2.5 Kunnskapsløftet 2020 og det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring
2.5.1 Ulike tilnærminger til det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring
I litteraturen finnes mange ulike innfallsvinkler til hvordan skolene kan jobbe med folkehelse og livsmestring, og det skisseres tidvis svært ulike retninger med tanke på hvilket overordnet fokus det tverrfaglige temaet kan ha. Jeg vil nå vise et utvalg av disse ulike tilnærmingene, for å demonstrere spennvidden.
Psykolog, og leder for Norsk Senter for Mindfulness, Gunvor Marie Dyrdal argumenterer for bruken av «mindfulness» i sammenheng med det tverrfaglige temaet folkehelse og
livsmestring (2020, s. 119). Dyrdal hevder mindfulness er aktuelt i denne forbindelse, begrunnet med behovet for et større fokus på å leve i øyeblikket. Det er her og nå vi lever, men mange mennesker klarer ikke å fokusere på dette, da de er for opptatte med å legge planer for det som skal komme og å bekymre seg for ting som kan komme til å skje, at dette skader våre relasjoner (2020, s. 119). Ifølge Dyrdal vil en økt tilstedeværelse bedre kunne lære oss å takle livets opp- og nedturer ettersom mindfulness kan hjelpe oss å endre perspektiv og dermed oppleve økt tilstedeværelse i våre liv Dyrdal (2020, s. 120).
Mange forbinder kanskje tålmodighet og sinnsro med mindfulness. Myskja (2020, s. 141) beskriver dette som viktige og trenbare ferdigheter og hevder at barn bør lære dette allerede fra tidlig alder av, for å bli i stand til å regulere stress og oppmerksomhet. Dette er avgjørende for å oppleve å ha kontroll, ifølge Myskja (2020, s. 141), som videre trekker inn Antonovskys
32 teori om salutogenese og beskriver denne som en modell for mestring (2020, s. 142). Myskja (2020, s. 162) hevder vi gjennom salutogenesen bør legge grunnleggende fysiologiske prinsipper til grunn for det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring.
Tålmodighet og sinnsro er mangelvare i våre dager, ifølge Hansen (2020, s. 54) som setter dette i sammenheng med vår digitale livsstil og det å aldri være avkoblet. Våre konstant tilgjengelige smarttelefoner, nettbrett, smartklokker og lignende fremmer et behov for å multitaske og ettersom de aller fleste mennesker kun klarer å fokusere på en ting av gangen, medfører disse hyppige fokusskiftene en mindre effektiv hjerne, som også fungerer dårligere (Hansen, 2020, s. 55).
Tålmodighet, mangel på fokus og det å håndtere livets påkjenninger i moderne tid er gjentagende begreper når Dyrdal (2020, s. 124), Myskja (2020, s. 141) og Hansen (2020, s.
58) beskriver sine tilnærminger til det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring.
Haukeland (2020, s. 167) skildrer voksne som medvandrere på barns ferd i et landskap kjennetegnet av mangfold. Haukeland, som tidligere har jobbet med dypøkologiens far Arne Næss sr., refererer til sistnevnte (2020, s. 169) når han argumenterer for at nøkkelen til en større forståelse av livsmestring ligger i samspillet mellom måten vi lever livene våre på og det vi opplever som verdifullt i livene våre. Haukeland (2020, s. 171) mener at unge
mennesker som føler stress eller press må identifisere opphavet til dette og lære hvordan det kan endres, i motsetning til å håndteres.
Ifølge Sælebakke (2018, s. 17-21) er en av de viktigste kompetansene vi tilegner oss i livet relasjonskompetanse. I tillegg til nærvær og empati, er relasjonskompetanse en avgjørende faktor med tanke på å håndtere våre følelser, å håndtere motgang i livet, emosjonsregulering og for å utvikle samhørighet, både med naturen og med andre mennesker. En god lærer- og elevrelasjon er skolens grunnlag for å kunne jobbe med livsmestring, mener Sælebakke (2018, s. 104).
