Læreres kunnskaper om og innsikt i psykiske vansker

Flere informanter har fortalt om negative relasjoner til lærere, om lærere som har mobbet dem og om lærere som har vist manglende forståelse for informantenes psykiske vansker. Dette med manglende forståelse er noe informantene trekker fram i flere sammenhenger. Det må her skilles mellom lærere som utviste en krenkende atferd mot informantene og lærere som rett og slett ikke visste hva de skulle eller kunne gjøre for å hjelpe informantene. De tidligere nevnte eksemplene på krenkende læreratferd kan naturligvis aldri forsvares. Informantene forteller at de har erfart at lærerne virket å ha svært begrensede kunnskaper om og innsikt i hva det innebærer å leve med psykiske vansker. En manglende forståelse av og kunnskap om psykiske vansker kan være en av grunnene til at informantene opplever at de ikke ble sett, hørt eller fikk hjelp. Anna opplevde at lærerne ikke visste hvordan de skulle håndtere hennes psykiske vansker og at de rett og slett ikke var rustet for å møte elever med psykiske vansker.

100 Barbro opplevde det samme, men legger til at lærerne virker redde for å ta i det som hadde med psykisk helse å gjøre. Hun beskriver en kultur på hjemstedet, hvor psykisk helse var et tabubelagt tema, som man ikke snakket om. Dersom man gjorde det, risikerte man å bli snakket om. Dette gjorde det veldig vanskelig å si fra og å søke hjelp, dersom man hadde det vanskelig.

Cecilie beskriver en lignende kultur ved hennes hjemsted, preget av lite åpenhet rundt psykiske vansker, og hvor det gjerne snakkes om dem som strever. Enkelte informanter kan, som tidligere nevnt, fortelle om enkeltlærere som viste forståelse for de elevene som strevde psykisk, men ingen kan fortelle om skoler hvor det var en kultur for å ivareta elever med psykiske vansker. Cecilie beskriver en lærer ved sin skole: «Jeg vet i alle fall at hun ene, hun var veldig forståelsesfull mot folk som sliter psykisk og sånt». Diana hevder det samme om de to lærerne hun tidligere har trukket fram og beskrevet som forståelsesfulle. Hun legger til at de aller fleste lærerne ved hennes skole var eldre og nær ved å gå av med pensjon. Det gikk et betydelig skille mellom yngre lærere, som de to Diana nevnte tidligere, og resten av kollegiet, når det gjaldt forståelsen av psykiske vansker. «Jeg tror det var en kombinasjon av at de har vokst opp i en annen tid hvor de ikke snakket om sånne ting, men … det var også mange av de som ikke ville lære eller høre nye ting, som ikke ville prøve å forstå en gang», forteller Diana.

Hun forteller at hun har kjennskap til at elevenes psykiske helse ved flere anledninger ble forsøkt tatt opp i fellestiden ved ungdomsskolen, men at de eldre lærerne ved skolen mente at dette ikke var noe å bruke tid på. «Dette var ikke noe å snakke om og ja, det var bare elever som måtte skjerpe seg». Dette vitner om en kultur som Barbro allerede har nevnt som problematisk.

Eirik har tidligere pekt på manglende forståelser ved sin skole, ikke bare når det gjelder psykiske vansker, men også når det gjelder prinsippet om tilpasset opplæring

(opplæringslovens formålsbestemmelse, 1998, §1-3). Dette ble tydelig da kontaktlæreren lot være å tilby Eirik hjelp og begrunnet dette med at han ikke hadde «noen diagnoser som tilsier at han skal ha tilrettelegging i skolehverdagen». Også i Eiriks tilfelle er det enkeltlærere som beskrives å vise forståelse eller å se elever med psykiske vansker. Eirik forteller om to lærere som, om de ikke helt forstod angsten hans, så var det i alle fall tydelig at de så ham. «Da jeg kom og spurte om «kan jeg få ta en pause», så fikk jeg lov til å ta en pause», forteller Eirik.

