Sosiale medier utgjør sentrale plattformer for borgernes ytringer i Norge. I dette kapitlet har vi undersøkt hvorvidt og hvordan mulighetene til ytring i disse for-aene begrenses av faren for ubehagelige opplevelser, og av sosiale prosesser som fører til en selvpålagt taushet fra individenes side – enten av frykt for å støte eller av frykt for å skille seg ut.
Sosiale medier utgjør en spesiell teknologisk og sosial kontekst for ytringer.
Den potensielle synligheten til informasjon som blir lagt ut og delt, søkbarheten og muligheten for vid spredning, kan skape en forsiktighet hos individene om hva de ytrer seg om. At informasjon formidles gjennom ulike typer nettverk, kan også potensielt skape prosesser der man blir spesielt opptatt av normative føringer og hva andre mener om en sak. Spørsmålene vi har stilt om folks villighet til å ytre seg på tross av slik risiko i sosiale medier, viser at hensynet til ikke å såre eller støte og til ikke å skille seg ut eller bli latterliggjort, potensielt spiller inn for mange i forhold til ytringer i sosiale medier. Da vi spurte mer spesifikt om hvordan respondentene tenker når de vurderer om de skal skrive og dele noe i sosiale medier, så vi likevel at ganske mange sjelden eller aldri la bånd på seg av frykt for eget omdømme. De sosiale prosessene som oppstår i sosiale medier kan likevel fungere sterkt begrensende hvis en stor nok andel begrenser det de skriver av hensyn til eget omdømme, eller av hensyn til at de ikke vil skille seg ut. Slike prosesser skaper ifølge Sunstein (2003) en fare for konformitet og gruppetenkning på systemnivå.
En annen grunn til å ikke ta i bruk de mulighetene til ytring som finnes gjennom sosiale medier, kan være frykten for ubehagelige erfaringer, mobbing og trakassering. Når respondentene i undersøkelsen vurderer denne risikoen opp mot andre former for risiko ved å delta, kommer den lavere enn hensynet til omdømme og hensynet til ikke selv å støte andre. Men når vi går direkte inn på erfaringer med ubehageligheter og trusler, ser vi samtidig at deler av
181 8 Ytringsfrihet og sosiale medier
befolkningen gjør seg erfaringer med dette, og at det skremmer noen bort fra å delta igjen. Et sentralt trekk ved dette bildet er at faren for å bli utsatt for ubehagelige kommentarer og trusler er ulikt fordelt. Når det gjelder konkrete trusler er menn klart mer utsatt for dette enn kvinner. Menn med etnisk mino-ritetsbakgrunn skiller seg aller mest ut med en høyere forekomst av opplevde trusler. Når det gjelder ubehagelige kommentarer er bildet et annet. Her er forekomsten jevnere fordelt mellom grupper, men kvinner og personer med etnisk minoritetsbakgrunn mottar andre typer kommentarer, rettet mot iboende egenskaper, og etniske minoriteter trekker oftere den konklusjonen at de vil bli mer forsiktige med å ytre seg. De kvalitative studiene vi har gjort gjør tydelig at temperaturen, debattklimaet og opplevelsen av ubehageligheter vil variere med mange faktorer, blant annet debatt-tema, plattform og politisk og ideologisk posisjon. Kjønn og etnisitet spiller gjennomgående sammen med disse andre faktorene.
I debatten om den digitale debatten i Norge kan det synes som det eksisterer to ulike narrativer – et om en usunn og forurenset debattkultur, der mennesker skremmes bort fra å delta, og et om en for trang og konform debattkultur, der det er umulig fremme annerledes meninger. Vår analyse i dette kapitlet kan tolkes som at den både gir støtte til og delvis motsier begge disse narrativene. På den ene siden viser vår analyse at mange er opptatt av ikke å støte og såre andre i offentlig debatt. Dette motsier til dels tesen om en usunn og brutal debattkultur i sosiale medier, der alt er tillatt. Tvert imot synes mange å pålegge seg begrens-ninger av hensyn til andre. Men samtidig viser analysen at ubehagelige og usak-lige kommentarer, samt trusler, forekommer, og at slike ubehageusak-lige opplevelser rammer og virker skjevt. Kaskadeeffektene vi har diskutert ovenfor kan dessuten føre til at de som utsettes for ubehagelige kommentarer og hets mottar mange kommentarer på kort tid, noe som kan virke svært massivt. Opplevelsen av ubehag kan bli desto sterkere.
Vår analyse antyder at en vurdering av ytringsfriheten i sosiale medier ikke lar seg sammenfatte i ett narrativ, og at ulike gruppers ytringsmuligheter innenfor ulike delfelter kanskje må analyseres hver for seg. Ut fra det vi ser, er det spesiell grunn til å se på kvinners muligheter i det digitale ordskiftet, siden de kombinerer en sterkere tendens til selvbegrensning – både ut fra omdømme-hensyn og omdømme-hensynet til ikke å såre andre, og en tendens til oftere å bli utsatt for ubehagelige kommentarer knyttet til iboende egenskaper, til kjønn og utseende.
