Begrepet psykisk helse defineres på ulike måter. Kulturelle og regionale ulikheter gjør det vanskelig finne en generell definisjon, ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO, 2013, s. 16), som trekker fram tre begreper (s. 4) de mener oppsummerer kjernen av begrepet psykisk helse; mestring, selvrealisering og autonomi. Psykisk helse defineres med utgangspunkt i disse tre begrepene som «[…] en tilstand av velvære (well-being) der individet kan realisere sine muligheter, håndtere normale stressituasjoner i livet, arbeide på en fruktbar og produktiv måte og ha mulighet til å bidra overfor andre og i samfunnet» (WHO, 2013, s. 1; Skogen et al., 2018, s. 23). Psykisk helse forstås også som «[…] trivsel og opplevelse av god
livskvalitet, mening med tilværelsen, og evne til å mestre hverdagens utfordringer, samt fravær av alvorlige psykiske plager og lidelser» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017, s. 9).
Årdal et al. (2015, s. 8) knytter begrepet trivsel til betydningen av god psykisk helse, å ha det bra og å fungere godt. Videre hevder de at områder som sosial opplevelse, funksjon, vekst og utvikling, bedre dekkes av begrepet trivsel. Dette er grunnen til at de velger å bruke begrepet trivsel framfor velvære, som er en oversettelse av WHO sitt begrep «well-being» (2013, s. 1).
Dette har sin forklaring i at velvære i større grad kan knyttes til aktiviteter assosiert med velbehag, enn det trivsel gjør.
Disse ulike definisjonene viser at psykiske helse er et sammensatt tema. Bru et al. (2016, s.
18-19) minner oss om at samspillet mellom sosiale og psykologiske faktorer, i tillegg til biologiske, står sentralt i utviklingen av psykiske vansker. Ettersom det er de unges
7 beskrivelser av sine møter med ungdomsskolen som ligger til grunn for denne oppgaven, vil jeg følgelig fokusere på de psykologiske og sosiale faktorer som er aktuelle i en
skolesammenheng.
2.1.1 Psykiske vansker og psykiske lidelser
Stormont et al. (2011, s. 141), oversatt av Ekornes (2018, s. 16) definerer psykiske vansker som: «Ethvert psykologisk, sosialt, emosjonelt eller atferdsmessig problem som forstyrrer elevens funksjonsevne». Denne definisjonen understreker problemene som så alvorlige, vedvarende og hyppige, at evnen til å lære, arbeide og å ha et sosialt liv svekkes. Major et al.
(2011, s. 15) skiller mellom psykiske plager og psykiske vansker og begrunner dette med at psykiske plager ikke skildres patologisk, altså i den grad at det kan stilles en diagnose, til tross for en likevel høy symptombelasting. Videre skiller Major et al. (2011, s. 15) psykiske
vansker fra psykiske lidelser, ettersom psykiske lidelser kan knyttes til en sykdomsdiagnose og beskriver hvordan psykiske lidelser gir alvorlige psykiske symptomer. Disse kan innebære endringer i følelser, tankemønster og atferd i tillegg til, eller i kombinasjon med, sterk psykisk smerte. Blant voksne er depresjon, rusbrukslidelser og angst de mest utbredte psykiske
lidelsene, mens hos barn er atferdsforstyrrelser, affektive lidelser og angst mest utbredt (Folkehelseinstituttet, 2018, s. 7; Reneflot et al., 2018, s. 7).
2.1.2 Norske ungdommers psykiske helsetilstand i dag
I Norge trives ungdommer flest og de har det generelt godt med sin fysiske og psykiske helse, men siden Ungdataundersøkelsens oppstart i 2010, har det vært registrert en årlig økning innen selvrapporterte psykiske plager (Eriksen & Bakken, 2020, s. 36; Uthus, 2020, s. 6).
Dette gjelder særlig blant jenter. Det må nevnes at de nasjonale resultatene fra
Ungdataundersøkelsen i 2020 viser at dette var det første året siden målingene startet, at andelen psykiske helseplager ikke økte (Bakken, 2020, s. 6). Hvorvidt det her kan være snakk om en utflating av psykiske helseplager er det for tidlig å konkludere med.
