Diskusjonen om representativitet er knyttet til hvilken rolle det er mulig å innta i det offentlige rommet, og om man kan uttale seg som enkeltindivid eller oppfattes som talsperson for en større gruppe. En relatert, men litt annen pro-blemstilling er om mediene kun er interessert i at minoriteter skal skrive om bestemte temaer – typisk spørsmål som har å gjøre med religion, integrasjon eller innvandring – og om det er bestemte temaer man av strategiske eller andre hensyn unngår.
En av informantene, en ung kvinne med muslimsk bakgrunn som kom til Norge som barn, opplever for eksempel at det er langt lettere å komme på trykk dersom man bekrefter majoritetens fordommer og inntar rollen som en «intern kritiker» av eget miljø:
Informant: Det skal liksom være litt wow-faktor da. En innertier er hvis du for eksempel er en ung kvinne og vil fortelle om hvor patriarkalsk samfunnet i et moderland er da – da er det vær så god!
Intervjuer: Da er det god stemning?
Informant: Ja. Jeg føler at hvis du er en minoritet som bare bekrefter det majoriteten ville at du skulle si, men ikke kan si selv, da er det veldig enkelt. Men hvis du har temaer som… jeg kommer for eksempel fra et område hvor det har vært mye krig. Og
hvis det er antikrig du vil snakke om, da er det liksom, nei… Det er ikke like velkom-ment […]
Intervjuer: Har du opplevd at redaktører ber deg om å skrive noe annet enn det du har skrevet, at kan du ikke heller…?
Informant: Ja, ja, ja. Jeg hadde for eksempel skrevet en tekst etter 22. juli, som var veldig kritisk til hvordan både akademia og mediene bruker islamisme på en måte som i seg selv gir negative assosiasjoner til religionen islam… Men det ble avslag i alle aviser. En debattredaktør ba meg i stedet å skrive om det å komme fra en ressurssterk familie til å havne langt ned på den sosiale rangstigen i Norge da. Det ville de høre om, men det ville ikke jeg skrive om, av hensyn til familien da […] Du er på en måte interessant bare så lenge du er en kritiker av eget miljø. En marionett, en minoritet som sier det som passer. Hvis du har selvstendige meninger så er det liksom sånn, nei, da er det ikke like stort rom lenger da.
Dette er et sterkt vitnesbyrd om hvordan mediene setter premisser for hva slags rolle personer med minoritetsbakgrunn kan ta i det offentlige rommet, og har tid-ligere blitt løftet fram som en særlig problemstilling for muslimer i norske media (se f.eks. Bangstad 2013). Flere av informantene vi har snakket med rapporterer om lignende erfaringer.
Likevel er det ikke entydig hvilken rolle informantene tar eller blir tilskrevet.
For å undersøke premissene for deltakelse nærmere var vi i intervjuene også opptatt av om det var temaer som informantene helst unngår, altså om de utøver en form for regulering av egen ytringsfrihet, og hvorfor de i så fall velger å gjøre dette. På direkte spørsmål om det er bestemte temaer hun unngår, svarer en av informantene, en kvinne med bakgrunn fra Somalia som har hatt mesteparten av oppveksten sin i Norge, følgende:
Informant: Ja, jeg har jo blant annet ikke skrevet noe om homofilispørsmålet […] Jeg vet ikke om det er et bevisst valg, men det kan hende at det er så kontroversielt at jeg som muslim uttaler meg om det, at jeg kanskje holder meg unna det. At jeg kan få litt flere reaksjoner enn jeg kan tåle, spesielt fra mine egne da, fra den somaliske gruppen.
Intervjuer: Du har tidligere i intervjuet sagt at et fellestrekk ved det du har engasjert deg i er generaliseringer i integrasjonsdebatten… da bruker du jo din stemme til å gå i rette med forestillinger i majoritetssamfunnet på en måte. Ville det å problematisere kontroverser innad i det muslimske miljøet vært en annen rolle å ta?
Informant: Ja, det kan man si. At jeg først og fremst ville nyansere et skjevt bilde av muslimer og somaliere, men at jeg ikke helt har turt å ta debatten innad.
Denne informanten sier at hun har brukt sin offentlige posisjon til å kritisere fordommer mot muslimer i majoritetssamfunnet, men ikke har turt å ta opp problemer i «eget miljø» – knyttet til for eksempel negative holdninger til homofili. Samtidig har hun hatt få negative tilbakemeldinger fra representanter
63 3 Ytringsfrihet i det flerkulturelle og flerreligiøse Norge
for majoriteten, og snarere opplevd å ha blitt oppfordret til å delta med sine synspunkter av redaktører og journalister. Rommet for muslimer som ønsker å fremstå som noe annet enn «interne kritikere» er altså ikke helt fraværende.
I det neste eksemplet svarer en av de mannlige, norsk-pakistanske infor-mantene at han unngår å ta opp spørsmål om religion, fordi han frykter alvorlige reaksjoner fra det muslimske miljøet i Norge på at han ikke lenger er troende:
Informant: Jeg prøver å unngå å skrive om religion […] Jeg er jo født i en muslimsk familie og oppdratt som muslim, men et eller annet sted i livet mitt så fant jeg ut at det ikke fantes noen gud… så jeg føler at det har blitt vanskelig å delta i den debatten der.
