Veien videre

Etter sine første møter med skolenes helsesykepleiere, hadde informantene håp om at de skulle få hjelp. Vi snakket om hva de opplevde skjedde videre etter disse første møtene. Det er hovedsakelig BUP og fastlege som nevnes, og i enkelte tilfeller barnevernet.

«Skolehelsetjenesten samarbeider med skolen og er et bindeledd mellom elevene, skolen og andre helsetjenester som for eksempel fastlege, kommunens psykiske helsetjenester,

tannhelsetjeneste og NAV, og kan henvise eleven videre ved behov» (Helsedirektoratet, 2020). Hvilke universelle tiltak ble, i tråd med Helsedirektoratets (2017) anbefalinger, satt i gang i samarbeid med skolen og andre instanser, da informantenes psykiske vansker var omfattende?

Anna har fortalt at både BUP og PPT ble koblet på mens hun gikk på barneskolen, og at disse instansene hadde beskrevet ulike tiltak for å hjelpe henne på skolen. Anna opplever ikke at skolen ga Anna denne hjelpen og hun forteller om hvordan ene læreren hun opplevde å bli

84 forstått av, møtte motstand i arbeidet med å tilrettelegge skoletilbudet. «Det var jo litt

vanskelig for henne når resten av disse lærerfolkene og rektor mener at jeg ikke hadde rett på ekstrahjelp». Heller ikke etter at livet ble så vanskelig at Anna ble innlagt på psykiatrisk avdeling, ble hun møtt med et tilrettelagt undervisningstilbud fra skolen. Det kan ikke beskrives noe samarbeid mellom skolehelsetjenesten og BUP, PPT, fastlege eller andre, som bidro til at Anna fikk hjelp, verken for sine psykiske vansker eller sine utfordringer med det skolefaglige. I Barbros tilfelle ble fastlege koblet inn og foreldrene kontaktet, men vanskene hadde allerede vokst seg så store at Barbro etter hvert ble innlagt på en psykiatrisk avdeling.

«Jeg vet fortsatt den dag i dag ikke egentlig hvem jeg skulle gått til», forteller Barbro om hvem hun tror kunne ha hjulpet henne med hennes psykiske vansker i ungdomsskolen.

Cecilie forteller om en svikt i overgangen mellom ungdomsskolen og videregående. «Det som skjedde etter hvert var at fastlegen min ble kontaktet og han ble informert, han ble tatt med i timene med helsesykepleier, men når jeg var ferdig i 10. klasse, så ble liksom all kontakt avbrutt og det ble ikke gjort noe mer med det i det hele tatt». «Ingen ting annet ble gjort enn at jeg gikk og snakket med helsesøster», forteller Cecilie når jeg etterlyser hvilke tiltak som ble iverksatt videre, etter hvert som de psykiske vanskene ble mer alvorlige. Det var aldri noen direkte hjelp». Hun forteller at foreldrene hennes aldri ble kontaktet angående vanskene hennes, noe hun bestemt mener burde vært gjort. «De ble ikke kontaktet i det hele tatt. Det burde de ha gjort; sagt det til foreldrene».

Foruten faste kvarterslange samtaler med skolens helsesykepleier, forteller Diana at det ikke ble gjort noe fra skolens side for å hjelpe henne. «Nei, det ble egentlig ikke det. Det ble truet med noen varsler om ikke vurdert i forskjellige fag», sier Diana og minner oss med dette på hvor prestasjonsorienterte enkelte skoler er. Hun opplevde kun at det var de to tidligere nevnte lærerne hennes, som hadde et ønske om å hjelpe henne i skolehverdagen. Helsesykepleieren, som ga Diana sitt private telefonnummer, gjorde ifølge Diana det hun kunne for å hjelpe og sørget for at Diana gjennom BUP fikk komme til en psykolog. I tillegg kontaktet hun både foreldre og barnevernet. Eirik forteller også om en helsesykepleier som kontaktet fastlege og BUP, men i likhet med Anna, forteller Eirik at ledelsen ved skolen «bare lukket ørene sine og ikke hørte det», hvilket gjorde at Eirik ikke fikk hjelp fra skolen. Når det gjelder BUP kunne de ifølge Eirik tilby «samtale med en som var innenfor det feltet. Så det var … det var noe hjelp i det da …». På lengre sikt opplever ikke Eirik at BUP hadde så mye å tilby: «Jeg fikk jo