Av de områdene som bidrar mest til psykisk stress blant ungdommer, trekker Sletten &
Bakken (2016, s. 20) fram skolerelatert stress og krav, samt et opplevd krav til utseende og kropp. Ungdataundersøkelsen (Bakken, 2020, s. 16) viser negative trender på flere områder tilknyttet dagens skole; et økende antall elever kjeder seg på skolen, gruer seg til skolen, elever skulker hyppigere enn tidligere og elever bruker mindre tid på lekser.
8
2.1.3 Kvaliteten på psykisk helsehjelp for ungdom
Den 13. oktober 2020 lanserte Barneombudet ved Inga Bejer Engh, rapporten «Jeg skulle hatt BUP i en koffert». Her understrekes det tydelig at unge mennesker ikke får god nok psykisk helsehjelp (Barneombudet, 2020, s. 51). Rapporten legger tre hovedfunn til grunn for sin forklaring på dette; det er ikke alle barn som får den hjelpen de har rett til (Barneombudet, 2020, s. 53), det gis ikke hjelp tilpasset individuelle behov (s. 55) og uklarheter tilknyttet ansvarsfordeling er kjent (s. 60). Rapporten konkluderer med at det trengs en bred
gjennomgang av det tilbudet som gis til barn med behov for psykisk helsehjelp. Rapporten siterer FNs barnekomité (s. 18) som allerede i 2018 beskrev tilbudet som for dårlig utviklet og underdimensjonert.
Riksrevisjonens undersøkelse av psykiske helsetjenester (2020-2021) rettet i juni 2021 sterk kritikk mot kvaliteten på disse helsetjenestene. Kritikken dreier seg om flere ting. Tilgangen til psykiske helsetjenester avhenger av hvor i landet man bor (Riksrevisjonen, 2020-2021, s.
6). Avvisningsfrekvensen i psykisk helsevern er så høy at den kan tyde på en manglende felles forståelse mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten (s. 7). Ungdom med psykiske vansker og rusmiddelproblemer får ikke god nok behandling, noe nesten 40%
av kommunene selv oppgir. Nesten 20% av kommunene oppgir at de mangler et tilbud til ungdom med rusmiddelproblemer (s. 8), i tillegg til manglende brukermedvirkning og pårørendeinvolvering (s. 12).
Få ungdommer som har psykiske vansker søker hjelp, og kun hver femte ungdom av alle dem som burde søke hjelp, velger å gjøre det. Dette kan henge sammen med at ungdommer ikke vet hvor de skal henvende seg for å få hjelp eller at psykiske vansker er forbundet med stigmatisering (Bru et al., 2016, s. 18). Fordommer og manglende kunnskap opprettholder stigmatisering av mennesker med psykiske vansker, hvilket kan fungere som en barriere for å søke hjelp (Meld. St. 19, 2014-2015, s. 41; Ekornes, 2018, s. 93). Til tross for at det har skjedd en radikal endring i synet på psykiske vansker, er Folkehelsemeldingen tydelig på at vi fortsatt har en lang vei å gå, og at hele samfunnets forståelse av psykiske vansker må endres, for å kunne tilby hjelp til dem som trenger det (Meld. St. 19, 2014-2015, s. 42). Det er kanskje ikke urimelig å anta at terskelen, for ungdom som begynner å oppleve psykiske vansker, kan være enda høyere for å søke hjelp, enn for voksne som har mer livserfaring. Å skjule
9 belastninger ved psykiske vansker kan være en stor tilleggsbelastning, hvor mye energi brukes på å opprettholde fasaden (Ekornes, 2018, s. 93).
Både Barneombudets rapport (2020) og Riksrevisjonens undersøkelse av psykiske
helsetjenester (2020-2021) peker på åpenbare svakheter og mangler i tilbudene som gis til mennesker med psykiske vansker og spesielt når det gjelder tilbudene for ungdom. Slik kvaliteten på tilbudene blir beskrevet i rapportene, kan man spekulere i hvorvidt de nevnte svakhetene og manglene er bidragende faktorer til at såpass få ungdommer søker hjelp for sine psykiske vansker.