Om for eksempel ting som har med islam å gjøre. Jeg er redd for å uttale meg, faktisk.
Fordi er det er mange som… ja, for mange så vil jeg være en frafallen.
Intervjuer: For dette er offentlig kjent…?
Informant: Nei, jeg prøver ikke å komme inn på det […] For å slippe å snakke om min manglende religiøsitet, så bare unngår jeg å snakke om disse temaene. Og det er fordi jeg av mange vil oppfattes som en frafallen person, og noen mener at det bør straffes med døden og sånne ting… og det gjør jo at jeg… det knebler jo min ytrings-frihet, egentlig. Det føler jeg.
Intervjuer: Både med tanke på trusler og frykt i konkret forstand…?
Informant: Ja, i konkret forstand. Så derfor uttaler jeg meg ikke om det rett og slett […] Jeg føler ikke at tiden er moden for det i det norsk-muslimske/norsk-pakistanske miljøet egentlig. Jeg tror jeg ville fått veldig negative tilbakemeldinger på det.
Også det tredje eksemplet viser hvordan informantene tar hensyn til forhold utenfor dem selv når de vurderer hvilke temaer de diskuterer offentlig. Her gir informanten, en ung, muslimsk kvinne, innblikk i hvordan den norske samfunns-debatten oppfattes som begrensende:
Informant: Ja, jeg kan for eksempel ikke kritisere hjemlandet, for da går det utover familien der […] Altså, her ville det jo blitt tatt veldig godt imot om jeg gjorde det, det ville jo gi stjernestatus de lux, men jeg tør ikke å utsette familien i hjemlandet for det. Og så tenker jeg at visse problemstillinger… homofili er et sånt tema som gir stjernestatus, er du minoritet og for homofili er det liksom bare helt fantastisk. Men selv om jeg kommer fra et veldig religiøst hjem så har det aldri blitt snakket stygt om homofile […]
Intervjuer: Selv om de var imot det, så var det viktig for dem å ikke vise det på en måte?
Informant: Det var så viktig for foreldrene mine at homofile ikke skulle bli diskriminert, da. Og da er vi tilbake til fordommene mot religiøse minoriteter i Norge, at man tror at de ikke har kommet like langt som sekulære i å ikke diskriminere homofile. Men jeg vil ikke at folk skal tro at mine holdninger i dette spørsmålet handler om at jeg er så flink i det norske språket og så integrert… jeg kan i hvert fall ikke ha lært det fra mine svært
religiøse foreldre, liksom… Men så tenker jeg, ok, hvis jeg skal skrive en kronikk om dette og få stjernestatus, hvor mange av de konservative religiøse er det som leser den kronikken? Da er det jo bedre å jobbe på grasrotnivå med problemstillingen. Å gå ut og si at jeg er religiøst konservativt praktiserende, og at jeg mener at vi må ta et oppgjør med holdninger i mange miljøer når det gjelder homofili. Da har du på en måte både representasjon og tilstedeværelse, og det gir en helt annen legitimitet. I stedet for at det bare blitt enda en minoritet som skriver om hvor kjipe vi religiøse er mot homofile, og som bare vil klatre opp den sosiale rangstigen ved å skrive om det og tråkke på folk på vei oppover.
Intervjuer: Du mener det er sånn mange i de religiøse miljøene føler det…?
Informant: Jeg har følt det sånn selv. Det er så mange av disse talspersonene jeg aldri har sett på grasrotnivå. Men som har som en del av yrkesutøvelsen sin, at de for eksempel er komikere eller spaltist eller journalist eller forfatter, og så skriver de om dette. Men da føler jeg at… hvem er mottakerne av dette her? Er det liksom bare den fine middelklassen som kan si, åh, så fine meninger du har, og så klappe deg på skulderen? Så dette har vært et skifte for meg nå som jeg har fått mer innpass enn før da, det å tenke på disse tingene. Hva slags temaer jeg velger å skrive om.
De tre eksemplene er ulike, men gode illustrasjoner på det vi velger å kalle selv-regulering av ytringsfriheten i Norge. De to første informantene velger å unngå bestemte temaer av hensyn til mulige reaksjoner i minoritetsmiljøene, mens den tredje er svært kritisk til det hun oppfatter som en dyrking av minoritetskri-tiske stemmer blant journalister og redaktører. Hun mener at kritikk av religiøse miljøer fra en minoritetsposisjon vil gi «stjernestatus» i det norske samfunnet og at dette er noe flere har benyttet seg av, men at dette bare vil bidra til å forsterke allerede eksisterende fordommer mot muslimer i Norge. Det går tydelig frem av intervjuet at også denne informanten ønsker endring i konservative muslimske miljøer, men hun ønsker at det skal vokse fram nedenfra, gjennom holdnings-endringer påvirket av diskusjoner i miljøene selv. Forskjellene til tross: Alle eksemplene viser at det foregår en strategisk unngåelse av bestemte temaer blant våre informanter, der hensynet til det de oppfatter som problematiske hold-ninger i minoritetsmiljøene eller i majoritetssamfunnet bidrar til at de velger sine temaer med omhu.