85 hjelp av BUP, men de gjorde jo nesten ikke noe». Frida forteller at BUP først ble koblet inn etter at hun i 15-årsalderen hadde forsøkt å ta livet sitt.

Barneombudet (2020, s. 26) formidler i sin rapport «Jeg skulle hatt BUP i en koffert», ungdommers erfaringer knyttet til BUPs samarbeid med skole, skolehelsetjenesten, PPT og kommunens helsetjenester. Her peker ungdommene på svært lang ventetid for å komme til hos BUP og at det var vanskelig å komme til kjernen av de underliggende problemene (s. 28).

I tillegg forteller flertallet av ungdommene at de ikke opplever at det har vært kontakt mellom BUP og skolen (s. 31). Disse ungdommenes erfaringer er på flere områder sammenfallende med informantenes. Barneombudet (2020) formidler i samme rapport også foreldres

erfaringer. Disse bekrefter opplevelsene av et manglende samarbeid mellom BUP og skole, PPT og kommunens helsetjenester. Foreldrene forteller om et samarbeid som ikke medfører noen reelle endringer i tilbudet for elevene (s. 38-39).

Informantene har fortalt at de følte det stigmatiserende å søke hjelp hos skolens

helsesykepleier. Når flere informanter forteller at de ikke turte, klarte eller ønsket å be om hjelp, er situasjonen svært krevende. Det er ikke urimelig å tenke seg at skolen, i lignende situasjoner, kan oppleve det som vanskelig å skulle avdekke psykiske vansker hos elevene.

Jeg mener vi må være forsiktige med å bruke dette som en forklaring, i de tilfellene skolen ikke klarer å hjelpe elever som strever med psykiske vansker. Vi kan ikke overlate ansvaret for ungdommers psykiske helse til ungdommene selv. Informantenes historier forteller oss at flere ungdommer som sliter med psykiske vansker, selv ofte ikke er klare over at det er det de sliter med. Jeg har tidligere nevnt at få ungdommer søker hjelp for sine psykiske vansker (Bru et al., 2016, s. 18). En konsekvens av dette bør være at hjelpen er tilgjengelig, nær og kjent for elevene, i håp om at flere kan be om hjelp. Man kan ikke utelukke at informantenes

opplevelse av å bli tatt på alvor, da de henvendte seg til skolens helsesykepleier, muligens kan henge sammen med hvordan informantene opplevde helsesykepleiernes tilgjengelighet.

Flere informanter forteller at de måtte bli alvorlig syke før de fikk tilbud om hjelp. Dette kan også handle om en skolehelsetjeneste som er for underdimensjonert til å klare å møte elevenes behov. Helsedirektoratet (2020) skriver at «skolehelsetjenesten skal bidra til god helse blant barn og ungdom, slik at de opplever mestring, trivsel og struktur i skolehverdagen». Det er lite i informantenes historier som minner om et møte med en skolehelsetjeneste som har bidratt til noe av dette. «Det er sikkert det som er veldig vanskelig for mange, og meg også

86 egentlig, at man … egentlig ikke visste hvem man kunne gå til for det var ikke noe særlig fokus på psyken på ungdomsskolen, egentlig», forteller Frida.

Jeg har hittil fortalt mest om de akutte konsekvensene av å ha psykiske vansker i

ungdomsskolen og hva som kan skje når elevene ikke får hjelp med disse. Videre skal jeg fortelle mer om hvilke langvarige konsekvenser informantene opplever at det å ha psykiske vansker i ungdomsskolen medførte.