Vinteren 2014 ble det gjennomført en rettsak, hvor tiltalen berørte flere av temaene i dette kapitlet. Av den grunn ble rettssaken inkludert som en del av datainnsamlingen. Tiltalte var en 28 år gammel mann, Arslan Maroof Hussain, bedre kjent som Ubaydullah Hussein, talsperson for Profetens Ummah. Han var siktet for fem ulike forhold: To av tiltalepunktene dreide seg om trusler mot jour-nalister, et tredje forhold dreide seg om at Hussain hadde truet en forsker som var sakkyndig vitne i en rettssak. I tillegg sto Hussain tiltalt for å ha truet jøder på en tråd på Facebook:
Jeg skal gi dem beskyttelse jeg, inshAllah. Så fort jeg har tatt jegerprøven og får tak i en AK47. Disse svinene tilhører en okkupasjonsmakt, Israel, i tillegg har de okku-pert vår moske, Al-Aqsa. Ya Allah, få de skitne jødene ut av vår moske og gi oss alle mulighet til å be salah i masjid Al-Aqsa før vår død. miin!!!…. (24. oktober 2012).
I en annen tråd på Facebook skal Hussain ha kommentert at samfunnsdebattant, Amel Aden, var angrepet og slått på gaten:
Jeg er helt enig. De burde absolutt ikke slå henne. De burde ha steinet henne til døde da praktisering av homofili skal straffes med døden. Måtte Allah SWT ta vare på våre mødre som kjemper for Haq og vekke oss brødre som sover!!! (VG 16.1. 2014).
I samme avis sier forsvarer, Jon Christian Elden:
Han [Hussain] bekrefter at han la ut meldingen på internett, men han oppfattet at voldsepisoden hadde skjedd i et muslimsk land med muslimsk lovgivning, og i sam-svar med det landets lover. Da han fant ut at hendelsen var i Norge, så slettet han meldingen.
Hussain ble dømt på de fire første tiltalepunktene, men frikjent på punktet om som omhandlet Aden. Forklaringen var at retten ikke kunne se bort fra at Hussains meldinger på Facebook var en gjengivelse av Koranen.19 Straffen var på 120 dager, men ble senere anket av aktoratet.20
Grunnleggende sett dreide saken seg om forholdet mellom ytringsfrihet og religionsfrihet i den offentlige sfære, hvilket aktorat ved Carl Fredrik Fari og forsvarer Elden, var enige om. Mer konkret reiste saken et spørsmål av prinsi-piell karakter når det gjaldt grensen mellom lovlige meningsytringer på den ene siden, og ulovlige trusler og hatytringer på den andre.
19. VG 21.2 2014
20. Vår og sommeren 2014 ble det skrevet nye kapitler i saken om Hussain. Først kom han søkelyset fordi han deltok i en gruppe som tok skarp avstand fra homofile i forbindelse med Prideparade. Senere måtte han igjen møte i rettssalen, denne gangen tiltalt for oppfordring til terror. Hussain var tiltalt for fem ulike forhold, hvorav påtalemyndighetene ikke mente at noen av dem var tilstrekkelige til domsfellelse isolert sett. Saken dreide seg derfor om de kunne og skulle vurderes samlet som en oppfordring til terror. Hussain ble frikjent.
Det tiltalepunktet som ble viet størst oppmerksomhet var en trussel framsatt mot Dagsavisens krimjournalist, og vinner av Fritt ords honnørpris (2012), Nina Johnsrud. Bakgrunnen var at Johnsrud hadde skrevet en artikkel om ekstreme islamister som tok jegerprøven for å få tilgang på våpen. I etterkant av publise-ringen av artikkelen mottok Johnsrud følgende mail:
Artikkelen er mottatt av både kjente og ukjente brødre, og den er IKKE godt mottatt.
At du har snoket i folks privatliv har satt sinnene i kok og du må ikke bli overrasket dersom noe eller noen dukker opp i privatlivet ditt også! Med ord eller handlinger, det vet ikke jeg! Dette er ikke en trussel, kun nyttig informasjon til ditt eget bruk.
Et første interessant trekk i selve ordlyden, er hvordan man her gjenfinner for-muleringen Mohyldeen brukte i demonstrasjonen mot Dagbladet i 2010 (gjengitt innledningsvis). Her hevdes det at uttalelsen ikke skal forstås som en trussel, men som informasjon eller en advarsel. I vurderingen valgte imidlertid retten å se bort fra tiltaltes egen vurdering på dette punktet.
Når det gjelder Johnsrud, så skal det også nevnes at det ikke var første gang hun var blitt truet. I 2006 ble det skutt mot hennes bolig i Oslo. Selv mente Johnsrud at skuddene skyldes hennes virksomhet som journalist. Aftenposten skrev den gang at saken representerte et «uhyggelig skille i norsk mediehistorie».21 Avisen startet deretter en debatt om utbredelsen av trusler, samt en problematisering av journalistenes selvforståelse. Mer inngående tall hadde de ikke den gangen.
