1.0 Innledning
«Hvis jeg hadde fått hjelp litt tidligere, så hadde jeg kanskje ikke sittet her inne» er tittelen på denne masteroppgaven. Dette utsagnet kom fra en av informantene som under intervjuet var innlagt på en psykiatrisk avdeling. Til tross for at psykisk helse er et tema som har fått mye oppmerksomhet de siste årene, er det fortsatt knyttet stigmatisering til det å ha psykiske vansker (Bru et al., 2016, s. 18; Meld. St. 19, 2014-2015, s. 41). Husum et al. (2017, s. 11) hevder vi står i ei brytningstid, hva angår behandling og forståelse av psykiske vansker.
Temaet forekommer hyppig i mediene og med innføringen av den nye læreplanen Kunnskapsløftet 2020, følger det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring, hvilket aktualiserer temaet psykisk helse i skolen.
Oppgavens empiriske datamateriale har sitt opphav i intervjuer med seks unge mennesker med psykiske vansker, som har fortalt om sin tid som elever i ungdomsskolen. Oppgaven er delt inn i fem kapitler. I dette innledende kapittelet vil jeg begrunne mitt valg av tema fra et personlig, faglig og samfunnsmessig utgangspunkt.
1.1 Oppgavens utgangspunkt og begrunnelse for valg av tema
Jeg har jobbet som lærer siden 2004. I løpet av den tiden har jeg jobbet på alle trinn i
grunnskolen, men siden 2008 har jeg vært lærer på ungdomstrinnet. I denne tiden har jeg sett en profesjonalisering av skolen, parallelt med et økende fokus på skoleprestasjoner. Jeg har møtt ungdommer som opplever skolen som svært stressende og som opplever at skolens prestasjonsorientering har en negativ påvirkning på deres psykiske helse. I 2016 begynte jeg å jobbe i en alternativ ungdomsskole og i høst begynte jeg å jobbe ved Sykehusskolen i Bergen.
I løpet av de siste årene har jeg gjort meg nye erfaringer hva angår ungdommers psykiske helsetilstand og jeg opplever at psykisk helse er et tema vi som jobber i skolen trenger å lære mer om, for å bli bedre rustet til å ivareta dagens elever. Det var en avisartikkel som først åpnet øynene mine for hvor lite jeg egentlig visste om hva som rørte seg blant de
ungdommene som aller mest trenger å bli sett.
NRK publiserte høsten 2019 flere nyhetsartikler om hvordan unge jenter i alderen mellom 12 år og 20 år, brukte det sosiale mediet Instagram, som en kanal for å dele erfaringer om sine psykiske vansker. I lukkede grupper, eller «Privinsta», delte brukerne råd og tips angående hvordan man best kunne skade seg selv, skjule selvskading og gjennomføre selvmord på en
2 skånsom måte. Flere brukere har gått så langt som å ta livet sitt, enkelte direkteoverført via Instagram. «Det skjulte nettverket» (Moland & Solvang, 2019) er navnet på artikkelen som først avdekket disse lukkede gruppene. Her ble det beskrevet hvordan unge mennesker med psykiske vansker, opplevde å finne et miljø bestående av likesinnede. Gjennom telefonen til ei av jentene som tok livet sitt, fikk jentas mor tilgang til datterens private Instagramkonto.
Denne kontoen avdekket et nettverk med tilknytning til rundt 100 andre norske kontoer av samme kategori. Minst 18 jenter med tilknytning til miljøet på Instagram, har på få år tatt sine liv. Av disse var halvparten under 20 år gamle (Moland, 2021, s. 11). Det er viktig å være klar over at det finnes flere lignende nettverk, på flere ulike plattformer, og at flere av disse
omfatter unge mennesker både fra Norge og utlandet.
Jeg satte kaffen i halsen denne søndagsmorgenen, den 27. november 2019, da jeg leste
artikkelen (Moland & Solvang, 2019) og jeg klarte ikke å slutte å tenke på dette temaet. NRK viet også to episoder av sin dokumentarserie kalt «Innafor» (NRK Nyheter, 2019) til dette temaet. Episodene heter «Selvmord på Instagram» og fokuserer i stor grad på det
Instagrambrukerne beskriver som mangler innenfor helsevesenet. Unge mennesker med psykiske vansker, som var en del av det mørke nettverket på Instagram, beskrev et system som møtte dem på fordømmende vis. Det var en åpenbar ubalanse mellom de unge
menneskenes behov og ønsker om hjelp på den ene siden og systemets tilbud og intensjoner på den andre.