Også etniske minoriteter ser ut til oftere å gjøre seg erfaringer i det offentlige ordskiftet som fører til tilbaketrekning. Et interessant funn på tvers av analyser i dette kapitlet, og i Kapittel 2 (side 33), er at tilhørighet til høyresiden i norsk politikk har betydning. I kapittel 2 fant vi at de som plasserer seg på den politiske høyresiden hadde sterkere tilbøyelighet til selvbegrensning i lys av risikoen for å bli utsatt for mobbing og trakassering. Dette samsvarer godt med at disse
oftere enn andre lar være å skrive noe i sosiale medier som kan skade deres omdømme, eller som de tror de fleste er uenige i. På den annen side er det også denne gruppen som i mindre grad vil holde meningen sin tilbake ut fra faren for å bli oppfattet som rasistisk (jf. side 47). Samlet sett antyder disse funnene at de som tilhører den politiske høyresiden i Norge har en annen opplevelse av sin posisjon i ordskiftet enn andre, og at de ut fra dette kan ha en sterkere tilbøyelighet til selvbegrensning.
Til slutt er det verdt å minne om at ytringsfrihet i sosiale medier også påvirkes av forhold som ligger utenfor den kulturen og interaksjonen som oppstår mellom brukere i den norske konteksten. Digitalisering og sosiale medier har bidratt til å utvide mulighetene for fri ytring av ideer og politiske meninger betraktelig.
Samtidig gir digital teknologi nye muligheter for informasjonskontroll, filtrering og sensur. Både regjeringer og private internettselskaper som kontrollerer sosiale medieplattformer, som for eksempel Google, Facebook og Twitter, har de tekniske mulighetene til å utøve sensur på internett. Sosiale medier og digitale nettverk utfordrer dermed balansen mellom individuelle rettigheter og offent-lige regler som garanterer og regulerer ytringsfrihet. På lengre sikt ligger det en utfordring for ytringsfriheten her, i form av en potensiell nedkjølingseffekt.
Referanser
boyd, D. (2007). Why youth (heart) social network sites: The role of networked publics in teenage social life. In Buckingham, D. (Ed.) Macarthur foundation series on digital learning – Youth, identity, and digital media volume.
Cambridge, MA: MIT Press.
Dahlgren, P. (2005). The internet, public spheres, and political communication:
Dispersion and deliberation. Political Communication, 22(2): 147—162.
Easley, D. & Kleinberg, J. (2010). Networks, crowds, and markets: Reasoning about a highly connected world. New York: Cambridge University Press.
Enjolras, B., Karlsen, R., Steen-Johnsen, K. og Wollebæk, D. (2013). Liker-liker ikke. Sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet. Oslo: Cappelen Damm.
Hayes, A.F., Glynn, C.J. & Shanahan. (2005a). Willingness to Self-Censor: A Construct and Measurement Tool for Public Opinion Research. International Journal of Public Opinion Research, 17 (3).
Hayes, A.F., Glynn, C.J. & Shanahan. (2005b). Validating the Willingness to Self-Censor Scale: Individual Differences in the Effect of the Climate of Opinion Expression. International Journal of Public Opinion Research, 17 (4):
443–455.
183 8 Ytringsfrihet og sosiale medier
Hampton, K. Rainie, L., Lu, W., Dwyer, M., Shin, I and Purcell, K.
(2014).»Social Media and the Spiral of Silence». Pew Research Center, August. Available at http://www.pewinternet.org/2014/08/26/
social-media-and-the-spiral-of-silence/
Duggan, M., Rainie, L., Smith, A., Funk, C., Lenhart, A. and Madden, M. (2014).
«Online Harassment». Pew Research Center, October 2014, Available at:
http://www.pewinternet.org/2014/10/22/online-harassment/
Jenkins, H. (2006). Convergence culture. New York: New York University Press.
Norris, P. (2001). Digital divide: Civic engagement, information poverty, and the internet worldwide. Cambridge: Cambridge University Press.
Shirky, C. (2008). Here Comes Everybody: The Power of Organizing without Organizations. New York: Penguin Books.
Staksrud, E., Steen-Johnsen, K., Enjolras, B., Gustafsson, M. H., Ihlebæk K.
A, Midtbøen, A., Sætrang, S., Trygstad, S. C., Utheim, M. (2014). Status for ytringsfriheten i Norge. Resultater fra befolkningsundersøkelsen 2014. Oslo Sunstein, C. (2003). Why societies need dissent. Cambridge: Harvard
University Press.
Van Dijk, J. A. G. M. (2006). The Network Society: Social Aspects of New Media. London: Sage.
Van Dijck, J. (2013). The Culture of Connectivity. A critical history of social media. Oxford: Oxford University Press.