Men på SKUP-konferansen i 2013 ble det presentert tall som indikerte at 40 prosent av journalistene hadde mottatt trusler som følge av sitt arbeid. Kan det tenkes at journalister og redaktører er vel følsomme, spurte Aftenposten den gang. Nå kan ikke jeg gå god for verken tallene eller tolkningene som ble dem til del. Det er heller ikke nødvendig ettersom jeg benytter nye data. Før jeg presen-terer resultater fra den nye undersøkelsen, er det imidlertid relevant å dvele litt mer ved grensen mellom religiøst funderte ytringer, som retten mener at skal være beskyttet av ytringsfriheten, versus ytringer som faller utenfor, som retten snarere mener at skal oppfattes som trusler mot enkeltpersoner og grupper. For å nærme oss denne tematikken kan vi spørre om hvorfor Johnsrud valgte å stå fram, i motsetning til for eksempel journalisten fra Aftenposten, som ønsket å være anonym. Til NRK forklarer Johnsrud det slik:
Fordi hensikten med den trusselen er å true oss til taushet. Men jeg mener at vi journalister har et samfunnsansvar når det gjelder å holde fokus på denne gruppen.
Dette er et av de miljøene PST følger mest med på, og som kan være farligst i Norge knyttet til terroraksjoner (NRK 26.10.2012)
Det faktum at Johnsruds bolig var beslutt tidligere, noe som ble sett i sammen-heng med trusler, gjør det forståelig at hun oppfattet trusselen som reell. Det
21. http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article1382536.ece#.U6RJAPl_s_Y
91 4 «Ikke en trussel, men en advarsel.» Religionsfrihetens plass – ytringsfrihetens nødvendighet
skal her også legges til at Lars Gule, som var vitne i saken, tok til orde for at truslene bør tas på alvor.
Uansett trusler, så er argumentene som ble benyttet under rettssaken interessante for tematikken i dette kapitlet. La oss først se på argumentene til statens representant, Fari. Han argumenterte med at Hussains uttalelser kunne og skulle forstås som trusler. At uttalelsene og mailene hadde til «hensikt å skape frykt», slik at de involverte ikke ville våge å heve stemmen senere. For å belegge sine ideer brukte han derfor mye tid i rettsaken på å gå gjennom detaljene i e-postene, og kommunikasjonen mellom Hussain og de ulike fornær-mede. Hvordan han begrunnet sitt syn, ved å henvise til religiøse forestillinger, ble også viet mye oppmerksomhet.
Det sistnevnte var noe Hussains advokat, Elden, grep fatt i. Han dokumen-terte blant annet at deler av truslene mot Amel Aden ikke var formuleringer Hussain selv hadde utformet, men snarere at han hadde sitert Koranen. Elden argumenterte for at Hussain ikke kunne dømmes for dette, ettersom norsk rett verken kan eller burde fatte noen dom over Koranen. På dette tiltalepunktet ble da også Hussain frikjent. Selvfølgelig, vil noen hevde, følger det av at Norge har lovfestet religionsfrihet. Samtidig er det selvsagt ikke slik at alle religiøse dogmer er beskyttet av den norske rettsstaten.
Mer avgjørende for vurderingen av saken var det trolig at Elden argumenterte for at de delene av saken som dreide seg om trusler, måtte behandles som nettopp det – trusler. Altså noe som er forbudt, men som ikke av den grunn berører ytringsfriheten. For Elden var det snarere et spørsmål om hvorvidt det faktisk var trusler. Hvis svaret var ja, så var neste tema hvor alvorlige disse trus-lene skulle oppfattes.
Elden fikk i noen grad gjennomslag for sin forståelse. Hussain ble dømt for trusler. Elden konkluderte derfor slik:
Det viktigste, slik jeg ser det, er at han ble frifunnet for det som går på ytrings- og religionsfrihet. Dommen er prinsipiell når den frifinner på religions- og ytringsfriheten, ellers er den et resultat av en konkret bevisvurdering på de øvrige postene (Elden til NRK, 7.2 2014).
Elden framsnakker her konturene av en grensedragning mellom trusler og ytringsfrihet som man kan lese ut av domfellelsen. På den ene siden at det å framsi alvorlige trusler er forbudt ved lov, og noe man kan og skal dømmes for.
Ut fra hans oppsummering berørte imidlertid ikke truslene ytringsfrihet, selv om de er begrunnet i religiøs overbevisning. På den andre siden av grensen har rettsapparatet plassert sitatet fra Koranen, hvilket Hussain altså ble frikjent for å ha brukt. I ettertid kan man spørre hvor grensene går når det gjelder frihet til å ta sitater ut av sin sammenheng, for så å bruke det for å begrunne en mobilisering.