikk opplysninger fra avlyttingen, således også opplysninger om norske borgere. Utvalget har også etter alt å dømme vært

informert om at avlyttingen av de utenlanske kontorer i 1960 ble overtatt av

overvåkingstjenesten. Som det fremgår nedenfor var dette under enhver omstendighet kjent av den politiske ledelse i Forsvarsdepartementet. Hvis det på dette tidspunkt hadde vært meningen at E-staben ikke lenger skulle motta utskrifter med opplysninger om norske borgere, ville det ha vært naturlig om dette på en eller annen måte hadde kommet til uttrykk. I hvert fall er det vanskelig å forstå at Overvåkingssentralen skulle oppfatte situasjonen slik at E-staben ikke lenger kunne få utskrifter med slike opplysninger, det vil si at navn på norske borgere skulle fjernes i utskriftene.

Etter hva kommisjonen kjenner til var det aldri noen som antydet at E-staben misbrukte opplysningene eller at ordningen av andre grunner burde tas opp til overveielse.

Spørsmålet ble ikke stilt, fordi ordningen ble sett som et naturlig ledd i samarbeidet, et samarbeid som det for øvrig i 1960-årene - etter Lygren-saken - ble oppfattet som maktpåliggende å bedre, jf Mellbye-utvalgets innstilling. For E-staben var det først og fremst hva utskriftene kunne avsløre om utenlandske holdninger mv, som kunne tenkes å være av interesse. Det er ikke noe som tyder på at E-staben har interessert seg for hvilke norske borgere som ble nevnt i samtalene, bortsett fra i særlige tilfeller, f eks hvor dette kunne tenkes å kaste lys over utenlandske intensjoner. Ellers er det vel neppe grunn til å tro at de samtaler som ble avlyttet, inneholdt opplysninger av særlig sensitiv karakter.

Overvåkingsentralen tok opp spørsmålet om sladding av utskriftene en gang i første halvdel av 1970-årene, og bestemte da at de skulle sladdes for opplysninger om politikere og kjente samfunnstopper. Etter kort tid ble beslutningen omgjort.

Utviklingen i synet på personvern- og rettssikkerhetshensyn, burde etter hvert ha tilsagt en nærmere vurdering av hvilke personopplysninger om norske borgere E-staben kunne ha tjenestlig behov for, og gitt grunlag for større varsomhet når det gjaldt å oversende slike opplysninger rent rutinemessig, jf også "need to know"-prinsippet.

Fra begynnelsen av 1970-årene og i ca ti år fremover hadde dessuten E-staben en fast forbindelsesoffiser stasjonert i Overvåkingssentralen, som anlyserte

kontraetterretningsmessige data, på grunnlag av informasjoner kontraetterretningssaker i overvåkingssentralens arkiv, herunder utskrifter fra telfonkontroll. Formålet var i hovedsak det samme som nevnt ovenfor. Virksomheten innebar nødvendigvis at

offiseren også fikk opplysninger om norske borgere. Kommisjonen kan ikke se at det var noe instruksstridig i dette.

9.7.3.3. Regionalt/lokalt samarbeid mellom overvåkingstjenesten og militære avdelingers E- og S-offiserer

Kommisjonens undersøkelser viser at det ble utvekslet personopplysninger mellom overvåkingstjenesten og militære avdelinger i Nord-Norge. Slike opplysninger er blitt utvekslet om kommunister fra slutten av 1940-årene og om ml-ere i hvert fall i 1970-årene. Det vises til fremstillingen under 8.5.7.1.

Ifølge samarbeidsinstruksen av 1955, som var gjeldende til 1980, var såvel

overvåkingspolitiet som de militære myndigheter pålagt å gi "alle opplysninger av betydning" for den annen part, jf instruksens punkt B. Overvåkingstjenesten har på sin side kunnet be om alle opplysninger av overvåkingsmessig betydning eller av interesse i personkontrolløyemed. Spørsmålet er hvilke grenser som er trukket for politiets adgang til å gi opplysninger i dette samarbeidet. Politiet skulle etter samarbeidsinstruksen blant annet bidra med:

• Opplysninger om enkeltpersoner samt råd av overvåkingsmessig art i samband med plassering av militære magasiner mv

• Periodiske oversikter over forhold av sikkerhetsmessig betydning

• Geografiske oversikter herredsvis over antatt antall personer farlige for landets sikkerhet innen de enkelte kommandodistrikter

• Opplysninger om organisert femtekolonnevirksomhet i distriktet

• Opplysninger om personer som viser interesse for militært område

• Politiets mottrekk overfor enkeltpersoner eller grupper som driver eller planlegger femtekolonnevirksomhet.

Generelt kan det sies at overvåkingstjenesten har kunnet gi alle opplysninger som kan være av betydning for sikkerheten ved militære anlegg, fartøyer mv, i forbindelse med øvelser, ved beredskapstiltak ol. Etter samarbeidsinstruksen av 1955 skal samarbeidet foregå i henhold til retningslinjer trukket opp av sikkerhetsnemnda for distriktet, under hensyntaken til lokale forhold. Kommisjonen har ikke funnet slike retningslinjer, jf nå 1980-instruksen punkt 10-13. Fremstillingen under 8.5.7.1. viser at utvekslingen av opplysningene i hvert fall stedvis har foregått på en svært uformell måte, som så vidt forstås har vært vanlig i alle år, men som synes å være i tvilsom overensstemmelse med forutsetningene i instruksen.

De forklaringer som er gitt fra tjenestemenn om samarbeidet med E- og S-offiserer, er nokså generelle. Kommisjonen har ikke nærmere oversikt over innholdet i

opplysningene om kommunister og ml-ere eller bakgrunnen for at de er gitt.

Samarbeidsinstruksen av 1955 åpner en meget vid adgang til å gi militære myndigheter opplysninger om "femtekolonnister". Det er her grunn til å minne om at kommunister hadde overvåkingsmessig interesse som "femtekolonnister" til begynnelsen av 1960-årene og at tilsvarende gjaldt ml-ere på 1970-tallet. På denne bakgrunn er det på et så generelt grunnlag vanskelig å ta stilling til spørsmålet om overvåkingspolitiet har gitt personopplysninger utover det samarbeidsinstruksen forutsetter. Utvekslingen synes imidlertid å ha vært meget omfattende.

Fra tjenestehold er det gitt uttrykk for at samarbeid forutsetter at man også gir

opplysninger, jf overvåkingsinstruksenes bestemmelser om at mellommenn og kilder kan gis opplysninger som er helt nødvendige for å få opplysninger. Rettslig sett er det ikke plass for en slik betraktning innenfor et formalisert samarbeid av den karakter samarbeidsinstruksene forutsetter. Det er instruksverket som regulerer rettigheter og plikter ved utveksling av opplysninger. I praksis er det likevel klart at samarbeidet forutsetter imøtekommenhet. Især på bakgrunn av instruksverkets uklarhet og at de retningslinjer samarbeidsinstruksen forutsetter ikke ble utferdiget, er det ikke vanskelig å forstå at utvekslingen av personopplysninger i praksis kan ha fått et for omfattende omfang.

Kommisjonen har ikke ved dette tatt standpunkt til de konkrete og nokså ulike eksempler som er nevnt under 8.5.7.1, noe som for øvrig ville forutsette nærmere undersøkelser av de faktiske forhold. I utgangspunktet er det f eks selvsagt ikke instruksstridig at politiet etter anmodning gir opplysninger om militært personell som nekter å undertegne taushetserklæring.