Det slo meg at skolen ikke ble nevnt i artikkelen (Moland & Solvang, 2019) eller i
programmet «Innafor» (NRK Nyheter, 2019). Ettersom de aller fleste barn går i skolen, har skolen helt unike muligheter til å fange opp barn og unge som har det vanskelig, og via skolehelsetjenesten henvise dem videre til riktig instans (Bru et al., 2016, s. 18). Jeg har i ettertid undret meg over hvorvidt de ungdommene som artikkelen (Moland & Solvang, 2019) og programmet «Innafor» (NRK Nyheter, 2019) omhandler, ble fanget opp i skolene og henvist videre. Hvis dette er tilfelle; var det i møtet med helsevesenet at vanskene eskalerte til den alvorlighetsgraden som NRK skildrer? Eller kan det hende at noen av vanskene startet allerede i skolen, med elever som opplevde å bli verken sett eller hørt?
3
1.1.1 Formål med oppgaven
Jeg ble stadig mer nysgjerrig på temaet psykisk helse og skole. Etter hvert som jeg undersøkte temaet nærmere, slo det meg at elevperspektivet virket fraværende i litteraturen. På nettet fant jeg artikler som fremmet synspunktene til lærere, skoleledere, helsesykepleiere og foreldre, når det gjaldt elevers psykiske helse, men jeg slet med å finne litteratur hvor elevene selv satte ord på hvordan det var å være elev med psykiske vansker. Jeg mistet interessen for alle andre tema og bestemte meg for å fokusere nærmere på nettopp dette. Formålet med denne
oppgaven er derfor å fremme elevperspektivet knyttet til psykiske vansker i skolen. Gjennom elevenes stemmer kan vi som jobber i skolen lære hvordan vi bedre kan ivareta elever med psykiske vansker. Jeg har allerede nevnt at informantene i sine møter med ungdomsskolen har beskrevet voldsomme opplevelser. Det blir viktig å understreke at jeg ikke er ute etter å henge ut eller kritisere enkelte skoler eller ansatte, men i møtet mellom teori og empiri forsøke å si noe om i hvilken grad ungdomsskolen var en helsefremmende arena for informantene. Denne oppgaven kan ikke alene løfte temaet psykisk helse i skolen, men informantenes historier kan forhåpentligvis bidra til ny innsikt for eventuelle lesere.
1.1.2 Forskningsspørsmål og underspørsmål
Det var en langvarig prosess å formulere et forskningsspørsmål som både rommet det jeg ville undersøke og som samtidig bidro til å avgrense temaet. Forskningsspørsmålet mitt ble derfor hyppig omformulert og i perioder gjerne flere ganger om dagen. I notatene på min telefon finner jeg 23 forskjellige utkast til forskningsspørsmål. Hver gang jeg leste
forskningsspørsmålet høyt, opplevde jeg at det enten var for krevende formulert eller så ble jeg usikker på om det var det spørsmålet jeg egentlig ønsket å stille. For å formulere et tydelig og avgrenset forskningsspørsmål, måtte jeg formulere et mer åpent spørsmål enn det jeg først hadde gjort, samt i større grad å bruke underspørsmålene til å avgrense temaet ytterligere.
Forskningsspørsmålet mitt lyder følgende:
«Hvordan beskriver unge med psykiske vansker sine møter med ungdomsskolen?»
Jeg har formulert tre underspørsmål som skal bidra til å besvare forskningsspørsmålet:
1. Hvilke konsekvenser kan det å ha psykiske vansker i ungdomsskolen medføre på kortere og lengre sikt?
4 2. Hvordan beskriver unge, som hadde psykiske vansker i ungdomsskolen,
skolehelsetjenestens tilbud?
3. Hva mener unge, som hadde psykiske vansker i ungdomsskolen, at skolen kan gjøre for å fremme psykisk helse?
Det er ved hjelp av informanters fortellinger vil jeg besvare forskningsspørsmålet og underspørsmålene, som også bidrar til å gi denne oppgaven en retning.