Misvisende opplysninger om registreringsvirksomheten

Overvåkingssjefens brev av 23 januar 1987 fremholder at disse arbeidsregistrene ikke kan anses for overvåking eller registrering i instruksens forstand, og jeg er tilbøyelig til å være enig i det.

Men under enhver omstendighet synes det klart at selv ikke i disse registrene er det noen systematisk innsamling av materiale som kan sies å komme i strid med instruksens § 4."

Det syn som her gjøres gjeldende ble lagt til grunn av departementet som meddelte Overvåkingsentralen at det ikke hadde bemerkninger til sentralens brev av 23. januar.

Etter kommisjonens oppfatning er departementets behandling kritikkverdig. Én ting er at lovrådgiveren åpenbart ikke har fått fullstendig informasjon om arbeidsregistrene.

Men utgangspunktet i notatet er også forkjært. Forbudet i § 4 tredje ledd retter seg ikke mot systematisk innsamling av materiale om politisk virksomhet, det retter seg mot enhver registrering av slik virksomhet i seg selv. For øvrig peker kommisjonen på at bakgrunnen for konklusjonen i notatet om at det ikke forelå noen systematisk

innsamling av materiale, var enkelte stikkprøver. Lovrådgiveren undersøkte seks-syv navn som han visste var medlem av partier/organisasjoner overvåkingstjenesten ifølge egne uttalelser følger. Han fant ingen av disse i henvisningsregisteret. Han fant heller ikke noen av disse i de arbeidsregistre han så på.

I 1991 ble det nye datasystemet tatt i bruk ved Overvåkingssentralen. I

Overvåkingssentralens interne retningslinjer for bruken av systemet er det oppgitt at opplysninger i registeret ikke anses som registrert ved sentralen før det er opprettet papirsak, dvs observasjonssak eller overvåkingssak. Dette er uriktig. Registeret omfattes åpenbart av forbudet mot registrering av opplysninger om politisk virksomhet, noe også overvåkingssjef Erstad har gitt uttrykk for overfor kommisjonen.

9.5.5. Misvisende opplysninger om registreringsvirksomheten

Frem til begynnelsen av 1980-tallet ble det gitt en rekke autoritative uttalelser om overvåkingstjenestens registrering av politisk virksomhet. Det dreier seg om

regjeringsuttalelser i stortingsmeldinger, uttalelser av justisministre i Stortinget, i media eller som svar på konkrete henvendelser, av Kontrollutvalget eller av representanter for utvalget. I første halvdel av 1960-årene ga også overvåkingssjef Bryhn flere uttalelser til pressen.

Uttalelsene etterlater i det store og hele et nokså misvisende inntrykk av virksomheten. I noen grad må dette ses på bakgrunn av at overvåkingstjenestens virksomhet var

hemmelig, og at dette også gjaldt overvåkingsinstruksene frem til 1977, samtidig som direktivet for personellsikkerhetstjenesten i forsvaret var gradert Begrenset.

Hemmeligholdelsen kunne i og for seg tenkes å begrunne at man unnlot å uttale seg om spørsmålene overhodet. Kommisjonen har imidlertid vanskelig for å se at hensynet til hemmelighold kan forsvare at uttalelser, når de først avgis, er direkte misvisende, enn si positivt uriktige.

Under 9.3.1.1. og 9.3.2.2. har kommisjonen beskrevet innholdet i St meld nr 89 (1969-70). Når det gjaldt spørsmålet om politisk virksomhet som grunnlag for registrering i personkontrolløyemed, er meldingen klart egnet til å misforstås. På bakgrunn av

forholdets ømtålig politiske karakter - ikke på grunn av hensynet til rikets sikkerhet - var den formulert slik at den umiddelbare forståelsen måtte være at denne type registrering -ihvertfall fra nå av - skulle være utelukket, selv om personer med innsikt i spørsmålene ved nøyaktig lesing av meldingen nok ville forstå at den ikke skulle oppfattes slik. På denne måten virket utformingen av meldingen til å gi det alminnelige publikum en misvisende oppfatning av instruksens innhold.

Ti år senere fremla regjeringen St meld nr 18 (1980-81) som utvetydig tok avstand fra registrering alene på grunnlag av politisk virksomhet, et standpunkt som etter

stortingsbehandlingen ble forlatt av Justisdepartementet i all hemmelighet, jf 9.5.4.1.

Instruksen og stortingsmeldingen var etter dette direkte misvisende i forhold til praksis.

Hemmeligholdet var ikke begrunnet i hensynet til rikets sikkerhet, men i at forholdet var politisk ømtålig. Noen holdbar begrunnelse for departementets handlemåte foreligger ikke.

Også når det gjelder opplysninger om den registreringsvirksomhet overvåkingstjenesten drev eller hadde drevet, er det gitt misvisende opplysninger. Først og fremst gjelder dette den omfattende registrering av kommunister og kommunistsympatisører som fant sted til siste halvdel av 1960-årene. Om den etterfølgende registreringsvirksomhet er det stort sett ikke gitt opplysninger.

Registreringen var i hovedsak kjent for de skiftende justisministre, som i tillegg til direkte kontakt med overvåkingssjefen, også fikk tilsendt halvårs- og årsrapporter med omfattende beskrivelser av NKP og nærstående organisasjoners virksomhet. Fordi departementets embetsverk og fagavdeling ikke var koblet inn på normal måte i spørsmål som gjaldt overvåkingstjenestens faglige virksomhet - overvåkingssjefen rapporterte direkte til justisministeren - pålå det justisministeren et særlig ansvar for å følge med i og eventuelt stille spørsmål om sider ved virksomheten som var uklare.

