Arbeidsliv og hverdag

Manglende skolegang og utfordringer med å skulle ta videre utdanning, kombinert med psykiske vansker, skaper utfordringer med å komme inn i arbeidslivet. «Jeg har jo lyst å bli miljøarbeider, men det er vanskelig uten utdanning», forteller Anna. «Samtidig så prøver jeg

91 å fikse at jeg kan få et skoleløp, så jeg kan få det faglige også. Og det er veldig vanskelig å få til noe når du ikke har utdanning eller er student». Barbro forteller om at hun lever et «litt sånn halvveis et begrenset liv» på grunn av smerter, og fordi «det sitter jo ting igjen».

Cecilie forteller at det er ting hun ønsker å få til, men at de psykiske vanskene begrenser henne, og i enkelte perioder mer enn ellers. «Akkurat i dag så får jeg ikke til så mye som jeg selv skulle ønske jeg kunne fått til. Det siste året så har jeg hatt flere destruktive handlinger som har, blant annet, gjort at jeg har blitt innlagt på sykehuset et par ganger. Og samtidig, jeg klarer ikke å fungere alltid i hverdagen heller, jeg … klarer ikke helt å gå ut av leiligheten min. Jeg klarer ikke alltid å gå på butikken. Jeg klarer ikke å ta buss. Samtidig så er jeg i arbeidstrening gjennom NAV. Det er ikke alltid jeg møter opp der, selv om jeg bare er der syv timer i uken. Jeg er veldig mye hemmet på grunn av mine psykiske problemer, da, eller

vansker eller hva jeg skal kalle det for».

Diana har flere interesser som bidrar til å gi mening i livet. Hun savner likevel det å kunne jobbe. «Jeg er ikke i stand til å jobbe noe særlig, selv om jeg skulle ønske det». Drømmen er å bli barnehagelærer, men Diana sier at hun må kunne ta studiet over nett, da det er vanskelig å forplikte seg til å møte opp fysisk. Eirik forteller at livet generelt kan være krevende i dag. I årene etter ungdomsskolen hadde han det så vanskelig psykisk, at foreldrene ikke klarte å ta vare på ham. Det ansvaret måtte barnevernet ta. Han forteller at det i årene etter

ungdomsskolen var vanskelig å leve og at det fortsatt er det. «Til tider så tar jeg dag for dag og noen dager tar jeg time for time. Og andre dager så er jeg nødt til å ta dagen på minuttet».

Frida forteller at det bare har gått nedover etter ungdomsskolen og at hun fortsatt er «mye inn og ut av psykiatrien». Dette vanskeliggjør et arbeidsliv preget av faste rammer og krav.

4.4.5 «Privinsta»

Da jeg snakket med informantene om utgangspunktet for denne oppgaven, som var de lukkede gruppene på Instagram, fortalte flere at de hadde vært en del av dette miljøet.

«Privinsta», som informantene kaller det, var et sted å søke forståelse og bekreftelse når andre ikke kunne tilby dette. Cecilie beskriver at miljøet har flere sider. På den ene siden kan

miljøet være et godt sted å møte andre som strever med det samme som en selv. Man kan da oppleve å møte støtte, forståelse og hjelp, men hun advarer samtidig om et miljø som kan være farlig. «Du kan få det verre enn det du egentlig hadde før du kom. Når du kommer inn

92 og du først blir en del av det og … det kan blant annet medføre at du tyr til destruktive

handlinger, fordi du har lært om det på Priv». Cecilie forteller at hun gikk mot

behandlingsplanen sin etter å ha sett andre på Instagram ha det verre enn seg selv. «Jeg har sammenlignet meg med folk på Priv, og det blir en litt sånn konkurranse internt … en

konkurranse som ikke er gøy i det hele tatt». Cecilie mener miljøet i dag har blitt bedre og mer støttende, i motsetning til tidligere. Hun advarer likevel om at dette miljøet ikke utelukkende er et godt sted for ungdom.

Diana deler Cecilies forståelse av miljøet som to-delt. «Du har den ene siden hvor folk ukritisk deler selvskadingsbilder, hvor folk skriver at de skal ta livet sitt, at de har svelget piller og den pakken der. Jeg har ringt til så mange ambulanser at jeg har ikke telling».

Samtidig forteller Diana om et miljø hvor folk deler viktige seire i hverdager preget av psykiske lidelser. «Hvis du holder deg til å følge de som er positive og som snakker om bedring og sånne typer ting, så tror jeg at det kan være en veldig god støtte». Eirik forteller at han har blitt mer bevisst på hva han deler på Instagram. Han deler derfor ikke lenger bilder av selvskading eller sykehusinnleggelser, men prøver å dele ting som kan spre litt glede og fungere som en positiv motvekt til det skadelige. Eirik er klar på at selv om miljøet har både positive og negative sider, så er det ikke et godt sted for ungdommer som har det vanskelig.

Frida forteller at miljøet på Instagram hadde en svært negativ påvirkning på hennes psykiske helse. «Jeg har blitt så mye verre av det», sier Frida. Hun forteller at det ikke var grenser for hva enkelte kunne dele på Instagram. Selvmordsbrev, selvmordsforsøk og alvorlig

selvskading var vanlig. Frida forteller at man av hverandre lærte teknikker og metoder for å selvskade. En stund var det flere som svelget små, flate batterier. «Enten så gikk det gjennom eller så måtte man hasteopereres, og det var jo noe vi ville for vi ville jo skade oss selv mest alvorlig». Det var under sin første innleggelse på BUP at noen jenter introduserte Frida for Privinsta. De fortalte at det var et sted hvor man kunne dele alt. Der var det ingen som dømte deg. «Da er jo det en «safe space» for meg. Da lager jeg meg en bruker og kommer inn der.

Da kan jeg ha en «safe space» hvor jeg kan si det jeg vil», forteller Frida som etter hvert opplevde at Instagram ble et konkurransepreget sted hvor det var om å gjøre å være sykest og å gjøre de mest alvorlige tingene. Samtidig peker Frida, i likhet med Cecilie og Diana, på de positive sidene ved Privinsta. «Når ikke psykologen hørte på, så kunne man si det der inne.

Det var jo veldig trygt for meg at jeg kunne komme der inne og bare dele alt uten å bli dømt».

Frida opplever i dag at miljøet i større grad enn tidligere bærer preg av støttende relasjoner

93 enn å være konkurransedrevet, men hun advarer mot den farlige smitteeffekten som miljøet potensielt kan romme.