Kapittel 9: Ytringsfrihetens kår i arbeidslivet
Sissel C. Trygstad
Norsk arbeidsliv omtales gjerne som uformelt, konsensusorientert og demo-kratisk. I den organiserte delen finner vi ulike ordninger og fora for individuell og representativ deltakelse. Samlet skal disse bidra til å gi arbeidstakere både kollektiv og individuell innflytelse, og de skal virke maktutjevnende og demo-kratiserende. I dette kapittelet er vi særlig opptatt av ytringsfrihet, som en vesentlig dimensjon ved et demokratisk arbeidsliv. Hvor akseptabelt er det at vi som arbeidstakere bruker vårt fag, profesjon eller samfunnsengasjement til å mene noe om saker som kan ha tilknytning til arbeidsplassen? Hva kan tenkes å fremme eller hemme våre opplevde ytringsmuligheter i arbeidslivet?
Når ytringsfrihet i arbeidslivet er tema, speiles dette gjerne mot den lojalitets-plikt arbeidstakere har til sin arbeidsgiver og grunnleggende krav til lojalitet i arbeidsforholdet. Vi vil argumentere for at denne lojaliteten lett kan tolkes endi-mensjonalt. Som arbeidstakere har vi også lojalitetsforpliktelser knyttet til andre viktige aktører, som eksempelvis fagmiljøet, brukere og samfunnet vi er del av.
Følgende spørsmål vil bli diskutert:
• Hvilke formelle og uformelle begrensninger i ansattes ytringsfrihet finner vi?
• Hvordan balanseres ytringsrett og lojalitet i forhold til hverandre?
Vi presenterer et situasjonsbilde som viser hvordan arbeidstakere vurderer sen-trale sider ved sin ytringsfrihet. I analysene undersøker vi om ansattes vurde-ringer har sammenheng med trekk ved virksomhetene der de jobber, herunder blant annet sektortilhørighet og størrelse, og/eller individuelle kjennetegn som utdanning og kjønn. Funn vil også diskuteres i lys av endringer knyttet til orga-nisering og ledelse. Disse endringene vil formelt og uformelt kunne påvirke hva som anses som legitimt å ytre seg om.
Bakgrunn
I løpet av det siste tiåret har det vært en økende interesse knyttet til ansattes ytringsfrihet i Norge Den økte interessen har flere forklaringer. For det første har det pågått lovarbeider som eksplisitt har adressert temaet. For det andre har det vært gjennomført store endringsprosesser, og da særlig i offentlig sektor, som
185 9 Ytringsfrihetens kår i arbeidslivet
har resultert i at arbeidstakere har fremmet sine synspunkter om disse offentlig.
I den forbindelse har vi tidvis kunnet lese om arbeidstakere som får munnkurv eller som motarbeides når de ytrer seg utenfor organisasjonens grenser, for eksempel til media. En tredje forklaring er framveksten av nye medier, som gjør det langt enklere enn tidligere å ytre seg offentlig. Sosiale medier har gjort av vi, uten redaksjonell vurdering og kun med et tastetrykk, kan offentliggjøre syns-punkter, påstander og erfaringer som kan nå mange. Dette kan være ytringer som omhandler forhold på arbeidsplassen, og som kanskje i utgangspunktet var ment mer som en «privat meningsutfoldelse», men som blir å anse som offentlig fordi nedslagsfeltet er stort (Olsen 2014:254–255). I følge Ipsos MMI hadde nesten 3 millioner av Norges befolkning i mai 2013 en profil på Facebook, og over halvparten var innom Facebook daglig. I utgangspunktet er ansattes ytringsfrihet teknologinøytral; den gjelder uansett hvor eller hvilken plattform den er fremsatt på (Olsen 2014:253).
Olsen (2014) trekker fram to ulike strategier som arbeidsgivere kan benytte for å «forhindre uønsket adferd på sosiale medier» (ibid. s. 265). For det første kan arbeidsgiver fastsette retningslinjer eller reglement for bruk av sosiale medier.
For det andre kan retningslinjer for bruk av sosiale medier inkluderes i individu-elle avtaler med arbeidstakeren, eksempelvis i arbeidsavtalen. Det er grunn til å tro at arbeidsgivere fortrinnsvis vil velge den første strategien. En undersøkelse i 20 norske kommuner i mai 2011, viste at 6 kommuner hadde laget veiledere for ansattes bruk av sosiale medier, mens ytterligere åtte kommuner hadde omtale av bruk av sosiale medier i andre skriv eller holdt på å utarbeide egne veiledere.
De resterende seks hadde på det aktuelle tidspunktet ikke regulert, eller hadde planer om å regulere slik bruk (Skivenes & Trygstad, 2012).
Forekomsten av denne type retningslinjer har trolig vokst betraktelig siden den gang. Tidvis begrenser slike retningslinjer arbeidstakernes rett til å si sin mening utenfor organisasjonens grenser. Samtidig er ansattes ytringsfrihet styrket gjennom lovendringer. Det kan med andre ord se ut til at vi har en utvik-ling som trekker i ulike retninger. I kapitlets første del skal vi se nærmere på hva som kan fremme og hemme ytringsfrihet, med utgangspunkt i de roller vi har som arbeidstaker. Det vil være ulike lojalitetsforpliktelser knyttet til hver av rollene, som kan tenkes å påvirke både våre handlingsvalg og vår ytringsfrihet.