Svar på problemstilling

Med forankring i funnene fra diskusjonen, vil disse kunne brukes til å svare på studiens overordnede problemstilling:

I hvilken grad kan II-teorien supplere, eventuelt erstatte, tradisjonell prosjektledelsesteori i store komplekse prosjekter?

I henhold til koordinerende standarder, viser denne studien at standarder ene og alene ikke vil kunne bidra til hverken en mer vellykket prosjektgjennomføring

eller prosjektresultat. Både prosjektledelses- og II-litteraturen påpeker at en stan-dard må tilpasses sine omgivelser for at den skal være verdiskapene for brukerne den omfatter (Office of Government Commerce 2009; Braa, Hanseth, Heywood, Woinshet og Shaw 2007). II-litteraturen legger også stor vekt på viktigheten av å forstå omfanget av en standard og hvordan den påvirker brukerne den omfatter (Hanseth og Monteiro 1997). Ut ifra dette kan man si at II-litteraturen supple-rer til prosjektledelseslitteraturen med teori om at standarder må tilpasses i store komplekse prosjekter på en måte som tar høyde for at standarder er sosiotekniske aktør-nettverk og ikke er rene tekniske enheter.

Sett i lys av planer viser denne studien at detaljerte planer vil bidra til både en vellykket prosjektgjennomføring og prosjektresultat (Cadle og Yeates 2004). II-litteraturens bidrag til prosjektledelseslitteraturen vil i denne sammenhengen være at de detaljerte planene må omfatte fleksibilitet i prosjektresultatet, slik at det legger til rette for videre vekst og kultivering av IIen (Hanseth og Lyytinen 2010).

For ledelse av store komplekse prosjekter, viser denne studien at en hierarkisk prosjektstruktur skaper god oversikt som bidrar til å kunne gjennomføre et vel-lykket prosjekt (Office of Government Commerce 2009; Cadle og Yeates 2004).

Dette strider mot det meste av II-litteraturen som sier at beslutninger om denne typen prosjekter bør gjøres lokalt i organisasjonen (Henfridsson og Bygstad 2013).

Ettersom disse teoriene ikke beskriver innovative endringer som forekommer på tvers av en organisasjon, har ikke II-litteraturen noe å bidra med i tilknytning til organisering av store komplekse prosjekter.

For oppfølging av store komplekse prosjekter, viser det seg at styrt oppfølging bidrar til en vellykket prosjektgjennomføring og prosjektresultat (DeMarco 1982).

Som et bidrag fra II-litteraturen bør det være en aktiv oppfølging av prosjektresul-tatet i etterkant av prosjektets avslutning, slik at man kan identifisere hvilke deler av prosjektresultatet som kan videreutvikles og hva som eventuelt bør tas bort (Grisot, Hanseth og Thorseng 2014).

På bakgrunn av dette kan man si at II-litteraturen kan supplere til prosjektle-delseslitteraturen innenfor kategoriene prinsipper for koordinering, plan og oppføl-ging. Likevel står den tradisjonelle prosjektledelseslitteraturen sentralt selv i store komplekse prosjekter, men at innspill fra II-teorien kan bidra til et mer tilpasset prosjekt. Dette viser derfor at de aller fleste konseptene fra tradisjonell prosjektle-delse også vil kunne benyttes i store komplekse prosjekter, men dersom man sup-plerer med enkelte av konseptene fra II-litteraturen, vil man kunne ende opp med et prosjekt som er mer tilpasset komplekse omgivelser enn hvis teoriene ikke blir benyttet. På denne måten kan man derfor si at II-litteraturen ikke kan erstatte den tradisjonelle prosjektledelseslitteraturen, fordi den ikke vil skape den samme gra-den av overordnet oversikt som er så sentral i ledelse av store komplekse prosjekter, men være et fint supplement for å skape økt suksess i store komplekse prosjekter.

Som vist innledningsvis i diskusjonen, viser tabell 7.1 en forenklet og mer konkretisert versjon av svaret på problemstillingen.

Kapittel 8

Konklusjon

8.1 Bidrag til prosjektledelseslitteraturen

Hovedbidraget med denne oppgaven er en oversikt over hvilke deler av II-litteraturen som kan supplere prosjektledelseslitteraturen ved gjennomføring av store komplek-se prosjekter. Bidragene er knyttet til de fire mest komplek-sentrale delene av et prosjekt, som erstandardisering,planlegging,organiseringogoppfølging. Ut ifra dette har jeg kommet frem til at II-litteraturen har følgende bidrag til den tradisjonelle prosjekt-ledelseslitteraturen:

• Standardisering:For å kunne innføre standarder i store komplekse prosjek-ter, må man se omfanget av standarden og i hvilken grad den vil påvirke bru-kerne den omfatter. Ved å gjøre dette vil man kunne forstå hvor kompleks en standard kan være og hvilke mulige konsekvenser som kan oppstå dersom det menneskelige aspektet ikke tas i betraktning (Braa, Hanseth, Heywood, Woinshet og Shaw 2007).

• Plan:Dersom detaljerte planer skal benyttes ved gjennomføring av et stort komplekst prosjekt, må planverket omfatte fleksibilitet i prosjektresultatet for at det skal bli vellykket (Hanseth og Lyytinen 2010).

• Oppfølging:Tilrettelegging for oppfølging også i etterkant av et prosjekt vil kunne bidra til kontinuerlig forbedring av prosjektresultatet, fordi man kan dyrke frem de mest vellykkete delene og luke vekk de mindre vellykkete (Grisot, Hanseth og Thorseng 2014).

II-litteraturen har ikke noe bidrag til delen om organisering av store komplekse prosjekter. Dette av to grunner, først fordi dataene fra denne studien viser at sto-re komplekse prosjekter bør ha en sentralisert styring og hierarkisk struktur. Den andre grunnen er at studiene jeg har funnet i tilknytning til organisering av endrin-ger i komplekse omgivelser, kun illustrerer lokale endrinendrin-ger som kun omfatter en avgrenset del av IIen (Henfridsson og Bygstad 2013; Grisot, Hanseth og Thorseng 2014). På denne måten er ikke disse studiene dekkende for denne typen prosjekter,

83

og på bakgrunn av mine funn mener jeg derfor at II-litteraturen i dette tilfellet ikke har noe bidrag.

På bakgrunn av dette kan man derfor si at II-litteraturen supplerer med teorier som mer aktivt tar hensyn til det menneskelige aspektet ved gjennomføring av prosjekter og hvordan det er med på å skape økt kompleksitet.