Dette gjelder selvfølgelig ikke i samme grad tjenestens tidligere virksomhet - tiden før ministerens egen statsrådstid. Noen egentlig oversikt over hva som befant seg av opplysninger i overvåkingstjenestens arkiver, har justisministrene ikke hatt.

Det er kommisjonens inntrykk at justisministrene frem til siste halvdel av 1980-tallet i det store og hele har kviet seg for å få vite mer enn høyst nødvendig om virksomheten, noe som også kan ha sammenheng med hensynet til hemmelighold; - det såkalte "need to know-prinsippet", at ikke flere burde vite enn de som måtte vite.

I notatet til justisminister Inger Louise Valle av 22. august 1978 gis det uttrykk for at kartleggingen av kommunister i personkontrolløyemed "aldri har vært omsvøpsløst innrømmet fra myndighetenes side, men det endrer ikke faktum," jf sitatet under 9.3.1.1.

De uttalelser som er gitt fra justismyndighetenes side, har snarere vært egnet til å bli oppfattet som en benektelse av at en slik kartlegging har funnet sted. I den forbindelse vises det til justisminister Kai Knudsens uttalelse i Stortinget i desember i 1952 og justisminister O.C. Gundersens uttalelse i Stortinget i april 1964, jf sitatene ovenfor

under 5.1.1. Disse var i hvert fall ikke dekkende for hva som inntil dette tidspunkt hadde gitt grunnlag for registrering. Også justisminister Schweigaard Selmers svar til Norges Kommunistiske Parti i brev av 10. januar 1966, jf 9.3.1.1, er egnet til å misforstås på dette punkt. Det samme gjelder Jens Chr. Mellbyes uttalelse til Dagbladet 26. oktober 1967 om at politisk overbevisning ikke ga grunnlag for registrering i

overvåkingspolitiets saksarkiv, og at det måtte "en politisk handling" til. Tilsvarende gjelder Schweigaard Selmers uttalelse i fjernsynets "Åpen post" den 13. november 1968:

"Ingen kommer i overvåkingspolitiets arkiv på grunn av sin politiske oppfatning." Ifølge Aftenpostens referat slo hun videre fast at det i overvåkingspolitiets arkiver ikke fantes lister over kommunistsympatisører eller over medlemmer av kommunistpartiet.

Schweigaard Selmer har forklart for kommisjonen at uttalelsene var basert på opplysninger fra overvåkingssjefen.

Det ble også avgitt uttalelser som var egnet til å misforstås, blant annet fordi det ikke ble presisert hva man la i begrepet overvåking - enhver kartlegging eller bare aktive tiltak, eventuelt bare aktive tiltak overfor enkeltpersoner. Det kan her blant annet vises til de uttalelser som ble avgitt i kjølvannet av Per Bortens uttalelse i radioens "Politisk kvarter" 12. februar 1977 om at politisk overbevisning kvalifiserte for overvåking frem til slutten av 1960-tallet, jf under 5.1.3. Tatt i betraktning instruksens vide definisjon av

"femtekolonnevirksomhet", den omfattende registrering av kommunister som fant sted inntil dette tidspunkt og at så mange kommunister da fremdeles ble oppfattet å være av

"særlig overvåkingsmessig interesse", var Per Bortens uttalelse etter kommisjonens mening adekvat. En annen sak er at Bortens uttalelser bør ses i lys av at han som statsminister ti år før, var kjent med innholdet i Mellbye-utvalgets innstilling, med de misvisende uttalelsene i St meld nr 89 og - for så vidt noe den gang måtte ha vært uklart for ham - hadde anledning til å innhente nærmere opplysninger.

I sine uttalelser av 30. juni 1978 om Hole Jacobsen-saken og om NKPs klage til justisministeren, ga Kontrollutvalget en instruktiv avklaring av begrepsbruken.

Kommisjonen har noen merknader til utvalgets konklusjoner, jf 9.7.1.2, men har ellers ingen innvendinger mot den fremstilling som er gitt av virksomheten i tjenesten. Det bør likevel tilføyes at utvalget åpenbart har anstrengt seg for ikke å si noe positivt uriktig samtidig som det ikke skulle gis gradert informasjon. Dette har innebåret at utvalgets uttalelser på en del punkter er egnet til å misforstås av dem som ikke har

førstehåndskjennskap til problemstillingene og tjenestens virksomhet.

Så sent som i St meld nr 18 (1980-81) gir regjeringen et mildest talt misvisende bilde av den svært omfattende kommunistregistreringen som hadde foregått, jf side 33:

"Som foran nevnt hadde ikke tidligere instruks for overvåkingstjenesten noe forbud mot registrering utelukkende på grunnlag av politisk tilknytning, og det har nok forekommet at tilknytning til Norges Kommunistiske Parti førte til registrering i overvåkingspolitiets registre for personkontrolltjenesten i etterkrigstiden og frem til begynnelsen av 1960-årene. Denne

registreringen må ses på bakgrunn av den daværende sikkerhetspolitiske situasjon." (uthevet her).

Selv om kommisjonen har en viss forståelse for at det politisk ømtålige i forhold som gjelder kartlegging av politisk virksomhet kan tilsi en viss tilbakeholdenhet med å

uttrykke seg i klartekst, kan det ikke aksepteres at det gis i den grad misvisende opplysninger, endog overfor Stortinget, og til og med om fortidige forhold.

9.6. Kommisjonens vurdering av overvåkingsvirksomheten