Andre trekker fram helt konkrete tiltak i arbeidet med det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring, slik Forandringsfabrikken gjør med undervisningsopplegget «Timen Livet»
(2019). Forandringsfabrikken forteller at det er elever selv som har bidratt i utviklingen av
«Timen Livet», som beskrives som en pratetime med fokus på å lære å sette ord på elevers
33 opplevelse av livet. Tema som sorg, tap, vennskap, sinne, misunnelse, sjenanse, utrygghet, forventninger og enda flere tas opp i «Timen Livet» (Forandringsfabrikken, 2019, s. 15).
Det er ikke alle som er like entusiastiske til innføringen av det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring. Ole Jacob Madsen, som er filosof og psykolog, mener samfunnet vårt, i løpet av de siste generasjonene, har gjennomgått en drastisk individualisering (2020, s. 72). Vår tids økende grad av individualisering, samt mulige følger av denne, nevnes også av
Ludvigsenutvalget (NOU 2015: 8, s. 20). Her understrekes det en sammenheng mellom økt individualisering og hvordan enkelte kan oppleve økte krav i sammenheng med dette:
Samfunnsutviklingen stiller store krav til den enkelte. […] Hver enkelt må ta gjennomtenkte og bevisste beslutninger på mange områder, blant annet knyttet til egen helse, sosiale relasjoner, bærekraftig forbruk og egen økonomi. Når samfunnet på mange områder preges av individualisering, kan det gi stor frihet til individuelle valg, men det kan også øke kravene til den enkelte (NOU 2015: 8, s. 20).
Madsen (2020, s. 72) forklarer hvordan lover, påbud og forventinger som tidligere
generasjoner måtte forholde seg til, i dag har falt bort og dermed ikke lenger i like stor grad preger våre liv. Som en konsekvens av dette har individet fått en mye større frihet og flere muligheter enn det tidligere generasjoner hadde. I det vi får en større grad av individfokus, mener Madsen (2020, s. 73) vi opplever en dreining vekk fra en kollektiv bevissthet, hvilket medfører en større forventning om at den enkelte i økende grad definerer sitt liv, både med tanke på kontekst og innhold. Madsen (2020, s. 77) trekker inn et begrep han har lånt fra Foucault, kalt «governmentality». Dette begrepet beskrives som en måte staten kan styre innbyggeres liv på; staten gir innbyggerne et økt ansvar for egne liv og denne
myndiggjøringen under ansvar kan bidra til at individet, uten direkte statlig innblanding, kan leve sine liv. Madsen (2020, s. 77) refererer til Ungdataundersøkelsen, som viser en stadig økning innen selvrapporterte psykiske vansker blant ungdom, og hvordan skole er det området det knytter seg mest press og stress til, når han beskriver det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring som et eksempel på «governmentality». Han mener samtidig at det er paradoksalt å innføre det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring for å ruste elevene til å håndtere presset og stresset i skolen, når det egentlig må en endring av de underliggende strukturene i skolen til, for å fjerne dette stresset og presset. Noe spissformulert kan man forstå denne kritikken som at vi som samfunn ber elevene behandle symptomene på strukturelle feil som skaper et stress og et press de ikke klarer å håndtere.Tankene om å endre strukturene framfor
34 å håndtere symptomer som stress og press, får støtte hos tidligere nevnte Haukeland (2020, s.
171), som mener livsmestring må handle om å identifisere hvor stresset og presset kommer fra, som utgangspunkt for å endre det.
Det er tydelig at det finnes mange ulike faglige tilnærminger til det nye tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring. Disse spriker i ulike retninger, både når det gjelder utgangspunkt for temaet og med tanke på hva det tverrfaglige temaet bør inneholde. Når skolene selv kan velge hvordan de skal jobbe med temaet, krever det ikke mye fantasi å se for seg hvor ulikt temaet vil kunne jobbes med i den enkelte skole.