Hvor unik er så tematikken i denne rettssaken? I hvilken grad mottar andre journalister trusler? Og påvirker eventuelle trusler hva mediene publiserer?
I surveyen, som er utviklet spesielt for dette prosjektet, er det blant annet ansatte i mediene spurt om deres erfaringer. En del av spørsmålene dreier seg eksplisitt om hvorvidt de har opplevd å motta trusler, og hvordan disse eventuelt har virket inn på deres arbeid. Herunder inngår også spørsmål om trusler fram-satt av ulike religiøse grupper. Når spørsmålene er formulert såpass åpent vil respondentene inkludere ulike trosretninger når de svarer, og jeg kan ikke skille ut hvorvidt svarene er avgrenset til å gjelde ekstreme islamister. En ambisjon med de kvali tative intervjuene var derfor å følge opp betydningen av forskjeller i trosretninger, samt å undersøke hvor nyanserte ansatte i media er når det gjelder ulike posisjoner innen islam.
Et første tema, som danner et empirisk utgangspunkt for videre analyse, er mediehusenes syn på retten til å krenke, eller det man i undersøkelsen har kalt å håne, religion.22 I utgangspunktet er det nærliggende å anta at enhver som arbeider i media er for publisering, og at hån mot religion ikke er noe unntak. I Figur 4-1 har jeg tatt med andelen som er helt eller delvis enig i dette utsagnet.
Resultatene indikerer at om lag halvparten av respondentene som svarte på undersøkelsen mener at hån mot religion bør tillates (om lag seks av ti blant journalistene). Snus resultatet på hodet er det altså nær halvparten som av er reserverte når det gjelder medienes rett til å håne religion.
Figur 4-1 Andel som er helt eller delvis enig i at ytringer som håner religion bør tillates.
Prosent
0 10 % 20 % 30 % 40 % 50 % 60 % 70 %
Journalist Fotograf Illustratør/
grafiker Vaktsjef Redaksjons-leder
22. Vi har allerede problematisert koblingen mellom hånd/krenke og religionskritikk. Et mer metodisk spørsmål er hvorvidt bruk av ordet «hån» i surveyen har virket inn på hva respondentene har svart. I utgangspunktet er hån et svært negativt ladet ord. For mange vil det muligens også kunne framstå som et ord som gi assosiasjoner til både å spotte og krenke, men også til å latterliggjøre. Det sistnevnte er viktig fordi det neppe oppfattes som viktig, og heller ikke som konstruktivt i form av å være en dialog eller (religions-)kritikk.
Samtidig mener jeg det er relevant om man heller til de førstnevnte begrepene – spotte og krenke – som begge deler er viktige fenomener i et åpent samfunn hvor ulike verdier står side om side.
93 4 «Ikke en trussel, men en advarsel.» Religionsfrihetens plass – ytringsfrihetens nødvendighet
Blant dem som er restriktive, er det om lag 30 prosent som mener at hån ikke bør tillates. Når det er sagt, så er det viktig å minne om debatten etter karikatur-striden. Sentralt derfra er blant annet skillet mellom hva som skal være tillat og hva som er lurt, jf. tidligere refererte politiske redaktør, John Arne Moen.
Hvor vanlig er det så at folk som arbeider i media i Norge har så sterk frykt knyttet til reaksjoner fra religiøse grupper at det påvirker deres arbeid? Figur 4-2 gir en oversikt, hvor også fordelingene etter kjønn framgår.
Figur 4-2 Andel som oppgir at frykt for reaksjoner fra religiøse grupper innflytelse på hvilke saker de dekker i sitt journalistiske arbeid etter kjønn. Prosent
Kvinne 10 % Mann
0 20 % 30 % 40 % 50 % 60 % 70 %
Svært stor grad Ganske stor grad
Verken eller Ganske liten grad
Svært liten grad Vet ikke
Ikke relevant for min e
Ut fra opplysningene er det om lag 2 prosent av alle typer ansatte i mediehusene som svarer at frykt for reaksjoner fra religiøse grupper har innflytelse på saker de dekker i enten svært stor eller ganske stor grad. Ser man på den relative for-delingen er det nærliggende å konkludere med at omfanget er lavt, problemet lite, og kjønnsforskjellen ubetydelig. Men fortellingen er en annen om man i stedet fokuserer på de absolutte tallene. De over nevnte 2 prosentene, utgjør hele 27 personer, hvorav 19 er journalister. Hvorvidt 27 personer er mange eller få vil det sikkert være uenighet om, men tallet er substansielt i dagens Norge, og vitner om at redselen for trusler og represalier er til stede i medie-Norge.