Frida beskriver hvordan forståelsen av psykiske vansker, hos de fleste lærerne ved hennes skole, begrenset seg til å handle om faglig tilrettelegging. «Jeg synes egentlig de manglet litt

101 kunnskap om det selv, for å være helt ærlig. Det er sånn det virker når jeg ser tilbake på det i alle fall. Det var jo ikke så mye snakk om det, egentlig heller», forteller Frida om lærernes kunnskaper om og innsikt i psykiske vansker.

I Aftenpostens artikkelserie «De orket ikke å leve» presenteres erfaringer i tråd med

informantenes beskrivelser. Barneombud Inga Bejer Engh mener denne artikkelserien skriker etter handling fra helsemyndighetene (Aasheim & Røren, 2021a). I artikkelen «Etterlyser kurs i selvmordsfare i skolen» har Aasheim & Røren (2021b) intervjuet en ungdom som mener lærere vet for lite om hva de skal gjøre når ungdom sliter. Helse- og omsorgsdepartementets handlingsplan for forebygging av selvmord 2020 – 2025 (2020, s. 16), peker på at

selvmordsforebyggende arbeid i skolen i stor grad kan bidra til å redusere antallet selvmord blant unge mennesker. Handlingsplanen understreker at «skolen kan ha en viktig rolle i å forebygge psykisk uhelse og har plikt til å legge til rette for trygge læringsmiljøer som

fremmer helse, trivsel og læring» (s. 16). Dette forutsetter følgelig at alle som jobber i skolene har kunnskap om psykisk helse. Informantene er tydelige på at opplæring i hva psykiske vansker er, hvordan å gjenkjenne noen som strever psykisk og hvordan man kan møte mennesker med psykiske vansker, bør være en obligatorisk del av lærerutdanningene. For de som allerede jobber som lærere bør det gjennomføres en obligatorisk kursrekke, ifølge Diana.

«Jeg tenker at, som lærer, hvis du ikke har noen erfaringer med psykiske vansker eller psykiske problemer og du ikke har lært noe særlig om det, og ingen har fortalt deg om at du skal møte elever som sliter … Hvordan skal du da kunne gjøre det?»

Med utgangspunkt i informantenes beskrivelser er det lite som tyder på at de lærerne som jobbet i skolene deres, hadde gode nok kunnskaper om psykiske helse og hvordan de skulle møte elever med psykiske vansker. Aasheim & Røren (2021b) får opplyst fra den

landsdekkende organisasjonen Vivat, som holder kurs i selvmordsforebygging, at det i dag er et fåtall i norsk skole som er kurset i dette. Antallet lærere som er kurset varierer i tillegg fra fylke til fylke og kommune til kommune. Vivat opplyser at flere lærere har måttet ta fri uten lønn for å delta på de kursene de tilbyr. Dette kan underbygge en mistanke om at skolene i dag ikke har blitt nevneverdig bedre på å ivareta elever med psykiske vansker, enn de var den gangen informantene selv gikk på skolen.

Informantene forteller at det er vanskelig å si fra og å be om hjelp når man ikke selv forstår at noe er galt og ting er vanskelige. Det er verdt å merke seg. Vi kan ikke overlate ansvaret for

102 noe så vanskelig til barn og unge og skolene må derfor rustes for å klare å avdekke vansker hos elevene, slik at de elevene som selv ikke klarer å sette ord på vanskene, også blir fanget opp og får hjelp. Informantene kommer med sterke anbefalinger om å gjøre kunnskaper om psykiske vansker til en del av lærerutdanningene. I sammenheng med det Aasheim & Røren (2021b) skriver om manglende kompetanse på selvmordsforebygging i skolene, tenker jeg at det er på høy tid å innføre det informantene etterlyser, og sørge for at dette også innebærer kurs i selvmordsforebygging, i lærerutdanningene våre.