Et annet spørsmål er hvor mange trusler hver av disse 27 medieansatte har fått, mens et tredje er hvorvidt det er stor forskjell på sensitiviteten blant medie-folk. Det er for eksempel ikke urimelig at en garvet journalist ikke så lett føler seg truet som en nyutdannet. Det sistnevnte kan undersøkes med de innsamlede dataene. Analysene (ikke vist her) gir ikke grunnlag for å hevde at er sammen-heng mellom hvor lenge man har arbeidet som journalist og oppfatningen om at frykt for reaksjoner fra religiøse grupper virker inn på hva man publiserer. Det er heller ingen entydig sammenheng som skyldes at det er systematiske forskjeller i hva nye og mer erfarne journalister arbeider med. De kvalitative dataene fra
prosjektet indikerer imidlertid at det kan være en forskjell knyttet til alder. Gitt at disse dataene gir et riktig bilde, driver mange unge journalister med nyhetssaker ute i felt, mens eldre skriver mer featuresaker. Begge deler kan selvsagt ha til felles at de framprovoserer reaksjoner, men av ganske ulike grunner.
Om en ser på betydningen av frykt fra et menneskelig ståsted, er det ikke overraskende at folk som erfarer trusler som de opplever som reelle blir engste-lige. Et opplagt poeng i den sammenheng er at journalister ikke bare har seg selv å ta hensyn til, men også egne familier. Betydningen og relevansen av at også journalister er privatpersoner og deler av andre fellesskap enn det profesjonelle, kom blant annet fram i intervjuer med Nina Johnsrud. I et intervju med NRK (26.
oktober 2012) forteller hun at det var særlig truende at huset hennes ble beskutt mens hun var sammen med barn.23 Riktignok lå hun ikke i huset, men hadde tatt med seg barnet ut i sommernatten for å sove i telt i hagen. I de kvalitative intervjuene kom jeg flere ganger på sporet av at reelle og potensielle trusler var noe enkelte journalister tok hensyn til. De var i en type alarmberedskap. I det minste på en måte som innebar at de tok visse grep som de mente at reduserte risikoen noe. En annen kommentator sa det slik:
Jeg er selvsagt ikke venn med barna mine på Facebook.
Jeg ble forklart at dette var en enkel måte å redusere risikoen på. Det skal sam-tidig sies at den samme journalisten la vekt på betydningen av å publisere på emner som kunne oppleves som utfordrende og provoserende:
Det er oppgaven vår å publisere, og det er noe vi aldri kan kompromisse på. Da har vi tapt.
Liknende uttalelser fikk jeg i de aller fleste av intervjuene, noe som heller ikke er overraskende. Det ligger i ryggmargen – i selve journalistikkens idé – at publi-sering trumfer andre hensyn. Derfor var da også intervjuene med journalistene, om deres holdninger til publisering som ideal, nær sagt intetsigende ved at alle tok til orde for nødvendigheten av å publisere. Langt vanskeligere synes det å være for dem når de ble utfordret på hva slags saker som eventuelt ikke bør publiseres. Den rådende oppfatningen synes å være at dersom ytringsfriheten ikke brukes, er det rettigheter som ikke praktiseres, de forvitrer. En sa det slik:
Vi må holde ytringsfriheten i hevd, og det gjør vi gjennom å publisere og å bryte tabuer. Tenk på filmen Life of Brian, den ble forbudt. Tenk hvor viktig det var at den ble laget og vist. Hvor ender vi om vi lar de andre få bestemme?
Samtidig må man spørre om ytringsfrihet er å måtte publisere alt, eller om det er tilstrekkelig å ha muligheten til å kunne publisere. I de kvalitative intervjuene viste det seg raskt at de fleste hadde en slik sensitivitet. Etter innledende fraser
23. http://www.nrk.no/norge/johnsrud_-_-var-som-et-slag-i-magen-1.8373282
95 4 «Ikke en trussel, men en advarsel.» Religionsfrihetens plass – ytringsfrihetens nødvendighet
om nødvendigheten av å kunne publisere, var det flere som tok til orde for at alt selvsagt måtte vurderes fra sak til sak.
Når det gjelder hva som bør publiseres synes det heller ikke å være så store forskjeller mellom majoriteten og minoritetene. Det kommer fram i kartleggingen av befolkningens holdninger til ytringsfrihet. I all hovedsak synes et snarere å være sammenfallende oppfatninger (Staksrud m.fl. 2014:19 ff). Kartleggingen indikerer imidlertid at det er visse områder – som rasisme og trakassering – hvor minoriteter skiller seg ut med å være noe mer restriktive enn befolkningen for øvrig. Et spørsmål er likevel om det er hva som publiseres som utfordrer, eller om det er vinklingen og måten publiseringen skjer på.